Det er onsdag 15. oktober. Klokka er fem på tre. Jeg finner et ledig sete på flytoget som skal ta meg fra Gardermoen til Oslo sentralstasjon. I morgen skal boka jeg har skrevet sammen med min fetter Thor Hushovd lanseres. Det er pressekonferanse klokka ti. Forlaget har leid Mestersalen i Håndverkeren kurs og konferansesenter midt i Oslo sentrum. De hadde aldri før opplevd maken til trøkk før en boklansering, sa de.
Men allerede i dag skulle pressen få boka. Klokka tre ble den sendt den ut til en rekke redaksjoner rundt om i Norge. De som ville kunne også hente et eksemplar hos forlaget. Jeg visste det var interesse for den. Jeg merket det de siste ukene, for det var en rekke journalister som kontaktet meg og ville snakke om boka. Jeg sendte dem videre til informasjonssjef i Schibsted Forlag, Anne Iversen. Hun styrte mediekontakten. Jeg fikk SMS fra henne for ikke så lenge siden. Da fortalte hun at både NRK og TV2 skulle ha livesendinger i forbindelse bokutsendelsen dagen før lansering, altså nå. LES OGSÅ:
Armstrong innrømmet doping for Hushovd
Live?
Er det mulig!
Jeg klikket meg inn på tv2.no. Over hele toppen sto det:
«Kl. 15: De første avsløringene fra Hushovd-boken. Vårt ekspertpanel tar for seg selvbiografien i egen sending. Christian Paasche leder sendingen om boken.»
Jøss!
Så fant jeg NRK:
Toppsaken der var:
«NRK1: Se direktesendingen. Hushovd med ny biografi.»
Min egen avis Fædrelandsvennen:
«Livestudio: Dette skriver Hushovd i biografien.»
«Vi følger boklanseringen til tidenes beste norske syklist»
Herregud, dette tar jo helt av…Jeg gikk tilbake til TV2. Der satt Christian Paasche, Ole Kristian Stoltenberg og Magnus Orre i studio og ventet på boka. Bak dem var et svært bilde av bokas omslag. «Thor» stod det med store, gule bokstaver. Paasche leste fra bloggen min. Jeg kjente igjen formuleringene. For noen uker siden fikk jeg søsteren min, Gina, til å lage både Facebookside og bloggside. Jeg ville lette litt på sløret om hva boka inneholdt, og skrev korte teasere for hvert av de 20 kapitlene. En etter en ble de lagt ut. Kanskje kunne det skape litt nysgjerrighet, tenkte jeg. Kanskje ville det vekke medienes interesse og kanskje kunne det gi folk lyst til å lese mer når boka kom?
Det endte faktisk med flere medieoppslag. VG, NRK, Agderposten, Fædrelandsvennen, Aftenposten, TV2 og BT publiserte alle saker på de korte kapittelteaserne allerede mandag. Flere oppslag fulgte utover uken.«Her kommer boka,» sa Paasche.
Inn i studio kom ei jente med to bæreboser. Hun hadde løpt det hun klarte fra Schibsted Forlag der hun hadde hentet bøkene.
Så begynte karene i studio å bla og lese høyt fra boka – live på tv! I NRK-studio satt den gamle sykkelhelten Dag Erik Pedersen sammen med et par andre rundt et bord. De gjorde det samme. Bladde for livet og leste høyt.
Livelesing i ekstrasendinger på TV!
Dette er jo helt vilt...
Det er den rareste togturen jeg har hatt i mitt liv. Thor og jeg har jobbet mye med boka det siste året, og vi håpte jo at det skulle være litt interesse for den når den ble ferdig. Det hadde vært fryktelig trist om ingen brydde seg. Men ekstrasendinger, livelesing på tv, livestudio i både VG og Fædrelandsvennen og kanskje flere med dem, det var ikke i min villeste fantasi. I min egen avis fikk jeg vite at de hadde satt av seks mann for å jobbe med boka denne ettermiddagen! De hadde delt kapitlene og de over 500 sidene mellom seg for å finne nyhetspoenger raskest mulig.
LES OGSÅ:
Hushovd brukte 140.000 på hårtransplantasjon
Da jeg kom til Oslo ble jeg stående på perrongen med mobilen i hånden. Jeg sveipet innom nettavisene. Det var kanskje gått en liten halvtime siden boken var sendt til redaksjonene. Hushovd-boka var toppsaker over alt. VG, Dagbladet, Aftenposten, Fædrelandsvennen, Nettavisen, NRK, TV 2, Agderposten.
