Etter en innledning på sesongen der Rosenborgs forsvarsverk var av en type som ville sendt enhver krigsgeneral direkte til giljotinen har det samme laget de siste ukene holdt fullstendig «sommerlukket» bakover. Ti baklengsmål på de fire første rundene ble til sju på de ti neste. En både beundringsverdig og bemerkelsesverdig snuoperasjon som krever en forklaring.

Valg av midtstopper

Alle trenere reiser bust når de blir kritisert for laguttak i media. Det er til å forstå. Der vi som skriver eller synser ser spillerne i beste fall i hver kamp ser trenerne de samme hver dag på feltet. Dessuten har treneren en spisskompetanse på sine egne spillere ingen andre besitter. Likevel er jeg klokkeklar på at Jan Jönsson både valgte bort — og valgte feil mann i seriestarten.

Etter å ha sett de aller fleste av Rosenborgs treningskamper var det en snodig gåte for meg at de ikke satset på Simen Wangberg fra starten. Jeg tror han kan bli en topp midtstopper på sikt, også internasjonalt. Han har de fysiske egenskapene i spenst, styrke og koordinasjon. Men viktigere enn det - han har en timing og et blikk som gjør at han stort sett er i forkant av de fleste situasjoner.

Eneste spørsmål er om akselerasjonen og toppfarten holder internasjonalt, men i hjemlig liga gjør den det. Derfor var det flere enn meg som rynket brynene da han ble vraket etter å ha spilt stabilt godt i hele vinter. Når det er sagt, det var en klok beslutning når han først ble satt til siden å låne ham ut til Ranheim og Adeccospill i den perioden.

Hvis valget om å velge vekk Wangberg var snodig, var valget om å velge Mattias Bjärsmyr en uløselig rebus. Jeg tror bakgrunnen var å spille inn Jim Larsen sammen med en trio som fra før av hadde spilt sammen, men vellykket var det ikke. Der gode fotballspillere alltid ser ut til å ha litt bedre tid enn andre, så alltid midtstoppersvensken ut som han var i tidsnød. Men det har ofte hendt at spillere som har lyktes ett sted aldri har slått til et annet, og la oss håpe på bedre lykke i neste havn for Bjärsmyr. Han har bevist tidligere at han duger i andre miljøer.

Wangberg har bidratt til å tette igjen, men det er en annen som har imponert enda mer

Statistikksenter Eliteserien:

Jim Larsen

Jeg skrev tidlig at jeg trodde dansken ville bli en suksess.Jeg så ham i Silkeborg, og ble imponert av fysikken, farten og mentaliteten. Men selv om fotballen blir stadig mer universell og de fleste nasjoners ligaer har en spillestil med mange felles elementer er vi fortsatt litt spesielle her hjemme, og det tar tid å få fram det beste i seg etter en overgang hit. Dansken fikk erfare det i en bakre firer med litt mer vekt på sonespill enn i Danmark, og et angrepsspill der ballen spilles oftere inn bak deg i en tidlig fase.

Men all læring bygger på erfaring. Og de beste tilegner seg erfaring raskere enn de andre. På kort tid har Larsen blitt «major» i bakre ledd. Med sin enorme rekkevidde er han nesten uslåelig i lufta. Han flytter bena så raskt at han tetter rom og reparerer feil. Og han prøver sjelden å være noe han ikke er med ball. Til sammen blir det summen av en veldig god tilvekst, som trolig bare vil fortsette å vokse.

System og struktur

Jan Jönsson har en klar filosofi, samt klare synspunkter på struktur og system. Det lyktes i Stabæk, fordi han hadde typer som formet rollene samtidig som rollene formet dem. 4-4-2 med to kanter som søker innover i banen og to sentrale midtbanespillere med relativt likt ansvar for å balansere ble en ubetinget suksess. I Rosenborg var det noen små grunner til at dette ikke fungerte like godt i starten.

To kanter som søker inn i banen kan offensivt kombineres med to backer som tar mange initiativer, og som også tar ansvar for å opprettholde bredde. Defensivt gir dette klare utfordringer, spesielt i et lag der du gjerne finner både Dorsin og Lustig innenfor motstanders 16-meter etter innlegg. Når samtidig begge kantspillerne har endt opp sentralt i banen etterlater du deg en firefelts motorvei som motstander kan bruke til en slags «frisone» og til angrepsstart eller til innlegg. Kim Ojos scoring på et innlegg i åpningskampen ble et slags forvarsel på hva som kunne komme.

Derfor har det vært riktig og nødvendig å justere. Rosenborg har et mindre rigid system enn de fleste andre, og relativt stor fleksibilitet, men ofte faller den ene spissen bredt ned til venstre i et slags 4-2-3-1 og gjør at sidene er bedre beskyttet, også når de to svenske backene har «løpetid» fra dødlinje til dødlinje.

