Rio de Janeiro: Få vet bedre enn toppidrettssjefen hvordan det er å mislykkes i et OL. Han gjorde det selv i 1988. På plass i Olympic Village snakker Øvrebø om suksess, fiasko og kunsten å reise seg etter nederlag.

— Hvordan er pulsen?

— Nå er jeg helt rolig. Det er fortsatt noen dager igjen til åpningen. I et ord som klar er jeg vel K-L-A ...

- Hva bruker en toppidrettssjef dagene før et OL til?

— Veldig mye er gjort. Vi har hatt team som reiste ned allerede 18. juli. De har jobbet hardt for å få alt til å komme på plass. Det har vært noen utfordringer, spesielt rundt rørleggerarbeid (i deltagerlandsbyen). Men det aller meste er nå på plass.

- Hva er drømmescenarioet i OL?

— At flest mulig av de utøverne som kommer hit for å prestere faktisk får det til, at de leverer opp mot sitt personlig beste. Da blir jeg glad. Og så får vi oppsummere hva det betyr opp mot internasjonal idrett i etterkant.

— Og skrekkscenarioet?

— At det er mange av utøverne som mislykkes. At de underpresterer, det er det tyngste for en idrettsleder som meg. Å se en utøver som ikke får det til, gjør ikke godt.

- Hva er grunnen til at det er blitt færre og færre medaljer (fire i London 2012 var det svakeste på 28 år) i sommer-OL?

— Det er en strukturell sak. Vi har færre ungdommer som klarer seg gjennom den vanskelige perioden fra de er ferdige med junioralder og som skal forsøke å komme seg opp på et ordentlig seniornivå. Den vanskelige perioden er mellom 19 og 23 år, jeg ser at det er et press på den aldersperioden. De skal leve et ordentlig sosialt liv, de skal ta seg utdannelse, de skal prøve å gjøre veldig mange ting. Vi ser en tendens til at de som er rundt forlanger at utøveren skal lykkes i et kortere tidsspenn enn vi kanskje hadde tidligere. De fleste idrettsutøvere må holde på en stund for å bli ordentlig god. Men det er ikke nok tid til å bli god. Hvis du ikke lykkes innen to-tre år med satsing, så er du mislykket og må gjøre noe annet. Men det er en kroppslig omdanning og det er en svær oppgave som skal gjøres for å bli ordentlig god i sommeridrett. I tillegg ser vi at det er en del særforbund som sliter med satsingen. De klarer ikke å lage gode nok rammer som skal til for å holde en ordentlig topp satsing. Det som er realitetene, spesielt i sommeridrettene, er at det er blitt brukt veldig mye mer penger på toppidretten i flere land enn det noen gang har skjedd før. Vi har ikke vært i den prosentveksten som de andre landene.

— Men det er aldri brukt så mye penger på norsk toppidrett som nå?

— Ja, det er riktig. Vi har jo vokst. Det er det ingen tvil om. Men hvis du ser hvor mye penger de store nasjonene som er bedre enn oss bruker, så brukes det utrolig mye mer penger enn oss, også pr. medalje.

Da Aftenposten ba toppidrettssjef Tore Øvrebø om å posere i Olympic Village, tok noen ledere fra Kongos OL-tropp over fotoseansen. De var meget interessert i å ta med seg et bilde av Øvrebø hjem til Kongo. Foto: MARTIN SLOTTEMO LYNGSTAD

— Satses det for mye på vintersport kontra sommersport i Norge?

— Nei, men det satses for lite på sommersport. Det må satses minst like som nå på vintersport, men det må satses mer på sommersport. Det er ikke snakk om å bytte det ene med det andre. Det er å være på jakt etter flere medaljer.

- Hvordan satse mer på sommersport?

— Norsk idrett er en ganske komplisert affære. Særforbundene har ansvaret for sin idrett. Men de må ha økonomiske rammebetingelser, de må ha kompetanse, de må ha interesserte ungdommer som vil stå i dette arbeidet lenge nok til å bli gode. Det ligger på særforbundene å få til det. Og så har du fellesorganet som vi er. Vi har to hovedstrategiske grep og det ene er vi kommet langt på vei med. Vi jobber med regionalisering, altså støtte til talentene litt lenger ned i alder, der de bor, sammen med særforbundene. Det er det ene for å få bedre ettervekst. Og så ønsker vi å få betydelig bedre ressurser sentralt, i form av en bedre nasjonal treningsarena på Sognsvann sammen med Norges idrettshøgskole, altså utvikle det som er Campus Sognsvann. Det vi har nå er rett og slett for smått og for trangt til å ha den treningskvaliteten vi ser er nødvendig for å hevde oss internasjonalt.