Selvfølgelig var det Armstrong-saken som dominerte. Det var vi forberedt på.
På VG nett stod det:
«Hushovd avslører i ny bok: Visste at Armstrong brukte doping.»
Forlaget hadde ordnet hotellrom til oss på Continental i Oslo. Der skulle vi holde oss i skjul fram til pressekonferansen dagen etter. Vi skulle «gå under jorden» og ikke snakke med noen. Det var merkelig å være passive tilskuere og følge mediestormen som raste der ute. Det ble pøst ut saker fra boka vår over alt, i alle kanaler.Thor hadde vært i møter store deler av dagen og hadde ikke fått med seg livesendingene i forbindelse med utsendelsen av boka klokken tre. Han ringte meg da han kom til hotellet, vi møttes på rommet hans og sammen leste vi de ulike nettsidene. Det ville ikke ta slutt. Desidert mest om Armstrong, men nå var det dukket opp noen andre saker også.
«Fersket rytter med sprøyte i armen.»
«Brukte 140.000 på to hårtransplantasjoner.»
«Kristoff fikk 50.000 – Boasson Hagen fikk ingen ting.»
Det ble pøst ut saker. Også redaksjoner utenfor Norge hadde nyheter fra boka. På Cyclingnews sto det:
«Hushovd says Armstrong admitted doping in 2011.»
Bra interesse for det vi har jobbet med det siste året, var vi enige om der vi satt på hotellrommet på Continental.
Så ringte telefonen til Thor. Det var TV2. De hadde funnet ut hvilket hotell vi var på og lurte på om de kunne treffe ham utenfor.
«Hva syns du?» spør Thor.
«Nei, det gjør vel ikke noe det, bare vi ikke sier noe.»
«Greit det,» sa Thor til TV2-fyren.
«Men jeg sier ikke noe før i morgen. Dere får ikke mer enn bilder…»
LES OGSÅ:
Hushovd: - Jeg gikk alltid sulten i mine første år som proff
Da vi hadde oppdatert oss på nyhetsbildet og sett sportsnyhetene på tv, måtte vi få i oss noe mat. Vi var sultne og måtte fylle opp med skikkelig kost før morgendagen, for vi skjønte at det ville bli trøkk. Dette var langt villere enn vi hadde forestilt oss. På vei ut av hotellet ble vi møtt av et team fra TV2. Thor stoppet og sa ikke annet enn at han ikke hadde noe å si før i morgen.
Så tok vi oss en saftig biff og en god flaske rødvin og ble sittende til nærmere midnatt.
Hyggelig å våkne til denne her.
Jeg sov elendig den natten og våknet klokka tre. Det var kul umulig å få sove igjen. I stedet ble jeg liggende og klikke meg inn på nettavisene igjen. Nyheter fra boka vår dominerte nyhetsbildet fullstendig. Det var helt sprøtt. Kvelden i forveien ble Thor jeg enige om møtes i halv åtte-tiden, slik at vi hadde tid til å kjøpe dagens aviser, oppdatere oss på nyhetsbildet og på den måten være best mulig forberedt til pressekonferansen klokka ti. Anne i forlaget hadde vært på tråden sent kvelden i forveien og ville ha oss på plass i god tid før pressekonferansen. Allerede et par timer før den skulle starte ville flere medier begynne å rigge til livesendinger, og hun ønsket ikke at pressen skulle se Thor før klokka ti.
Vi orket ikke å stå på et bakrom og gjemme oss i to timer, så vi foreslo heller å bli på hotellet og rusle opp slik at vi var der når pressekonferansen skulle starte, og slik ble det.I frokostsalen møtte jeg Thor. Han hadde vært ute og kjøpt dagens aviser. Han holdt opp VG.
«SKAM DEG THOR» sto det over hele førstesiden.
«Hyggelig å våkne til denne her,» sa Thor og smilte.
Han hadde sovet elendig han også, våknet klokka tre akkurat som meg. Klart han merket presset. Nyhetsbildet dagen i forveien ga oss en god pekepinn på hva temaet på pressekonferansen ville bli. Det ville bli Armstrong-saken opp og i mente – og det ville bli fulle hus.
