Kjetil Kroksæter Foto: Adresseavisen

Klubben kan ikke skylde på den krevende arven etter Nils Arne Eggen i all evighet.

Eggen jr. feide inn i organisasjonen som en frisk vind med store vyer og planer. Entusiasmen tapte seg fort i møte med hverdagen. Han støtte på en trener som ikke ville ta imot hans invitasjon til samarbeid. Siden kan det tenkes at han har støtt på flere som ikke spilte på samme lag. Da Eggen skulle gjennomføre spillerkjøpet som skulle gi signaleffekt (John Anders Bjørkøy), så strakk ikke mesterligamillionene til. Etter den tid ble ting bare verre.

Manglende støtte er en erfaring som går igjen hos flere av trenerne som måtte gå. De følte seg ganske alene.

Når man leser hva folk som har vært inne i organisasjonen sier, så aner det oss at de problemene Rosenborg har slitt med, har dypereliggende årsaker. Det ligger mye bak utsagnet til tidligere formann Ove Snurruås: «Rosenborg skal ikke slåss internt, men mot Lillestrøm, Vålerenga og Brann.»

Når Per Joar Hansen holdt kjeft om sitt syn på Rosenborg i to år etter at han sluttet, så er det ingen grunn til å mistenke ham for å ha annet enn edle motiver når han litt forsiktig tar bladet fra munnen. Perry etterlyser de kjerneverdiene som skapte Rosenborg-kulturen. Han anbefaler selvransakelse.

Alle vet at det kan være tøffe tak i fotballklubbene. Folk sitter løsere i jobbene enn ellers i samfunnet. Resultatkravene er store og presset merkes både utenfra og innenfra. Derfor skjer det at folk blir løst fra stillingene sine fra tid til annen.

I Rosenborg foregår noen av de mest dramatiske kampene utenfor banen hver høst. Det er da tiden er inne til å spørre om det er helt tilfeldig at folk blir sykmeldt, får sparken eller fratrer mer eller mindre frivillig. Gjentatte ganger har RBK valgt å fjerne trenere som har mislyktes med å leve opp til forventningene. I motgang har klubben sett på treneren som problemet. Klubben har gjort det til en dårlig vane å skyve treneren foran seg, gjøre vedkommende til skyteskive. Hver gang viser det seg at den ene treneravgangen bare avlet en ny. Skal det samme skje med sportsdirektørene også?

Vi kan ikke huske å ha hørt noen innrømmelser fra dem som har stått for de siste fire mislykkede treneransettelsene. Kan det være så enkelt at det alltid er de «andre» det er noe galt med? Rosenborg har lenge fremstått som en klubb som har vanskelig for å ta kritikk, og den selvgodheten startet i Eggen-epoken. Slike holdninger er ikke noe godt utgangspunkt for endring til det bedre.

Det er viktig at klubben nå evaluerer seg grundig og ser etter sammenhenger.

Tiden er overmoden for å stikke fingeren i jorden. Kan det være tid for å sjekke nærmere hvor klubbens egentlige ståsted er. Hva består egentlig Rosenborg-kulturen i hvis man skreller av løken av gamle postulater? Dagens situasjon, som begynner å minne om en krise, kan være et ypperlig utgangspunkt for noen erkjennelser og endringer. Det er i gjerne i krise at organisasjoner utvikler seg.

Det aner oss at problemene stikker dypere enn folk i og rundt Rosenborg har vært villige til å ta inn over seg. Klubben kan ikke skylde på den krevende arven etter Nils Arne Eggen i all evighet.

Per Joar Hansen spør hvor det ble av folkeligheten, lojaliteten og andre honnørbegrep. Vi spør: Hvordan praktiseres egentlig godfotteorien i Rosenborgs organisasjon?