Balansen sentralt på midten

To sentrale midtbanespillere har blitt til tre i de fleste faser av spillet. Det gir mange fordeler. Det åpenbare er selvsagt at det er enklere å dekke rom. Der Lillestrøm kjørte kontinger sentralt i banen i 4-4 kampen var trøndernes balanse ikke-eksisterende. Jeg har ment, og mener fortsatt, at Markus Henriksen er bedre i andre roller enn i en dyp ankerrolle, enten alene, eller sammen med en annen. Han har for mye av ungdommenes «harebikkje-energi» i seg til å bli låst opp.

Men med selskap av Winsnes og Skjelbred der inne kan han tillate seg å bidra litt mer begge veier, samtidig som rommene han etterlater seg ikke blir avslørt like enkelt som før. Tre mann gjør det også mye enklere å komme hurtigere inn i press enn det en makter med to, og gjør at en oftere vinner ballen i gode posisjoner. Dessuten er det mye enklere å sende en av de sentrale ut bredt som førsteforsvarer når en kantspiller eller back ikke er på plass. For akkurat det skjer selvsagt ennå.

Toveisspillere og arbeidsmoral

Arbeidsmoral er et begrep som bør brukes med varsomhet. Der mange nederlag forklares av supportere spesielt med at spillerne jobber for dårlig er det nesten alltid mer sammensatte årsaker til at resultatene ikke kommer. Derfor var det heller ikke latskap som ga Rosenborg en vond start på sesongen, men de har blitt mer bevisste på et par faser av spillet og fått betalt for det.

Rett etter at en mister ball handler alt om sjansen for å vinne den raskt tilbake. I motsatt fall må en sørge for å få egne spillere bak ball på kortest mulig tid. Og akkurat i den fasen er det relevant å snakke om arbeidsmoral, for de løpene kan være tunge mentalt. Da hjelper det godt å ha toveisspillere på midtbanen, som med like stor vellyst sprinter de 50 meterne mot eget, som mot motstandernes, mål. Per Ciljan Skjelbred har endelig kommet tilbake til sitt eget toppnivå, også i denne fasen. Jonas Svensson løper til han får beskjed om å slutte. Og Markus Henriksen kan løpe tur/retur Steinkjer uten å bli tungpustet. Totalt har dette gjort at de reparerer feil på en helt annen måte enn for bare noen uker siden.

Samtidig fyller de bedre etter med laget når de slår langt mot en toppspiss mot et forsvar i balanse, og har hatt en markant framgang i andreballspillet. Første 20 minutter mot Strømsgodset var årsbeste akkurat i denne fasen. Alt så lyst ut. Inntil de ankom Telenor Arena.

Flyturen mellom Trondheim og Gardemoen så ut til å ha fungert som en kollektiv hjernevask i 35 000 fot. Stabæk boltret seg i alle de rommene trønderne hadde stengt over tid. Konkret var det tre ting Rosenborg slet med, spesielt de første 45 minuttene:

  • De mistet ball i farlige posisjoner mot et hjemmelag som så ut som de ville tømme ut alt av opplagret energi og frustrasjon over gjeldsproblemer og flytting. Og som ikke var direkte ulystne på å vise gamletreneren at de fortstt kan spille fotball. Gang på gang kunne de blaa bryte høyt i banen, og få kort vei til mål. Kun en opplagt Daniel Örlund sørget for at det ble med ett baklengs før pause.

  • De fikk aldri tak på Veigar Páll Gunnarson i rommet foran egne stoppere. De er ikke de første eller siste som opplever akkurat det, men det var en smule forunderlig å se at de ikke evnet å løse det ved å korte ned avstandene mellom stoppere og midtbaneankere, og at de flyttet bena så langsomt.

  • De fikk problemer i bakrom, fordi de ikke falt av samlet eller i tide. Typisk nok, i det som endte med en avgjørende scoring, gir de bort rom både bak seg og mellom seg. I det tilfellet er det et stort spørsmål også om Örlund bør ut av mål. Torstein Andersen Aase får så spiss vinkel at det er vanskelig å score derfra med en keeper riktig plassert på strek.

Denne kvelden var et kvantesprang i feil retning. Prestasjonsmessig. Og resultatmessig. Inntil det motsatte er bevist tror jeg det var et feilskjær, og at det defensive er i framgang over tid. Men dette er ligaen hvor serielederen har like mange - eller flere - baklengs enn 3 av de 5 nederste på tabellen. Og dette er IKKE ligaen for de skråsikre kommentarene.

Derimot er det ligaen hvor det aller meste fortsatt er vidåpent. Og takk for det fra alle oss som elsker fotballen mer enn ett enkelt lag.