Målt ut fra prestasjonene i de siste kampene bør vi ha små forventninger til Norge i det kommende VM. Heldigvis er det også grunner til større optimisme.

Vi er bortskjemte med vårt damelandslag. Ikke bare har de vært garantister for å delta i sluttspill. De har, med få unntak, også prestert godt i mesterskap over lang tid. Senest i EM for to år siden hadde vi relativt små forventninger. Det endte med at vi kun var to misbrukte straffespark i finalen mot Tyskland unna å vinne hele mesterskapet.

Nå har vi igjen realistiske forventninger. Vi drar som outsidere, ikke favoritter. Det skyldes minst tre faktorer:

  • Konkurransen er knallhard, med stadig større bredde og kvalitet.

  • Vi har skader på nøkkelspillere

  • Vi har prestert under pari i årets oppkjøringskamper.

Fotballekspert Lars Tjærnås.

Det siste først. Det var klar bedring i generalprøven mot Finland, særlig målt ut fra den skrekkelige prestasjonen mot Belgia, der vi tapte 3-2. Mistanken er likevel at Finland var såpass svake at de ikke evnet å avsløre svakhetene våre. De er der.Norge har alltid bygget vinnerlag ved hjelp av et solid defensivt fundament. Troppen er litt ubalansert på den måten at vi har litt for få rendyrkede forsvarsspillere, og desto flere offensive brikker. Det har vært tydelig.

Nå har vi en bakre firer som har sett usikker ut. Det har vært stor avstand mellom spillerne, de har i perioder opptrådd mer som fire individualister enn et samlet ledd. Det vil hjelpe når Trine Rønning blir skadefri og klar. Hun er en leder, og vil sørge for å stramme opp leddet. Det er en illusjon å tro at vi kan komme langt i mesterskapet uten en tvers gjennom solid defensiv struktur, selv om vi har en god siste skanse i Ingrid Hjelmseth.

Offensivt ser det lysere ut. Vi har spillere som både kan skape noe via samspill og på egen hånd. Solveig Gulbrandsen og Lene Mykjåland som indreløpere er spennende, fordi de får komme bakfra der rommene å utnytte ofte er større enn for de som starter på topp. Begge har gode skudd fra distanse, begge kan tre gjennom pasninger til spillere øverst i banen, og begge kan passere motstandere med ball.

VIKTIG SPILLER: Trine Rønning under trening i Ottawa lørdag. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

På topp bør Isabell Herlovsen riste av seg skaden fra kampen mot Finland. Vi trenger hennes kraft og energi. Det hjelper uansett godt at vi har Ada Hegerberg. Årets spiller i Lyon har markert seg på klubb— og landslag som en spiller med kombinasjon av kraft og ferdighet nok til å utgjøre en trussel mot alt og alle. Hvis også anvendelige Elise Thorsnes blir skadefri har vi matchvinnere i den enden av banen. Vi kommer til å savne Ingvild Stenslands klokskap og lederskap, og vi kommer til å savne Caroline Graham Hansen. På sitt beste kunne hun alene vinne kamper. Det er tunge tap. Da er det godt å vite at vi har rutine på sidelinjen.

Det Even Pellerud ikke vet om damelandslag og mesterskap er ikke verdt å vite. Han har et halvt liv som trener med stort sett strålende resultater for Norge og Canada. Det siste er interessant. Det er aldri noen ulempe å kjenne til infrastruktur og rammer i landet som arrangerer. Summen av all erfaring er at vi garantert ikke kommer til å gjøre nybegynnerfeil hverken i oppkjøring eller underveis som kan koste dyrt.

Det trenger vi, selv om trekningen var gunstig.

Thailand og Elfenbenskysten, rangert som nummer 29 og 67 av FIFA er lag vi må og skal slå, selv om vi ikke vet all verden om dem. Selv er vi rangert som nummer 11, og møter de som er rangert helt øverst også. Mot Tyskland er alt en bonus.

Realismen sier at vi ender som nummer to i gruppa, og møter enten England eller Frankrike, toer i gruppe F i åttedelsfinalen. Optimismen sier at vi kan passere også det hinderet.