SE WEB-TV: Tungt å være tiroler?

Skihopperne sier det. Fallskjermhopperne det samme. Og rytterne. Faller man av hesten og slår seg kraftig, gjelder det å komme seg opp i salen igjen. Tvert.

Opp i salen!, skrikes det. Slik at man ikke skal rekke å få den store skrekken for all framtid.

Det var vel litt sånn jeg tenkte det da jeg oppsøkte en sportspub i Innsbruck rett etter å ha møtt vår mann "Mich" fra Tirol, i den lille fjellandsbyen Gschnitz i helgen som var.

”Mich” hadde lederhosen. ”Mich” hadde trekkspill. Og han var tørst.

Lårkorte lederhosen

– Det hadde vært artig å reise litt vekk fra EM-byene og inn i en landsby og lage en tv-reportasje derfra en gang og, sa jeg til Christian da vi kjørte mot Innsbruck i forrige uke. For nesten som i Asterix-tegneseriene lå små landsbyer overalt langs veien; små landsbyer som også i høyeste grad var opptatt av EM, men som samtidig fikk oss til å tenke på det stereotypiske ved nettopp Tirol-området.

Og med fare for å tråkke noen på tærne: Vi tenkte på nettopp Lederhosen, trekkspill – og øl.

Så tapte Sverige for Spania, mens Tyrkia dagen etter snudde alt mot Tsjekkia. Vi hadde derfor nesten slått fra oss ”landsbytanken”, da han dukket opp: Mich. Fra Tirol.

Vel er jeg vant til fjelluft, tynseting som jeg er. Og vel er jeg videre også vant til lokalt kulturliv av ymse slag. Men å yppe seg mot en barket, vaskeekte tiroler, som spiller trekkspill til hverdags, går i lårkorte lederhosen ”just for fun,” og drikker øl som bare tirolere kan det...

Jeg visste det ikke da, men vet det nå: Og det er ikke å anbefale.

Tre grener

Rammen var uansett satt. I idylliske omgivelser i 1200 meters høyde, og med godt over 3000 meter høye fjell rundt oss, var det tid for konkurranse. Og etter en kort diskusjon var øvelsene greie: Tiroleren gliste, og sa ja til "lederhosehapåseg-konkurranse", jodling— og – på mitt i etterkant alt for ambisiøse initiativ: øldrikking.

Resultatet ligger da også på tape. Lederhose-delen gikk ok. Jodlingen også, i hvert fall til en viss grad.

Men øldrikking... Jeg husker jeg så tennene til tiroleren bak det vanvittige gliset hans idet jeg segnet om på bakken og gispet etter både det ene og det andre. Og lukker jeg øynene, så ser jeg tennene fortsatt.

Det var derfor jeg tenkte mitt jeg da jeg entret sportspuben i Innsbruck noen timer senere: Nå gjelder bare én ting: Å komme seg opp i salen igjen!

Noen minutter senere tuslet jeg ut igjen. Der og da ble den verste skuffelsen fra timene før børstet av. For Weiss-bieren hadde blitt værende igjen i magen.

Samtidig lærte jeg nok mer av uttrykket hjemmebanefordel i løpet av den ene ettermiddagen enn jeg noen gang har gjort som mangeårig ”grøtspiller” i norsk 3. divisjon. Det gjelder å tenke seg om før man utfordrer noen på deres egen hjemmebane.

Spesielt i Gschnitz.

Ole K.

SE WEB-TV: Tungt å være tiroler?