- Dersom dette går bra for Norge er du sjefen for de gode tider. Men dersom det ikke går så bra ...?

— Jeg er helt rolig på det. Jeg begynte å ro allerede i 1979 og jeg har vært i landslagssammenheng siden 1987-88, så jeg har vært i toppidretten veldig lenge. Jeg tar det helt piano, vi jobber så godt som vi kan, vi får alle de gode krefter til å dra i riktig retning. Og så oppsummerer vi gjerne i etterkant. Jeg tar ingenting for gitt på forhånd, enten det er suksess eller fiasko. Vi oppsummerer etterpå og så tar vi en evaluering til slutt. Det er et ekstremt viktig prinsipp som aldri må fravikes. Jeg kommer aldri til å gi meg på det med evaluering i etterkant. Så titlene og forsøkene på å øke spenningen, de preller av. Jeg er helt rolig. Det er utøverne som er i fokus, det er utøverne og trenerne sammen som skal få best mulig arbeidsvilkår.

— Men du er forberedt på at det kan komme kritikk?

— Kritikk er det hele veien. Enten det er OL i Sotsji ... Kritikk kommer jo uansett. Og det er helt greit. Det er viktig å få kritikk. Det får oss til å tenke oss om. Det skjerper oss. Det får oss til å gjennomgå arbeidsmetodene for å se om kritikerne har et poeng. Og det har de ofte. Er vi skarpe nok? Er vi spisse nok? Satser vi bredt nok? Satser vi for smalt? Det er veldig mange interesser i norsk toppidrett. Det er noen som ønsker at vi skal bygge opp nye lagspillidretter i Norge. Nesten fra bar bakke. Men det blir det ikke noe av, og jeg får kritikk for ikke å satse bredt nok. Og så er det andre som mener jeg tar ut for mange og er for slepphendt. De vil også kritisere. Men det er helt fair. Det er et spenningsfelt som det er ganske fint å være i. Det skjerper sjelen min, jeg må tenke meg om og finne gode argumenter for å både forsvare det jeg har gjort og finne veien videre sammen med mine folk.

- Om to og en halv uke skal OL-status gjøres opp. Hva skal til for at du reiser hjem som en fornøyd toppidrettssjef?

— Det aller viktigste er at de fleste utøverne har klart å prestere opp mot sitt optimale. Det er mitt hovedsuksesskriterie.

- Hva er dine tanker rundt at IOC ikke tok det hele og fulle oppgjør med Russland og stengte nasjonen ute av Rio-OL?

— Det er sikkert sagt noen bokstaver i et langt alfabet allerede. Det er en prosess som kommer til å foregå i årevis. Nå er vi midt i en prosess, så jeg synes det er vanskelig å si om de har vært for svake eller strenge. Vi har mange russere som har anket til CAS, og kanskje går det som det har gått tidligere, at de ikke har lov til å ilegge dobbel straff. Alt dette er så åpent, jeg vil vente og se hvor dette ender opp før jeg har sterke meninger om det.

- Rosporten har stått ditt hjerte når. Du har selv deltatt i OL (Seoul 1988). Fortell om den opplevelsen.

— Det gikk jo ikke så bra. Min makker (Ole Andreassen) ble syk den dagen vi skulle starte i OL. Det gikk skikkelig dårlig. Han ble syk, han hadde feber. Vi stilte til start, men det var en bratt læringskurve. Ole er en god venn fortsatt, vi henger mye sammen vi. Det skal mer til enn en sånn detalj til for å ødelegge et godt vennskap. Det gikk ikke bra, men det var en læring uansett. Du må passe på detaljene helt til siste slutt. Der sprakk vi på en ting, det var sannsynligvis et virus eller en bakterie og vips var OL over for vår del. Vi hadde en negativ opplevelse i OL, vi fikk det ikke til.

- Ga det deg en læring som du kunne ta med deg videre?

— Det var en bratt læringskurve den dagen. Men det handler også om å klare å sette ting i perspektiv. De handler litt om ferdigheter hos trenere og ledere, det handler om å skifte perspektiv alt etter det som er formålstjenlig for å komme seg videre. Det som er smått noen ganger, kan være stort andre ganger. Og motsatt. Å tørre å gå inn og utforske forskjellige perspektiver, slik at du på egne vegne klarer å motivere deg til å lære nye ting selv om du bommer litt. Og det samme er hvis du gjør det veldig bra, du må tørre å evaluere det i forhold til å lære av det også.