Jeg klarer ikke å huske akkurat når vi jobbet med kapitlet i boka som vi ga navnet «Lance Armstrong og jeg.» Men jeg husker godt at han fortalte historien fra Hollywood, og at jeg tenkte:Dette er en story som vil skape bølger.
Thor skjønte det selvfølgelig han også, at det ville bli en stor sak for mediene, det snakket vi om mange, mange ganger etterpå. Men det var likevel aldri aktuelt å droppe det. Vi var begge enige om å lage en ærlig bok, og da måtte det med. Han har forresten vært utrolig åpen og ærlig gjennom hele boka og snakker om ting jeg aldri trodde han ville snakke om.
LES OGSÅ:
Hushovd ga Kristoff 50.000 kroner etter VM-gullet
Vi skummet gjennom papiravisene og klikket innom de største nettavisene mens vi spiste frokost. Så snakket vi litt om mulige spørsmål og hvordan vi skulle svare før vi gikk opp på rommene våre, pusset tennene og ordnet oss.
Jeg har vært journalist i hele mitt yrkesaktive liv og hundrevis av ganger vært på pressekonferanser. Men jeg har aldri før sittet helt der framme, i alles søkelys, midt i skuddlinjen. Jeg har sittet i salen sammen med alle mine kolleger. Jeg har stilt spørsmål og referert fra det som har blitt sagt av de der framme, jaktet overskrifter og nyheter og sikkert tøyd strikken og spisset sakene helt til grensen jeg også.
Dette var noe helt annet. Helt ærlig; jeg har aldri vært så nervøs noen gang som jeg var foran denne pressekonferansen.Kvart på ti gikk vi fra hotellet. Vi sa ikke så mye der vi ruslet forbi Stortinget og opp Rosenkrantz’ gate. Det var regn i lufta. Jeg hadde nettopp fått beskjed fra forlaget om at jeg måtte holde en kort innledning. Den måtte jeg ta på sparket, jeg hadde rett og slett ikke fått tid til å forberede meg, vi hadde brukt tiden på nyhetsbildet og på å være forberedt på spørsmål.
På vei opp trappa til Mestersalen i andre etasje ble vi møtte av Anne. Det var stufullt der inne, sa hun.«Vi begynner om to minutter»
Thor gikk først. Det var så vidt vi klarte å komme oss gjennom lokalet og fram til bordet i enden av rommet. Jeg kjente igjen flere av journalistene, noen hadde jeg sett på tv, andre hadde jeg jobbet med.
Jeg kan knapt huske hva jeg innledet med. Det var noe om at vi hadde snakket om at det kanskje ikke kom folk på pressekonferansen. At det hadde vært stusselig om vi ble sittende der alene. Vi snakket faktisk om det da vi bestemte oss for å sende boka til pressen dagen i forveien. Jeg takket alle for at de hadde kommet, og så spurte jeg Thor om han angret på noe av det han fortalte i boka.
«Nei, det gjør jeg ikke,» svarte han.
En time og førti minutter, eller noe der omkring, tok det før journalistene hadde fått sitt og var fornøyde. Minst halvannen time ble brukt til Lance Armstrong og «hemmeligheten» Thor hadde holdt på. Selvfølgelig var vi forberedt på spørsmål om det. Men at de trengte så mange før de ble fornøyd, det hadde jeg aldri drømt om. Jeg fatter ikke hvordan Thor klarte å holde ut. Jeg tenkte på det der jeg satt som en tilskuer ved siden av ham, på den rareste og lengste pressekonferansen jeg noen gang har vært på:Er det mulig å være så tålmodig? Han har jo fått det samme spørsmålet 150 ganger nå! Klikker han ikke snart?
Om og om igjen svarte han. Like rolig. Like tålmodig og høflig. Jeg var mektig imponert. Ikke over journalistene, for de skuffet meg, men av Thor. Selv hadde jeg ikke klart det, aldri i verden.
LES OGSÅ:
Ga blaffen i BMCs alkoholforbud
Det undret meg at det ikke var noen av journalistene i rommet som hadde andre spørsmål. De spurte om akkurat det samme alle mann! Jo, det var noen få. En som lurte på hvilket fjell Thor likte best å klatre opp. Og en som lurte på hvorfor han nå valgte å snakke åpent om pengene han hadde tjent. Stort mer var det ikke. Det var bare Lance.
Det var faktisk ganske utmattende. Men tenk hvordan det må ha vært for Thor. Det var han som fikk spørsmålene. Det var han som måtte svare. Jeg slapp lett unna, men det var slitsomt på en rar måte likevel.
