Fotballekspert Lars Tjærnås.

Jeg er blant de som følger med på VM i friidrett. Den norske innsatsen har, med få unntak, vært en stilstudie i å feile. I år som i fjor har jeg undret meg mest over (bort)forklaringene i etterkant. Det har vært for varmt, for tidlig på dagen eller de har reist for sent til Kina. Tanken slo meg: Jeg har hørt mye av det samme før i en idrett som står meg mye nærere.

Norsk fotball var etter årtusenskiftet ganske lenge i en skummel situasjon. Vi presterte skremmendedårlig, men var i egne øyne skremmende gode. Sett halvt fra utsidenskyldtes de svake resultatene alt annet enn oss selv. Vi var fortsatt de med den lureste spillestilen, det beste soneforsvaret, de klokeste kontringene og med en fryktetfysikk. Vi hadde bare uflaks, var kun rammet av tilfeldigheter.

Mens vi fortsatte å tro det ble resultatene enda svakere. Vi raste på rankinger både for klubb— og landslag, vi fikk ikke lag til sluttspill og vi tapte ute i Europa mot lag fra nasjoner du knapt hadde hørt om før du gikk ut av ungdomsskolen.

All framgang starter med erkjennelse. Så enkelt og så vanskelig. Skal jeg slanke meg må jeg innse at jeg veier for mye. Skal jeg bli bedre må jeg forstå at jeg har ting jeg ikke er god nok til.

Norsk fotball hadde etter hvert noen som forsto at vi ikke satt med fasiten. Toppfotballsenteret har vært en pådriver. Tiden der brukes, heldigvis, mest på en ting: Lete etter steder der vi kan lære. Over ganske lang tid har de besøkt veldig mange land, klubber og forbund. De har kommet med flere spørsmål enn svar. Det har norsk fotball hatt godt av.

Å gi toppfotballsenteret æren for at norsk fotball denne uka fikk flere lag til gruppespill i Europa enn for eksempel Sverige, Danmark og Skottland er å ta for mye tran. Det er også å konkludere for tidlig.

La en ting være klart: Norsk fotball har fortsatt uendelig mye å jobbe med på alle nivåer. Avstanden til de beste blir bare større. Trøsten er at det er vi ikke alene om. Det viktigste er av avstanden til de fleste blir mindre.

Vi skal være på høyde med Sverige og Danmark, og bedre enn de andre nordiske landene. Vi skal kunne måle oss med klubbfotball i for eksempel Skottland, Østerrike og Kroatia. Vi strekke oss kort etter land som Belgia og Nederland. Så får vi heller strekke oss til kink i nakken mot de største.

Kanskje var vi litt "heldige" med klubbene dette året. Vi trenger litt hell, for med vår sesongsyklus er det lang tid fra de kvalifiserer seg til de konkurrerer. De fleste andre kvalifiserer seg i mai, og starter å konkurrere i juli. Vi har åtte måneder fra sesongslutt til starten på Europa-kvalik. Da trenger vi stabile toppklubber.

Odd, Rosenborg, Molde og Strømsgodset har til felles at de har blitt etablerte toppklubber med noenlunde stabilitet i spillerstall og kontroll på spillerlogistikk. De har etter hvert fått litt rutine i å spille internasjonal fotball, ikke bare spillere og trenere, men hele organisasjonen. I tillegg til det har de tatt Europa på alvor. De har stilt toppet (skulle bare mangle), de har virket godt forberedt på motstanderne, oghar spilt klokt — om nødvendig kynisk.

Rosenborg og Molde møtte motstand det ikke er en selvfølge at norske lag beseirer. Når de greide det får de en høst som vil gjøre dem enda bedre rustet neste gang de deltar.

For: Der all framgang starter med erkjennelse fortsetter den med erfaringslæring. Nils Arne Eggens RBK prøvde - feilet- feilet igjen flere ganger- før de lyktes. Da lyktes de også over tid.

Det er langt igjen til norsk klubbfotball er der. I verste fall er sesongen 2015 et blaff. Jeg håper det ikke. Jeg tror det ikke heller.

Det betinger en ting.

Det som startet den gang litt for mangei norsk fotball hadde flere svar enn spørsmål må ikke gjenta seg.

Unngår vi det er det et berettiget håp om atframgangen for klubbfotballen også gir framgang for landslaget.