ULLEVAAL: Etter sju uker på sidelinja fikk Tom Høgli tillit fra start i den første play-off-kampen mot Ungarn på Ullevaal stadion i går kveld.

90 minutter senere med 0-1 i sekken måtte han og lagkameratene stå skolerett foran et titalls journalister. Høgli fikk kjørt seg i media fordi han tilsynelatende var på etterskudd da Ungarn scoret kampens eneste mål, og tok et langt steg nærmere europamesterskapet i Frankrike til sommeren.

Rune Robertsen, sportsredaktør hos iTromsø.

— Jeg prøver å rekke inn å få blokket den. Det kan godt hende det er min mann, og jeg skal ikke stå her å fraskrive meg noe ansvar, sa Høgli til meg etter å ha brukt nesten en halvtime gjennom pressesonen under tribunene på Ullevaal. Ved første øyekast var det lett å konkludere med at det var Høgli som burde stoppet ungareren.

Studeres situasjonen nøyere er bildet et annet. Stefan Johansen forlot spilleren som scoret sekunder tidligere for å gå ut i press, og Vegard Forren som var venstre stopper var alt for langt til høyre i banen. Dermed måtte Høgli, som var på vei inn fra venstre, gripe inn, uten å rekke å gjøre noe før skuddet ble avfyrt.

Ikledd den grå landslagsdressen dvelte Høgli ikke lenge ved nedturen i det dunkle lyset i pressesonen. En kjapp analyse gjorde at han fortsatt ser muligheten til å ta seg videre til det som vil være Norges første mesterskap siden 2000. — Scorer vi to mål i Budapest går vi til EM, var den tidligere TIL- og Bodø/Glimt-spillerens ti ord korte klokkeklare vurdering.

Dersom Norge ikke går til EM i sommer kan gårsdagens opptreden ha vært hans siste i landslagsdrakten på norsk jord. I returoppgjøret på søndag kan 49 kamper bli til 50 for spilleren som lenge har varslet at han skal slutte på landslaget etter denne kvalifiseringen. Like mange som legendene Hallvar Thoresen, Åge Hareide og Frode Grodås.

Å få tillit over så mange år på landslaget er ingen selvfølge, og for en beskjeden gutt på 31 år fra Sør-Troms er det nok vanskelig å akkurat nå begripe hvor sterkt det er å spille så mange kamper med flagget på brystet.

— Kampen på søndag blir den viktigste i min landslagskarriere dersom jeg spiller. Så utrolig mye står på spill for så mange, sier Høgli åpenhjertig til iTromsø.

I Tromsø står Høglis hus og venter på at eieren og familien hans skal flytte inn i det. Og Høgli har åpnet for at muligheten for en retur til Nordens Paris og TIL kan være der allerede fra sommeren av da kontrakten med danske København går ut. Avgjørelsen tar han i løpet av få uker, den blir ikke enklere av at den danske klubben onsdag i NRK meldte at de ønsker å forlenge med Høgli i ett år til.

— Å spille i FC København er ensbetydende med å kjempe om titler og spille i Europa. I TIL er det andre utfordringer gjennom å bygge opp noe, men da må man kjenne at man er virkelig klar for det. Det er ikke opplagt hva jeg skal velge, så slik sett blir det den tøffeste klubbavgjørelsen i karrieren min, sa landslagets nummer 2 rett før han gikk i spillerbussen som kjørte gutta tilbake til hotellet på Lillestrøm litt etter 23.30 i går kveld.

I tillegg til de sportslige utfordringene Høgli har i den danske storklubben spiller også det økonomiske inn. I Danmark har Høgli en god lønn, som er langt høyere enn hva han i utgangspunktet vil kunne heve på Alfheim.

Jeg vet at mange i Tromsø ønsker seg Høgli tilbake så raskt som mulig. Det er lett å forstå. Tom Høgli er den perfekte signeringen for en klubb som TIL. Han er en ledertype både på banen og i garderoben i en klubb som skriker etter en sjef.

Gjennom sitt engasjement utenfor banen er Høgli også et forbilde og en ambassadør ingen norsk klubb vil si nei til å bli assosiert med. Den dagen Høgli kommer tilbake til Tromsø vil dessuten de som sitter med pengene ha lettere for å åpne lommeboka.

Men for Tom Høglis egen karriere mener jeg valget bør være enkelt. Han har fortsatt minst tre eller fire sesonger igjen på toppnivå. De opplevelsene han får i København er sportslig sett bokstavelig talt i en helt annen liga enn i Tromsø og TIL. Når muligheten er der for ett år til bør han gripe den med begge hendene.

Så kan han heller komme hjem til Tromsø i 2017 og ta «Gutan» videre mot toppen av norsk fotball.

Det vil være verdt ventetiden.