Ishockeysesongen 2014/2015 var ferdig for litt over en uke siden, men den ble ikke avsluttet for min del før fredag da vi kom hjem fra lagreisen til Spania.

Sesongen som akkurat er ferdig føltes utrolig lang. Vi startet en uke tidligere for å forberede oss best mulig til CHL og gikk på is siste uken i juli. Når finaleserien gikk litt senere i år enn tidligere og vi i tillegg måtte ut i sju kamper så ble den naturlig nok lenger enn foregående år. Vi hadde ca 200 istreninger gjennom de 8,5 månedene sesongen varte. Legger du på 45 kamper i serien, 14 i sluttspillet, seks i CHL og tre treningskamper kommer du opp i hele 68 kamper denne sesongen. Jeg var også med på alle landslagssamlingene og teller jeg med alle kampene jeg spilte eller skiftet med så er antallet oppe i 75. Da er det kanskje ikke så rart at kroppen og hodet føltes litt utladet ut etter å ha oppnådd målet om NM-gull og sikret the double.

Det var utrolig deilig å vinne i år igjen, men det var også en følelse av lettelse over det hele. Vi lever under et forventningspress som bare øker for hvert år om at vi må vinne, og da er det deilig å kjenne at gang på gang så håndterer vi det som et lag og er best når det gjelder.

Spesiell finalemotstander

For meg så var det også litt spesielt at det var Storhamar som stod på andre siden av isflaten. Jeg har bodd der i sju år, spilt fem sesonger på a-laget og ble Norgesmester der i 2008. Det var ikke bare jeg som var litt følelsesmessig involvert i årets finalemotstander. Mats Mostue og Martin Blakseth Huse kommer fra Hamar, i tillegg til at Kristian Forsberg har spilt der. Jeg kan ikke snakke for de andre, men jeg følte at det var en faktor som gjorde at denne finaleserien var ekstra slitsom.

Jeg hadde mange minner fra den tiden jeg spilte og ble Norgesmester der og jeg hadde absolutt ikke lysst til å ryke for Storhamar i finalen. Det var helt klart noe spesielt med å møte Storhamar i finalen. Det var liksom ikke det samme «hatet» når den første kampen kom i gang. Dette endret seg jo ganske kraftig underveis i finaleserien. Temperaturen steg betraktelig for hver kamp som gikk, selv om de som ble mest provosert var de som satt på tribunen. Sånn skal det likevel være i en finale. Det er mye følelser involvert. Begge lag har jobbet i åtte måneder for å komme dit de er og ønsket om å vinne er veldig stort.

Jeg hadde likevel en god følelse hele veien og da Tommy Kristiansen satte den avgjørende pucken i tomt mål med 15 sekunder igjen, gled jeg bare ned på kne og kjente på en blanding av gledesrus og lettelse. Jeg kjente også at jeg var veldig fysisk og mentalt sliten. Det hadde vært en lang sesong for kropp og sinn og i det øyeblikket var definisjonen på mestringsfølelse. Der og da, når vi hadde håndtert presset, overkommet motgang og igjen vist at vi er best når det gjelder. Vi var igjen best i Norge.

Kjempesesong

Det er kanskje vanskelig å toppe denne sesongen. Vi vant serien med god margin, vi blir norgesmestere for fjerde gang på rad og vi var gode i Champions Hockey League. Det blir ikke så mye bedre enn det. Akkurat nå er jeg veldig fornøyd og stolt over sesongen vi har gjennomført, men jeg er ikke mett på suksessen. Vi driver med toppidrett og selv om det kan være ekstremt slitsomt og krevende til tider så er det veldig utfordrende og motiverende. Vi er utrolig heldige som får spille foran 4000 mennesker hver kamp, vi er heldige som får være med på et lag som har ambisjoner om å vinne titler og vi er heldige som får drive med idretten vi elsker på heltid. Selv om kropp og sinn er glad for at vi har en uke til med ferie så har jeg motivasjonen liggende klar til neste sesong. Jeg synes det er veldig gøy å vinne og når sommertreningen starter den 4. mai så skal jeg investere i meg selv slik at jeg er klar igjen når ishockeysesongen og CHL venter i august.

PS: For to Oilers-spillere, Kristian Forsberg og Mathias Trettenes, kommer sesongen til å vare ca en måned til. VM pleier å vare til rett over 17. mai, så sesongen deres kommer til å være fryktelig lang. Men de har en herlig gulrot foran seg så det tror jeg ikke de kjenner på før de tar seg et par dager fri etter VM er ferdig. Begge to har hatt en god sesong i Oilers og har fortjent muligheten til å representere Norge i VM.

Spesielt gøy er det for Stavangers ishockeymiljø at Mathias Trettenes ble tatt ut. Den lokale helten har vært en av Oilers beste spillere i år. Dette bør gi videre motivasjon til den yngre generasjon av hockeytalenter. Det sender et signal som sier at hvis en annen gutt som har vokst opp i Siddishallen kan få det til så skal jeg også få det til. Lykke til i VM gutter og gjør oss stolte.