Vi har fått igjen stoltheten når vi snakker om landslaget, og Ullevaal stadion er gjenerobret som norsk besittelse.

Hva som har skjedd med dette laget, siden i fjor høst, eller i vår for den saks skyld, bør være gjenstand for en grundig faglig analyse.Forvandlingen er ganske utrolig, og det samme er synet på Åge Hareides mannskap.

De har fått mye kritikk, og det meste av det kan vel sies å være vel begrunnet og ganske fortjent. Når jeg tenker tilbake så kan jeg ikke huske at de svarte med nevneverdig sutring og klaging. Og der ligger kanskje mye av forklaringen – og storheten – i den snuoperasjonen som gjorde at folk tok John Carew & co inn i sine hjerter igjen.

Det å ta kritikk og gjøre noe med det vitner om en klokskap og selvinnsikt som generelt ikke er noe fremtredende fenomen hos godt betalte fotballspillere. Her har de hatt gode rådgivere, uten at jeg skal driste meg ut på å peke ut hvem som er de viktigste.

Når jeg ser grekerne spille i EM neste år, så vil jeg huske frykten i blikket til Traianos Dellas da han hørte pusten til John Carew bak ryggen sin. Det var en tidlig duell i kampen. Siden slet grekerne bare verre.

De slet med Carew hver gang ballen var i hans nærhet og det ville vel ikke vært noe å si på om han fikk et straffespark på de to omdiskuterte situasjonene. Men så kunne han like godt vært avblåst da han brukte armene vel aktivt for å skaffe seg rom til å 1-1-scoringen, så det var vel en slags rettferdighet i det tross alt.

Det er en råskap ved John Carews som du sjelden ser. Hans motstykke må i så fall være Ragnhild Gulbrandsen slik hun sto frem og sørget for norsk seier i Kina tidligere på dagen. Gulbrandsens siste comeback er like stort som det Carew har gjort etter slaget i Drammen.

Og mens vi er inne på forvandlinger. Venstresiden i det norske angrepet har vært til konstant ergrelse, i mange år, og så kom alt som ut av den berømte ketsjupflaska. Undertegnede er vel ikke den eneste som har gitt opp å se Morten Gamst Pedersen stråle for Norge. I går kveld var den utskjelte kombinasjonen Riise og Gamst til tider fantastisk. Gamsten søkte inn og Riise kunne løpe motorveien langs kanten. Plutselig hadde Gamsten tatt Riises selvtillit og Riise hadde stjålet litt av Steffen Iversens klokskap i valgene. Det var så vi knapt trodde hva vi så. Men det gjorde godt.

Det ene poenget var nok til å sikre spenning for resten av denne fotballhøsten. Norge beviste en gang for alle at hjemmebanespøkelset er jaget på dør. Våre 11 dominerte mot puljelederen og etter denne kampen er det enda mer ergerlig å tenke på at den elendige uttellingen mot gruppelederen. For Norge var beste laget i Athen og enda bedre i Oslo. Det som kunne vært seks norske poeng, ble ett.

Det var et ran, et gresk ran.

Etter det lille poengtapet i går trenger Norge bare tre strake seire. Det verste er at Hellas-kampen bare gjorde oss tryggere på at det kan skje.

Hellas røvet også fra oss troen på at flaksen kan føre oss til EM, men styrket oss i troen på at Norge har kvaliteter til å klare det uten hjelp.

Og kanskje til og med ha noe i et EM å gjøre