06SPOerbi_brakstad2 Foto: ERIK BIRKELAND

Molde: Torkild Brakstad var med på hele byggeperioden, fra han debuterte på MFK-laget som 16-åring i 1962. Etter hvert ble han den opplagte lagkapteinen, og spillende trener. I denne perioden sammen med Harry Hestad og Jan Fuglset – to andre av de aller største fotballprofilene MFK har fostret.

– Det krydde av talenter i klubben på 1960— og 70-tallet. Vi hadde trenere og ledere som var oppdaterte. Det gjorde at vi tidlig snappet opp nye ideer og metoder, sier Torkild nå – 37 år etter at MFK tok Fotball-Norge med storm.

Forsmak

De ga oss en forsmak allerede ti år tidligere, da «uovervinnelige» Fredrikstad ble tatt på senga og sendt ut av cupen i tredje runde. Rundt 10.000 så MFK slå rødbuksene 3–2 på Molde stadion.

Torkild, Harry og Jan var fortsatt unge og usedvanlig lovende.

(Artikkelen fortsetter)

Moldes A-lag 10.mars 1974. Foran fra venstre: Arild Haukås, Svein Kanestrøm, Knut Bjørnå, Odd Berg, Tore Hagh, Torkild Brakstad, Bernt Roald, Stein, Olav Hestad, Ole Bjørn Javli, og Einar Sekkeseter. Bak fra venstre. Joseph Hooley (trener), Jan Fuglset, Kjell Westerdal, Harry Hestad, Erik Brakstad, Torleif Bergsås, Kolbjørn Sylthe, Bertil Strandsen, Jan Magne Lønsethagen, Odd Ivar Moen, Bjørner Oshaug og Johan Sandøy (oppmann)

Fuglset gjorde suksess nettopp i Fredrikstad noen år seinere, Hestad i FC den Haag, mens Brakstad spilte for Hamar under lærerutdannelsen på 60-tallet.

Samlet igjen. Torkild hadde derfor, i dobbel forstand, den korteste vegen tilbake til MFK av de tre. På høsten i 1972 vendte Harry tilbake fra Nederland, og til 73-sesongen var også

«Fugger’n» på plass

Operasjon opprykk til 1. divisjon, som var betegnelsen på toppdivisjonen da, var for alvor i gang.

Spillegleden, farta, angrepsfotballen og prestasjonene imponerte alle allerede tidlig i 73-sesongen, og tross 2-4-tap mot Viking i Stavanger i generalprøven før seriestart, skrev for eksempel VG dette: «En halv time satt man og ønsket Molde en fribillett til årets toppserie. Annendivisjonslaget spilte nemlig fotball av ypperste klasse og hadde Viking fullstendig på knærne. Man tenkte seg hvilken vitamininnsprøyting dette friske laget og fremfor alt angrepsspillet kunne vært for en norsk førstedivisjon i fotball.»

Opprykket var klart 16. september. I tredje siste serierunde ble Sogndal slått 5–1 på Fosshaugane. Serietoer Bryne ble slått med seks poeng til slutt.

– Men vi tapte hjemmekampen mot Bryne da vi først skulle sikre opprykket. Vi tålte vel ikke at NRK var på plass for å filme til Sportsrevyen, tenker Torkild om den saken.

Hooley-press

Engelskmannen Joseph «Joe» Hooley overtok som MFK-trener foran 74-sesongen. Han var et fyrverkeri på treningsfeltet og kjørte MFK-spillerne beinhardt på reknesbanegrusen gjennom vinteren. Doggiser og andre løpsøvelser gjorde blodsmaken dagligdags for spillerne, og det var på den måten de skulle orke det ambisiøse og krevende fotballspillet Hooley la opp til.

– Det var pressfotball over hele banen, mye coaching, terping på dødballer, effektiv angrepsfotball. Vi innførte pressfotballen i Norge og hadde flere års forsprang på de andre lagene. Vi sjokkerte mange motstandere, mener Brakstad.

– Jeg la opp i 1978, og fullførte D-trenerutdannelsen da, med nettopp pressfotballen som tema i oppgaven. Fire år etter var dette fortsatt nytt for mange av trenerkollegene.

