09SPOlegernes

OSLO: Midtbaneeleganten var spillende trener da MFK rykket opp i Hovedserien første gang i 1957. Men Legernes, som endte med 41 landskamper for Norge, fikk kun med seg én kamp fra den øverste divisjonen med MFK.

– Jeg kunne tenkt meg å bli værende i Molde. Jeg var gift med ei jente fra Molde og jeg hadde blitt om jeg hadde fått en ok jobb, men det var ikke jobb å få. Det var én ledig jobb på Molde Elektrisitetsverk som jeg søkte på. Det var imidlertid en søker til, og han var bedre kvalifisert enn meg. Da var det ikke noe annet alternativ enn å flytte.

Midtbaneelegant

Av mange regnes han som en av klubbens aller beste spillere gjennom alle tider – til tross for at han kun står med én MFK-kamp i Hovedserien.

Seriepremieren mot Sandefjord på hjemmebane i slutten av juli i 1957 ble den eneste kampen Legernes spilte før han flyttet til Larvik.

Men minnene fra sesongen er fortsatt sterke og gode hos Legernes, som i dag bor på Nesodden utenfor Oslo.

– Det var kjempegøy å rykke opp. Virkelig. Vi hadde forsøkt å rykke opp året før, mot Steinkjer, og før det også, uten at det gikk. Da vi endelig lyktes var det veldig gøy, sier Legernes til Romsdals Budstikke.

(Artikkelen fortsetter)

Foran MFK — Fredrikstad (1-1) 29. september 1957. Bak fra venstre: Otto Trønningsdal, Kåre Elvsås, Ulf Møller, Aslak Eikrem, Gunnar Talsethagen, Finn Haukebø

Foran fra venstre: Ulf Myhre, Monrad Lange, Sigurd Moe, Terje Mjåseth og Arnvid Sannes

Opprykksfinale mot Sverre

10. juni 1957 er en merkedag i MFKs historie. I opprykkskamp mot Sverre vant MFK 5–2 på bortebane foran 5000 tilskuere. «Elvsaas header i mål etter pent innlegg fra « Putte». 1–0. Gledesrop fra M-leiren», skrev Romsdals Budstikke i sitt referat – da var det spilt en halvtime.

Åtte minutter seinere: «Fin scoring av «Putte» etter litt klabb og babb i Sverre-forsvaret. 2–0. Rene brøl fra Moldebenken».

Deretter ei scoring til hvert av lagene før Molde gikk opp til 4–1. og med et kvarter igjen begynte MFK-gjengen å føle seg trygge på seier.

«Straffespark for Sverre. Vel, vi har råd til det. 4-2», og etter 5-2-scoringen feiret de opprykket.

«Bernhard føler seg trygg og danser vals. Einar våger å åpne øynene igjen» heter det i referatet om oppmann Bernhard Hestad og formann Einar Larsen.

Fotballfeber

Opprykket ble naturligvis feiret da laget kom hjem.

– Nesten hele byen var på plass for å ta imot oss da vi kom hjem litt utpå natta. Ved Bolsøy Meieri hadde korpset «Presto» stilt seg opp, og stemningen som var der minnet nærmest om 17. mai. Det er et svært godt minne, sier Legernes.

Han minnes at opprykket skapte nærmest «fotballfeber i Molde. For å utbedre tribunefasilitetene ble det satt i gang «sementsekk-rulle» slik at tribuner kunne bygges.

«Brannmester Bergsgjerdet, brannkonstablene Torleif Høstmark og Olvar Bratli 1 sekk hver – 3 sekker. Utfordrer funksjonærene på byingeniørkontoret» heter det blant annet fra Romsdal Folkeblad.

– Da vi spilte vanlige landsdelsseriekamper i Molde så var det et par tusen tilskuere på kamp, og var det dårlig vær så var det mindre. Men plutselig, da vi spilte opprykningskamp, så var det 6000 der – og det var ikke tribuner en gang. De sto bare rundt banen. Så interessen var definitivt der. Molde har jo egentlig «alltid» vært en fotballby.

Til Trondheim

Han spilte i klubben fra han var en liten gutt. Sammen med tre brødre brukte han mye tid på fotball.

– Det er gode minner. Jeg spilte for MFK fra jeg var guttunge, og klubben var nesten alt. Vi brukte all fritid på MFK. Det var en nesten altoppslukende interesse den gangen, sier han.

Han spilte i MFK fram til 1953, da han flyttet til Trondheim og Freidig på grunn av studier. To år seinere flyttet han tilbake, blant annet etter å ha debutert på landslaget.

Landskampen mot Nederland samme høst var den første han spilte som MFK-spiller, og det var også den første noen spiller med klubbtilhørighet i Møre og Romsdal spilte.

– Freidig var jo et bedre lag enn MFK, med blant annet tre landslagsspillere. Men jeg skjønte at nivået ikke var noe en behøvde å være redd for. Molde og Møre og Romsdal var jo det «mørke fastlandet» i fotballsammenheng fram til da.

Godt miljø – godt juniorlag

Han husker spesielt hvor godt miljøet var i MFK. Det var et av suksess-kriteriene til laget. I tillegg til et godt juniorlag.

– Miljøet var veldig bra, og grunnstammen i laget kom fra et godt juniorlag som vi hadde i slutten av 40-åra og begynnelsen av 50-åra. Det var kjernen, for det var i junioravdelinga laget ble skapt, og det var Mikal Fosseide som drev det. Vi var heldige som var flere jevnaldringer som kom opp samtidig, sier Legernes som fyller 80 år om nøyaktig ei uke.

Sjøl om han kun fikk med seg den ene Hovedserie-kampen i 1957, vet han godt hvor stor overgangen fra Landsserien til Hovedserien var.

– Stort sett reiste man ikke lenger enn til Ålesund, men etter opprykket ble det jo reiser til Østlandet hver fjortende dag med båt og tog. Det var krevende turer, sier han.

– Noen drev med ski. Vi spilte fotball fordi det var gøy. Det var ikke noe annen grunn, sier den tidligere MFK-spilleren.

Kunne blitt Italia-proff

Han var en av få spillere som hadde muligheten til å bli proffspiller. Men det skjedde aldri.

– Jeg hadde avtale med en italiensk klubb, som var avhengig av å rykke opp i den øverste divisjonen for at jeg skulle kunne reise. Det gjorde den ikke, og dermed ble det ikke noe av heller. Det var bare et fåtall som var aktuelle, men jeg hadde nok hoppet på det om jeg hadde fått sjansen for det var såpass mye penger det var snakk om i forhold til det en sjøl tjente.

– Det var Brescia, var det ikke?

– Brescia? Jeg husker ikke, men det var ikke noe vi drømte om.

Drømmen om et historisk opprykk gikk imidlertid i oppfyllelse. Og for MFK var opprykket den varme junidagen i 1957 i Trøndelag det første beviset på at det gikk an å bli virkelig god i Molde også.