NORGE — UNGARN 0-1

ULLEVAAL STADION: Det hender at fotball er som alt annet i livet – urettferdig. Man kan jobbe beinhardt, være kreativ og prøve det man har kapasitet til å prøve. Så glipper det i noen sekunder, og så blir betalingen lusen.

  • Se reprise fra vår sending med Arne Scheie etter kampen øverst i artikkelen!

Det var stort sett spill mot ett mål, men fire nøkkeløyeblikk i torsdagens playoff-batalje på Ullevaal vippet ikke Norges vei:

  • Per Ciljan Skjelbred kunne gitt landslaget den perfekte åpning, men misset på en sjanse han setter ni av ti ganger.

  • Vertenes forsvar sviktet da Ungarn fikk scoringen de for alt i verden ikke skulle ha.

  • Omar Elabdellaoui ble ikke tildelt straffe da alle unntatt han som bestemte så at han skulle hatt det.

  • Og Pål André Helland headet i tverrliggeren på åpent mål to minutter før slutt.

Robert Veiåker Johansen, journalist i Aftenposten.

0-1 hjemme i en kamp man bør vinne, tre dager før en vrien bortekamp borte, er ikke pent. Men jeg nekter å tro at dette er kjørt. Så gode er ikke Ungarn, selv om de skal avgjøre dette foran sine egne fans.

Så mye på spill

For en dramatisk slutt på dagen det ble. Lenge var det bare en helt vanlig november-torsdag med helt vanlige november-torsdagsutfordringer; en vegg av støy rundt Mullah Krekar, Facebook-diskusjoner om hvem som hadde krenket hvem mest i det siste og den evige hva skal vi ha til middag?

Men rett før kvart på ni skjedde det noe. En kollektiv pulsøkning hos, la oss si, en femtedel av nasjonen. En slags uro i kroppen man bare får når noe står på spill. En type nervøsitet bare fotball kan gi.

Det handlet ikke om penger. Riktig nok vil Norges Fotballforbund tjene 100 millioner kroner på en plass i EM i Frankrike neste sommer, men la oss være ærlig: Hvor mange bryr seg om hvor stor pengebingen på Ullevaal blir?

Det handlet om å få være med. Om å slippe å se puljetrekningen, kampoppsettet og klokkeslettene med vissheten om at ett navn aldri er der: Norway. Det handlet om å gjøre noe så stort at norske unger roer ned Messi-, Ronaldo— og Neymar-trøyekjøpene sine og får lyst på drakter der ryggnavnene slutter på –li og –lund og –land og –sen.

Det handlet om en plass i et mesterskap. For første gang på 16 år.

Få med deg reaksjonene etter kampen fra vår LIVE-sending

Kokende Ullevaal

Allerede halvannen time før kampstart var hver ledige vakt hentet inn for å passe på området utenfor spillerinngangen på Ullevaal. Små gutter og jenter hadde ropt Martin Ødegaards navn lenge. Da en buss nærmet seg området begynte de å hyle. Så var det bare Ungarn. «Buuuuuuu», ropte ungene, men før de siste ungarerne hadde gått inn begynte tynne barnerøster å synge «Ja vi elsker» på eget initiativ. Så kom Norge. Nye hyl.

Da de utvalgte 11 gikk på gresset for å jobbe var temperaturen på frysepunktet og Ullevaal-atmosfæren på kokepunktet. Det var en slags desperasjon i stemmene til menneskene som sang med på nasjonalsangen og brølte da navnene til de norske spillerne ble ropt opp. Til og med Kong Harald hadde møtt opp for å se landslaget igjen. Det var 13 år siden sist.

Var det bare på tide? Eller hadde idrettskongen teft?

Skjelbreds store

Det så slik ut fra start. De norske spillerne oppførte seg som en ungeflokk som endelig hadde sluppet ut for å leke etter en trippeltime med matte.

Even Hovland header mot det ungarske målet i åpningsminuttene. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Ungarerne forsøkte å forsvare seg, men var på hælene, hang i tauene, hang ikke med mot farten, entusiasmen og løpskraften til de rødkledde. Det var herlige ti minutter mens denne stormen av en offensiv varte, og det skulle ha endt med scoring.Klokken viste bare tre minutter da Jo Inge Berget stusset en langpasning videre til Markus Henriksen. Han la ballen ut til Per Ciljan Skjelbred, som skjøt fra 10-11 meter. Hvis Norge ikke kommer til EM, kommer lagkapteinen til å gruble mye over hvorfor han ikke skjøt hardt og kontant nede i ett av hjørnene i stedet for å skyte høyt — midt på den joggebukse-kledde Gábor Király.

Alt ble feil

Det roet seg etter hvert, for det koster å løpe så mye som Norge gjorde i åpningen. Men overtaket ble ikke borte. Høgmos menn fikk gode overgangsmuligheter, men valgte skudd i stedet for å flikke til en bedre plassert spiller ved et par anledninger. Det var til å leve med. Ungarn virket ikke som et veldig godt lag; litt rufsete bakover, ufikse fremover og midtbanerommet virket ikke gjestene så interessert i å vinne.

Derfor kom scoringen deres etter 26 minutter som et ørlite sjokk, for å si det pent. Det skjedde på svært kamprustne Tom Høglis side innenfor 16-meteren. Høgli rakk aldri opp i press da Laszlo Kleinheisler fikk ballen i et rom han aldri skulle ha vært alene i.

Ørjan Nyland ser ballen gå i mål. Foto: ØRN BORGEN

Kleinheisler lot den sprette, og skjøt med venstre. Ørjan Nyland, da? Keeperen hadde vekten på feil fot, og rakk aldri å få kroppen bak ballen, bare en tynn hånd som ble skjøvet vekk av kraften slik man skyver vekk en plagsom grein på en skogssti.Per-Mathias Høgmo tok seg til pannen. Det var lett å føle med ham.

Straffe, dommer!

Den følelsen fortsatte etter pausen. Omar Elabdellaoui ble snytt for ett av de klareste straffesparkene i moderne norsk landslagshistorie da Tamás Kádár holdt ham på vei gjennom mot mål. Høgmo raste, spillerne raste, Ullevaal raste, engelske Mark Clattenburg lot som han ikke forsto.

Mens Høgmo satte innpå Marcus Pedersen og Mohamed Elyounoussi, dro ungarerne ned tempoet og håpet at det holdt helt inn. De trakk pusten av lettelse og jublet da det var over.

Men — det er ikke over.

Høgmo rett i angrep

Per-Mathias Høgmo virket sliten og dratt, men samtidig fandenivoldsk og offensiv da han møtte pressen etter kampen. Han gjorde det eneste riktige: Han tenkte fremover, og dvelte ikke for lenge ved misbrukte sjanser og Norges altfor upresise spill foran gjestenes mål.

— Nå er vi halvveis. Og jeg kjenner at jeg allerede nå ser frem til de neste 90 minuttene.

Det er lett å forstå ham. Han har selvsagt sett at Ungarn er et lag det er fullt mulig å slå.

Samtidig var han smart nok til å bli med på en diskusjon om laguttaket var riktig ("men jeg ville ha tatt ut det samme laget én gang til"), lur nok til å skåne keeper Nyland ("jeg har ikke sett målet skikkelig og ikke fått snakket med Ørjan ennå") og ikke til å stoppe da han ble spurt om straffesituasjonen (for den så han): - En soleklar, krystallklar straffe!

Høgmo slik han fremsto rett før klokken halv 12 kveld var ingen knust mann.

Han er 90 minutter fra å bli det.

Men også 90 minutter fra det motsatte.