Var viktig

Joe Hooleys MFK-opphold ble langt kortere enn planlagt. Etter tre strålende åpningskamper og seirer, blant annet 4–0 over Brann i Bergen i andre serierunde, fulgte 1-2-tap borte mot Rosenborg 0-1-tap hjemme mot Skeid.

Da var det nok for engelskmannen, som sa opp på flekken, snudde buksa bak fram (ble det påstått) og tok første fly hjem. Datoen var 19. mai.

– Han hadde et vanskelig temperament, og det hadde vel bygd seg opp over tid. Vi hadde spillere i full jobb og som av den grunn kunne bomme på treningsoppmøtet med et minutt eller tre. Det stemte dårlig med Hooleys prinsipper, sier lagkapteinen, som tok over treneransvaret, sammen med Jan Fuglset og Harry Hestad.

– Hooley var viktig for laget i den tida han var her, og jeg hadde et godt forhold til ham. Han løftet meg som spiller, og det betydde mye for meg å slippe treneransvaret i den perioden. Spillende trener er ikke et ideelt konsept.

Torkild var MFK-trener i flere perioder, blant annet i team med Harry Hestad, Jan Fuglset eller Åge Hareide. Seinest på høsten i 1986, etter en halv sesong i RBK. Men trenerkarrieren fikk en brå slutt, da han ble rammet av hjerneslag under bortekampen mot Strømmen.

Ett poeng fra gull

Med eller uten Hooley, MFK har aldri vært nærmere et seriegull enn i 1974. Selv ikke i 1987, da MFK hadde sjansen til å avgjøre i siste seriekamp, men tapte hjemme mot Moss og endte tre poeng bak.

13 år tidligere var det kun ett poeng som skilte serievinner Viking og MFK. Hadde trepoengsregelen for seier vært innført allerede da, ville de to lagene begge ha endt på 42 poeng, og MFK vill vært seriemester med ett mål bedre målforskjell!

– Det var nytt for meg, det regnestykket har jeg ikke sett før. Artig, men det hjelper jo lite. Vi slo Sarpsborg 1–0 borte i siste kampen, og ventet spent på rapportene fra Vikings kamp mot Strømsgodset. Godsetseier hadde gitt oss gullet, men Viking holdt unna med 0-0, minnes Torkild.

Politieskorte

MFK ledet serien i ni av 22 serierunder, men hadde en resultatsvak periode på høsten. Tross 0-2-tap hjemme mot Viking i fjerde siste runde holdt MFK tetplassen, men stavangerlaget smatt forbi da MFK tapte 3–4 mot Vålerenga i Oslo i den neste kampen.

– Det var da Stål (Bjørkly) fikk strekk og Terje Olsen løp inn og avgjorde for VIF.

MFKs forrige oslotur bød også på en spesiell opplevelse, mot Skeid i slutten av august.

– Vi fløy via Trondheim, men ble sittende på Værnes på grunn av en flyteknisk feil. Da vi endelig kom oss til Oslo, måtte vi skifte i bussen på veg til Ullevaal. Vi hadde politieskorte og bussjåfør Ronald Magerøy har neppe kjørt fortere i Oslo verken før eller seinere. Kampen ble utsatt ei stund, men vi gikk rett på banen – og vi vant 2-0!

Romsdals Budstikkes tittel ble naturlig nok slik: «Med politieskorte til mesterskapet». Påstanden holdt nesten helt inn.

Høydepunkt

For Torkild Brakstad og de andre spillerne ble også en treningskamp et høydepunkt i 74-sesongen.

– Landslagstrener George Curtis la ei landslagssamling til Molde og spilte mot oss på Stadion. Vi måtte «låne ut» Harry til landslaget. Men vi vant kampen, etter at Jan blant annet hadde scoret direkte på corner. På banketten kom Curtis til meg og lovet meg en landslagssjanse. Den kom først i en U-landskamp i Ålesund. Det var tillatt med én overårig spiller på den tida, og jeg ble kalt «verdens eldste ungdom».

Seinere på høsten fikk Torkild tre A-landskamper, og spilte da sammen med både Jan og Harry, som etter hvert fikk bokført henholdsvis 20 og 31 A-landskamper.

– Mange gode minner. Vi var en god årgang!