For første gang på et tiår annonserte Manchester United med ledige sesongbilletter. Det kan ikke skyldes manglende interesse for den regjerende seriemesteren som er sommerens ubestridte vinner på overgangsmarkedet. Men det kan ha med billettprisene å gjøre.
I så fall henger det igjen sammen med eierskapet.
Klubben over alle engelske klubber, er blitt raidet av amerikanerne. Glazer-familien rev til seg herredømmet over engelsk fotballs kanskje viktigste tradisjonsbærer.
Manchester U. som var både rik og selvstendig, skylder nå et enormt antall millioner kroner til finansinstitusjonene som står bak Glazer. Penger må sendes i en jevn strøm over dammen. Billettprisene, som var skremmende fra før, galopperer i været med 14 prosent.
I tillegg får supporterne automatisk en regning for hver cupkamp. Det alene kan koste 3000-4000 kroner. Prisen på sesongbilletter nærmer seg 10.000 kroner.
Naboklubben eies av Thailands tidligere statsminister, en mann som løper det han orker for å holde unna for Amnesty International.
Manchester City trenes av en svenske og har nye spillere fra alle verdenshjørner, men svært få engelske.
Syv andre klubber, deriblant de fleste av de største, eies av utlendinger. Og flere flagges ut, for de virkelig rike synes naturlig nok at det er mer stas å eie enn fotballklubb enn smelteverk og oljebrønner.
Økonomisk går engelsk fotball bedre enn noensinne takket være globaliseringen og teknologien som resulterte i enda et byks i tv-inntektene. Men likevel ikke godt nok. De amerikanske eierne ønsker å erstatte den engelske generalsekretæren i Premier League med en amerikaner, en som «kan dette med å markedsføre en merkevare».
Egentlig hadde England et vanntett regelverk som sikret at fotballen skulle behandles som en sosial og kulturell aktivitet av nasjonal og tradisjonell verdi. Men Fotballforbundet sov i timen da Tottenham fikk lov å gå på børs i 1983 og tillot at det samtidig ble opprettet et eierselskap. Nå er de engelske klubbene lik enhver annen forretningsvirksomhet.
Slik er det ikke i Spania. I Barcelona og Real Madrid er det medlemmene som velger styret. Da Roman Abramovitsj så seg rundt etter et leketøy i 2003 gikk han først til de spanske storklubbene, men oppdaget at de var uinntakelige bastioner vernet av fansen. Russeren fikk nøye seg med Chelsea. Det påstås at London-klubben har tredoblet sin verdi de fire årene han har eid den.
Barcelona er en klubb som har sjel, mye sjel, mye penger og mye sjarm.
Til tross for eierskapsbegrensningene kaprer Barca stadig nye trofeer på høyeste nivå. Dessuten må katalanerne føle trygghet og stolthet med tilhørigheten til en klubb som man eier en liten bit av, og ikke minst vissheten om at de bare kan kaste den neste oligarken eller oljesjeiken på dør.
I Tyskland er regelen at klubbene skal eies med 51 prosent av medlemmene. Det har sikret svært så folkelige billettpriser og en utrolig publikumsoppslutning. Borussia Dortmund har Europas høyeste tilskuersnitt.
Norsk fotball er ikke sikret mot investorenes penger og innflytelse. Flertallet av de store klubbene har gått på børs. Vi vet hvem som bestemmer i Start, Molde, Lillestrøm og Fredrikstad. Men forretningsfolk som har teft for forretninger finner bedre investeringsobjekter enn norske fotballklubber.
I Norge kaster rikfolk penger etter klubber de har hjerte for, og da blir resultatet til alles tilfredshet. Som oftest.
Det føles godt at Rosenborg ligner mest på Barcelona. RBK har beholdt sin status som medlemsklubb og den er vel trygg så lenge det er penger nok i kassen? Men selv Rosenborg er ikke upåvirket av utviklingen og særlig ikke i motgangstider. Man skal ikke være stor spåmann for å gjette at navnet Lerkendal Stadion ikke har mange sesonger igjen.
La oss håpe at det nye navnet ikke skurrer like fælt som tanken på at Brann blir seriemester.
ADRESSA-KOMMENTAR: Heisann, de fortjener jo å spille EM!