— Håpløst!, roper en britisk journalist.

Portugals pressekonferanse i Geneve er minutter unna. Kameraene står tett i tett i mørket. Lyskasterne skinner på en blå vegg hvor sponsorlogoene dominerer.

LES OGSÅ:

Vi befinner oss midt i kokepunktet. Utstyrt med videokamera og laptop skal vi prøve å formidle hva verdensstjernene tenker før de skal ut på banen.

- Dere må ut av lokalet, sier en liten sveitsisk dame bestemt. Noen i EM-organisasjonen har gjort en tabbe og sluppet inn journalistene. Arrangøren prøver å forklare at for å få lov til å være på pressekonferansen må alle ha en spesiell billett. Problemet er at personen med billettene ikke har ankommet stadion.

— Vi trenger tid til å koble opp kamera, roper en frustrert portugisisk journalist. Få steder i verden er det flere diplomater enn i Geneve. Men ingenting tyder på det her. Diplomati er mangelvare på pressekonferansen. De kjeftes på mange språk, nå. Vi skjønner ikke alt som sies, men hva det enn er, så sies det med store fakter og utropstegn.

— Ein, zwei, drei! I bakgrunnen testes lyd på høyttaleranlegget.

- Dere må ut! Gjentar, og nærmest skriker damen fra arrangøren.

De fleste journalistene har brukt månedsvis på dechiffrere kryptiske skjemaer og søknadsystemer for å bli akkreditert til mesterskapet. Resultatet går alle med - en fargerik akkreditering – som tydeligvis betyr lite om en ikke har billett fra denne mystiske personen som ingen vet hvor er.

Resultatet er at få går ut av rommet. Ingen har tenkt å være høflige. Da kan en jo miste plassen. Den sjansen vil vi ta. Det er et privilegium å bli sendt til EM. Sjefene hjemme murrer garantert dersom vi ikke får laget noe. Jeg ser det for meg: ”Vi bruker masse penger på å sende dere til EM, og så kom dere ikke inn på pressekonferansen?”

Ett kvarter før showet begynner dukker en forvirret fyr opp. Han går i dress og puster tett. I hånden har han en neve billetter. Garantert ikke nok til alle. ”Billettmannen” har ankommet. Ryktet sprer seg raskt. Journalistene kaster seg over billettbunken som om det gjelder livet. Hvis en nøler blir en stående på gangen. Det er ikke dagen for å være gentleman.

Rommet fylles raskt til randen. Utenfor står de som ikke var nok frempå og krangler med den lille sveitsiske damen. Etter hvert ankommer en smilende Scolari.

Pressekonferansen var for øvrig som pressekonferanser flest. Altså relativt innholdsløs. Etterpå gløder internettkablene fra pressesenteret. Når verdenspressen samles samtidig, på ett sted, er det ikke høflighet som varer lengst. Det er spisse albuer.

Hva? Om vi kom oss inn? Jo da. Det nytter ikke å tenke på hva foreldrene dine ha lært deg om du skal få levert saker fra EM 2008.