KRISTIANSAND (fvn.no): - Presser jeg kroppen for hardt nå? Kan hjertet finne på å stoppe?

Slik starter det siste kapittelet i boka «Thor» som verdensmesteren har skrevet i samarbeid med sin fetter og Fædrelandsvennen-journalist Jostein Ravnåsen.

Thor Hushovd forteller om dagen han bestemte seg for å legge opp, 28. mars 2014. Midt i semiklassikeren Grand Prix E3 Harelbeke, på vei opp en relativt liten bakke kalt Côte de Trieu. Hushovd er helt sist og klarer ikke å holde følge med konkurrentene.

— Ikke til å holde ut

— Det var ikke tvil om at kroppen sa stopp. Den ville slett ikke være med opp bakken, og sa ifra med alle signalene den hadde. Likevel fortsatte jeg å presse. Opp skulle jeg! Det er det verste, det å fortsette å presse når kroppen ikke svarer, når kroppen ikke vil mer. Det er så ubeskrivelig vondt. Smerten er ikke til å holde ut. Det er de stadige opplevelsene som den opp Côte de Trieu som er grunnen til at jeg tok den endelige avgjørelsen der og da, skriver Hushovd.

Han forteller at han gruet seg til hver eneste rundkjøring i rittet, fordi han visste at de som ligger bakerst i feltet må bremse opp og så spurte igjen for å henge med feltet.

64 kilometer før mål i Harelbeke ga han opp.

Sterke beskrivelser

— Den kvelden var jeg skikkelig deppa. Jeg var så langt nede at jeg ikke orket å være sosial, jeg orket ikke snakke med lagkameratene mine slik jeg pleier å gjøre. I stedet gikk jeg på rommet og la meg på senga, skuffet over meg selv og trist på en rar måte. Trist fordi jeg visste avgjørelsen var tatt. Jeg skulle legge opp. Jeg var ferdig som profesjonell syklist, skriver han.

Kapittelet inneholder en rekke sterke beskrivelser som dokumenterer hvor tøft sørlendingen har hatt det og hvor langt ned i kjelleren han har gått. Og han avslutter det hele med følgende beskrivelse av hvordan han opplevde kvelden den dagen han annonserte at han legger opp:

Hulket som et barn

— Da jeg la meg den kvelden, kom tårene. Jeg fikk en skikkelig grinerunde. Hva er det som har skjedd med meg? Jeg som aldri gråt som liten. Mamma og pappa kunne ikke begripe hva det var for noe med meg som ikke klarte å gråte. Men nå, som voksen mann på 36 år, renner tårene rett som det er. Jeg gråter av smerte på sykkelen, tårene kommer når jeg skriver tale, jeg får klump i halsen når jeg snakker om barna mine. Og under dyna på gjesterommet til storebroren min Ronny lå jeg med ansiktet ned i puta og hulket som et barn. Det var godt å få det ut. På den måten gjorde jeg meg ferdig med det. Ferdig med dagen, ferdig med idrettskarrieren. Nå var det på tide å se framover, sette nye mål å strekke seg etter.