14. april 1991. Tottenham-Arsenal, semifinale i FA-cupen: Jo da, Spurs-nåla jeg hadde fått av min onkel i 1989 hadde litt å si, den og. Men da Paul Gascoigne banket inn frisparket jeg husker var fra minst 35 meter (det var nok ikke så langt unna), helt oppe i den høyre vinkelen: Jeg var nesten ti år, satt foran skjermen, og det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Der og da fikk jeg åpenbaringen om at det var denne klubben jeg skulle følge.
Og når det gjaldt Gazza: Jeg hadde sett (og hørt, sikkert av noen eldre kamerater) at han hadde vært god i VM i 1990. Men på grunn av at dette var i de gode, gamle tippekamptider – med en tv-kamp i uka – hadde jeg knapt sett ham siden. At han slet med holdninger og rett etterpå også forsvant til Italia, fikk så være. Etter semifinalen Tottenham vant 3-1 var han den store. Og Spurs ble for alvor laget.
18. juni 2008: Russland— Sverige, gruppespill i EM: 17 år senere, sittende på et fotballstadion i Innsbruck, kommer den samme følelsen tilbake. Nå som 27-åring, i en tid hvor det å se fotball like mye er blitt en jobb som en ren fritidsaktivitet. Plutselig går kaldt nedover ryggen på nytt.
Jeg hadde så vidt sett ham før, og det gikk stygge rykter om at han var god. Men da jeg så Andrej Arsjavin på herlig arrogant vis ta en Cruyff-vending i svenskenes fem-metersfelt i stedet for å banke ballen i mål rett før slutt, dukket én tanke opp i hodet: – For en spiller!
Det var jo mest fordi Russland ledet 2-0 at Arsjavin ikke skjøt. Men det var samtidig fordi ferdighetene hans gjorde at han hadde tid til det. For russernes nummer ti virker å ha svært god tid med ballen. Alltid! Fotballen har så til de grader blitt opptatt av tette markeringer og god førsteforsvarsjobb de siste årene. Langt mer enn på for eksempel Maradonas tid (og så det er sagt, er jeg dessverre også litt for ung til å ha sett han "live" på sitt aller beste). Likevel virker Arsjavin å ha god tid. Til å slå geniale gjennombruddspasninger. Til å drible av en motspiller én gang, for så en gang til. Og til å se opp, og banke ballen i mål. Som 2-0-scoringen mot Sverige, og 3-1-målet mot Nederland noen dager senere.
Eller: til å ta en Cruyff-vending innenfor femmeteren, selv om det stuper digre svensker inn fra alle kanter. Teknikken og overblikket tillater ham det.
Dessuten er Arsjavin, som Gazza (dog i noe mildere forstand) også litt "typete".
Da jeg var nesten ti år og leste Boing-tegneserier til permene falt fra hverandre, var jeg mest fascinert av historiene om sliteren Kevin Kline og dandyen Rodney Powell. Spissen Powell dro de fineste damene, scoret de vakreste målene, men gamblet samtidig bort rubb og rake av det han tjente inn, i røykfylte kasinoer. Powell fikk også ALLTID måltørke da det var som viktigst å levere varene.
Midtstopperen Kline derimot, betalte ALLTID strømregningen i tide, og reddet ellers baller i hytt og vær på streken i viktige kamper. Uten å ta av etterpå. Alle kompisene mine holdt med den fornuftige Kline. Jeg holdt med Powell.
Han var bråkebøtta. Men Powell kunne også gjøre det utrolige.
Det ryktes at Arsjavin omgås jetsetterne i St- Petersburg, og kan også komme for sent til trening. Men, som Gazza på sitt beste og Powell i fiksjonens verden: også Arsjavin virker å kunne gjøre det utrolige.
Etter at Spurs hadde vunnet FA-cupen i 1991, fikk jeg faren min til å oversette et gratulasjonsbrev til Gazza. En måned senere kom autografen hans i posten.
Jeg kommer antakelig ikke til å skrive til Arsjavin om Russland vinner EM. Litt fordi jeg ikke er ni år lenger.
Men kanskje også fordi faren min ikke kan det kyrilliske alfabetet.
Ole K.