— For meg var det verste med å bli proff at jeg alltid gikk sulten. Jeg vil påstå at jeg rett og slett sulta, forteller Hushovd i boka "Thor".

I kapittel fire, som heter "Profflivet i Frankrike" utdyper Grimstadmannen:

Jeg gikk sulten rundt i huset, åpnet kjøleskapet og kikket inn. Jeg skulle ikke ha noe, men måtte se på maten. Se på alle fristelsene.

Slik hadde jeg det i flere år. Langrennsløpere hjemme i Norge rister vel på hodet når de leser dette. Jeg har inntrykk av at de spiser hele tiden, men likevel holder seg tynne. Som fersk proff i Frankrike skjønte jeg ikke hvordan det var mulig.

Den 183 centimeter høye Hushovd er stor sammenlignet med de fleste andre proffsyklistene. Når vekta er som lavest, hevder han å være blant dem med lavest fettprosent. I kapittelet forteller han:

— For meg som er en ganske stor mann, ble det en evig kamp mot vekta. Jeg turte ikke å spise det jeg ville og hadde behov for.

Jeg følte meg rett og slett overvåket. Jeg følte at de fulgte med på hver bit jeg tok, og jeg kunne gå sulten fra fellesmiddager. Fettprosenten

ble stadig målt. Fokuset ble enda større på meg som var så stor.

Hushovd konkluderer med at vektfokuset er den desidert største forskjellen fra å være syklist på et norsk lag til å bli proff i utlandet:

— Det er et vanvittig vektjag i sykkelsporten. Er det noen som synes det er mye mas om vekt hjemme i Norge og i Olympiatoppen med skihoppere og langrennsløpere, er det bare å glemme. Det er ingenting i forhold til hva som er tilfellet i internasjonal sykkelsport. Det er helt vilt. Vi er på grensen til å være syke, alle mann.