I NM i Stavanger neste helg er han klar til å konkurrere igjen. Det er flere uker tidligere enn han hadde trodd han skulle bli klar.

— Det er deilig å være tilbake. Jeg tar NM som en gjennomkjøring, og så håper jeg det gradvis skal gå fortere utpå nyåret, sier han.

VM i Russland

På grunn av det lange skadeavbrekket har han mistet sjansen til på egen hånd å kvalifisere seg til VM på enkeltdistanser i Kolomna i Russland 11.–14. februar. Men det kan bli en ordning på det likevel. Lagkamerat Espen Aarnes Hvammen har nemlig sagt seg villig til å gi fra seg plassen på 1000 meter, for kun å konsentrere seg om spesialdistansen 500 meter.

— Norge har en kvote på én plass som følge av det Espen har gjort hittil i år. Men han satser mest på 500 meter, og har sagt til meg at jeg kan overta plassen på 1000 meter, sier Lorentzen.

Fryktet det verste

Men han drar ikke til Russland bare for å delta.

— Svaret får jeg i verdenscupløpene i Stavanger 29.–31. januar. Hvis jeg føler jeg ikke er god nok, blir jeg heller hjemme og trener frem til sprint-VM i Seoul siste helgen i februar. Det blir uansett hovedmålet slik det har blitt i vinter, sier Lorentzen.

Fyllingsdølen fryktet det verste da han 15. oktober falt i stor hastighet, og føk inn i sikkerhetsputene i skøytehallen i Inzell. Han klarte ikke å få beina i været, og dermed treffe putene med rumpe/lår slik man skal gjøre. I stedet satte høyre fot seg fast inn under puten, og venstre fot – med den sylskarpe skøyten på – skrellet hud, fett og skinn av den høyre leggen.

Han pådro seg en flenge som var 15 centimeter lang og åtte til ti centimeter på det bredeste.

Måtte sy 100 sting

Han ble sendt i ambulanse til det lokale sykehuset, og lappet sammen med over 100 sting. En uke senere gjennomgikk han så en ny operasjon på Haukeland universitetssykehus, der han har transplantert hud fra låret som er satt på leggen.

— Det ser ikke så pent ut. Men det viktigste er at leggen fungerer. Jeg kan trene som normalt nå, uten smerter, forsikrer han.

De tre første ukene etter operasjonen måtte han holde seg i ro.

— De første ti dagene måtte jeg bare ligge med foten høyt, for å få nødvendig blodsirkulasjon. Det var en tålmodighetsprøve. Jeg kunne bare bevege meg ved hjelp av krykker, og var stort sett bare oppe av sengen når jeg skulle spise eller gå på do.

— Hvordan fikk du tiden til å gå?

— Jeg leste mye, og så mye på sport på TV. På det meste så jeg fem fotballkamper på en dag, smiler Lorentzen.

— Heldig, tross alt

Han mener selv han har hatt flaks som kom såpass billig fra det.

— Det var griseflaks. Det kunne gått så mye verre. Hadde jeg hatt en litt annen vinkel på skøyten, kunne jeg ha tatt akillessenen og musklene bak. I verste fall kunne karrieren ha vært over, sier han.

— Finn Halvorsen, som er vår elitecoach, har vært i skøytegamet i 45 år. Han sa han aldri har sett en lignende skade, tilføyer han.

- Hvordan føles det nå?

— Det føles bra, egentlig. Men fysikken er selvfølgelig litt svekket etter at jeg måtte være i ro i tre uker. Jeg trodde det skulle bli tyngre å komme i gang. Men det har gått overraskende bra.

Trente med bandyskøyter

De første treningene på is måtte han ta med bandyskøyter, for å få god støtte for ankelen og oppover leggen. De siste tre ukene har han imidlertid vært å se på Slåtthaug, med klappskøyter.

— Bittert å miste muligheten til å gå på de hurtige høyfjellsbanene i Nord-Amerika?

— Litt kjipt, ja. Jeg hadde jo satt meg som mål for sesongen å sette norsk rekord på 1000 meter og få se 34-tallet på 500 meter. Men det får jeg ta til neste år. Jeg rakk uansett å perse på 500 meter under treningssamlingen i Salt Lake City i høst. Jeg gikk på 35,36. Det var et bra løp, men hadde det ikke vært for en litt dårlig siste indre, så hadde det vært ned mot 35 blank – kanskje under, tror Håvard Lorentzen.