Sepp Blatter, selve symbolet på det fordervede pampeveldet, begynte et sted, han også. Som håpefull fotballspiller på sitt hjemsted Visp, ikke langt fra Matterhorn. Hva er det som skjer på veien, og hvordan kan det ha seg at idrettstopper lar seg kjøpe og bruke og til slutt blir en belastning for miljøene de kommer fra og var ment å skulle tjene?

Penger, makt og begjær er de klassiske forklaringene, og de duger også langt på vei her.

Sepp Blatter (t.v) trekker seg som FIFA-president neste år. Han kan bli etterfulgt av Michel Platini. Foto: NTB Scanpix

Det er enorme beløp som er i omløp, og de havner ikke bare i private lommer. Det er mulig å være korrupt på en nasjons, eller et nasjonalt forbunds, vegne. Midlene som tilbys, kan være tilstrekkelig til å finansiere hele forbundsstrukturer, og slik handler det ikke utelukkende om å berike seg selv, men også om å legge til rette for utvikling av infrastruktur og rammevilkår på nasjonalt nivå. Vi dekker idrettsskandalene med artikkelserie. Få med deg disse sakene også:

Slik reagerer norske idrettstopper: — Ting vi i Norge synes er helt absurd, er helt naturlig for andre.

Gjennomgang av skandalene: Åtte forbund preget av kontroverser.

Da gjelder det å spille med på laget, og det er en fortvilet realitet at internasjonal idrett gjennom sine store og tunge og stort sett lukkede forbund bruker for hva den er verd, nettopp den muligheten til å manipulere, til å kontrollere og til å bevare det bestående, enten det er snakk om maktstrukturer eller persongalleri.

For det også er et slående kjennetegn ved mange av disse institusjonene. Hvor uendelig tregt det går å skifte maktmenneskene ut. Dokumentasjonen fra skandalene som hefter ved Det internasjonale fotballforbundet (Fifa) begynner å bli overveldende, og historiene fra andre forbund er minst like rystende, kuriøse og fremfor alt triste.

Det er viktig når man skal forsøke å forstå eksistensen av denne ukulturen, at verden er et grunnleggende unorsk sted. Mindre enn halvparten av verdens innbyggere bor for eksempel i demokratier etter vesteuropeisk modell, og korrupsjon er mange steder en brysom, men naturlig del av folks hverdag.

Kjennskap, vennskap og alliansebygging er selve fundamentet for at ukultur kan utvikles og overleve kongress etter kongress. I alle forbund finnes det reformister med idealistiske motiver og et brennende ønske om å rydde opp, men som regel er de i mindretall og forblir uten reell innflytelse, uten håp og illusjoner. Delvis på grunn av korrupsjon, men trolig også fordi valgordningene legger til rette for at makten i minst mulig grad skal kunne utfordres.

Det finnes helt sikkert eksempler på mennesker som har gått inn i det med edle intensjoner, bare for å oppleve å bli fanget av systemet. Muligheten til 100.000 dollar rett inn på konto for å stemme slik eller slik påvirker folk. Det er menneskelig.

Enda mer fristende blir det selvsagt når man kan være relativt trygg på at svindel og overtramp aldri blir oppdaget og langt mindre straffeforfulgt. De internasjonale forbundene er private organisasjoner som ikke er underlagt samme krav til offentlighet som statlige foretak. Det er heller ingen politimyndighet som uten videre kan etterforske det som har skjedd på internasjonale kongresser, avdekke ulovligheter og trekke de ansvarlige for retten.

Det er en sørgelig realitet at makt korrumperer, at anledning gjør tyv, at forbrytelsens alvor utvannes når mange nok deltar i den og den oppfattes mer som et trivielt ritual enn som et simpelt lovbrudd. Jeg kan enkelt forestille meg hvor fortvilende fånyttes det må føles å skulle utfordre denne ukulturen.

Men noen må holde den moralske fanen høyt hevet, noen må forsvare idrettens grunnverdier med mot, standhaftighet og besluttsomhet, og det som har skjedd i Fifa i det siste, vil helt åpenbart tvinge frem reformer og en mye større grad av gjennomsiktighet. Det vil også gi langt bedre arbeidsforhold for dem som forventes å gå foran i denne prosessen. Det er helt naturlig at norske idrettsledere i så måte tar et helt spesielt ansvar.