Da lokalet var tømt for folk, TV 2 hadde fått sitt og lampene var slukket, seg vi ned på hver vår stol.
«Puhh!!! Det var litt av et trøkk, og litt av en maratonøkt…»
Etter en kopp kaffe forlot vi Mestersalen, ruslet nedover Rosenkrantz’ gate og svingte innom et spisested for en lunsj sammen med Anne fra forlaget. Det rant inn forespørsler om å få besøk av Thor. P4, NRK Dagsrevyen, NRK Sørlandet. Det var allerede gjort avtale med Senkveld utpå ettermiddagen. Thor var sliten, det merket jeg. Lei av det samme spørsmålet. Alle andre steder han kom til å stille opp nå, ville han få det samme spørsmålet om og om igjen.Vi diskuterte litt og falt ned på at det var lurt å konsentrere seg om Senkveld. Så kunne jeg ta NRK Sørlandet mens han var i Nydalen hos Thomas og Harald. Slik ble det, selv om Anne i forlaget ikke var helt fornøyd. De ble visst sure i Dagsrevyen, men ett sted gikk grensen, og den var nådd der og da. Jeg forstår Thor godt jeg, og det la jeg heller ikke skjul på. Jeg oppfordret ham til å si nei og heller trekke pusten og lade opp til Senkveld-innspilling.
«Dropp alt det andre.»
Selv hadde jeg flybillett hjem til Kristiansand den kvelden. Og jeg hadde allerede sjekket ut av hotellrommet, men dagen i forveien snakket Thor og jeg om at vi burde ut og feire litt etter pressekonferansen. Feire lanseringen av boken, feire at den var ferdig og ute i bokhandlerne, at fetterprosjektet var over. Men på hotellrommet til Thor ble vi sittende med hver vår mobiltelefon og sjekke nyhetene. Det var doping-saker over alt. Og de aller fleste som uttalte seg var kritiske til at Thor ikke hadde varslet om det Armstrong sa under lunsjen de to hadde i Hollywood i 2011. Jeg kjente jeg var litt trist. Trist på Thor sine vegne. Litt dårlig samvittighet hadde jeg også. Det var jeg som hadde skrevet det. Burde jeg advart ham tydeligere enn jeg gjorde? Han fortjente ikke dette, synes jeg. Ikke så mye.
«Angrer du nå,» spurte jeg.
«Nei, vet du, jeg gjør ikke det. Jeg angrer hverken på at jeg fortalte om lunsjen i boka, eller på at jeg ikke løp til media og antidopingmyndighetene med det Lance sa den gangen. Jeg står for det, og jeg ville gjort det samme igjen.»
LES OGSÅ:
Tror Hushovd fryktet konflikt med Armstrong
Men det ble mer styr enn han hadde trodd. Og vi var begge enige om at det hadde vært morsommere om det hadde blitt litt mer fokus på alt det andre i boka.
«Men hva gjør du, blir du til i morgen?» spør Thor.
Jeg følte meg ikke akkurat i partyhumør, jeg var helt tom og tenkte at jeg like godt kunne dra hjem.
«Hva tenker du?»
«Du må gjøre som du vil…»
«OK, jeg drar hjem. Nå tar jeg intervjuet med NRK Sørlandet om noen minutter, du tar Senkveld, så snakkes vi senere.»
Så ga vi hverandre en klem og takket for nå. Jeg slang innom en pub og ventet på telefon fra NRK. Egentlig var jeg bedt om å møte på Marienlyst, men det slapp jeg. Det var midt i ettermiddagsrushet, så vi kunne ta det på telefon.
LES OGSÅ:
Hushovd var redd hjertet skulle stoppe
Jeg fikk ikke mer enn satt meg ned der inne på puben før telefonen ringte. Det var ikke NRK, det var Thor. Han hadde nettopp snakket med kona Susanne. Hun hadde fulgt med fra Monaco.
«Du får ikke lov til å reise hjem, Jostein. Det går ikke an. Vi har hatt en fantastisk boklansering. Det ble mye villere enn vi våget å håpe på. Vi ønsket jo mest mulig blest om boka. Se hva vi har fått til! Vi må feire! Du kan ikke reise hjem halvtrist og lei!»
Jeg ble.
Og så feiret vi.
Det kommer jeg aldri til å angre på.