Stig Inge Bjørnebye, Petter Myhre, Uwe Rösler, Frode Grodås, Arild Stavrum. Hva har de felles? De har fått sparken de siste par årene. Og en ting til: De var uprøvd som trenere da de ble ansatt. Petter Myhre hadde vært juniortrener. Bjørnebye var assistent på landslaget. Andre kom rett fra en spillerkarriere.

Det de har felles, er en skrikende mangel på ballast. Manglende erfaring spiller kanskje ikke så stor rolle i medgang, slik både Bjørnebye og Myhre hadde i fjor høst, men manglende ballast avsløres når motgangen melder seg, og det gjør den for alle. Mons Ivar Mjelde, Henning Berg og Steinar Nilsen gikk også snarveien til norske toppklubber. Heller ikke blant dem som Rosenborg ansatte etter Åge Hareide har CV-en vært veldig lang.

Men listen på umeritterte norske eliteserietrenere er lang. Og det er mildt sagt forunderlig at klubblederne tør satse på ledere nesten uten erfaring og med begrenset kompetanse for den jobben de skal skjøtte.

Så mitt neste spørsmål blir: Hvordan står det til med lederne i norsk fotball? Hvem er de som tør gamble slik med bedriften de er satt til å lede? Har de tilstrekkelig kompetanse?

Svaret er vel dessverre nei. Der sitter det bilselgere og bankfolk og næringslivsledere som har vært flinke på ganske andre ting enn fotball. Fotball er tross alt er et fag, som fortjener å bli vurdert som akkurat det. Når tabellkrisen skal løses så må treneren gå. Lederne setter sjetongen på et nytt rødt felt på ruletten og lener seg tilbake i håp om at det blir gevinst neste gang. I Vålerenga fikk Petter Myhres treneravgang faktisk konsekvenser oppover i systemet. Men det var unntaket.

Kikk over gjerdet til en av de viktigste kulturstillingene. Ta Trøndelag Teater og se hvor lang bakgrunn de har som har vært teatersjefer. Svaret finner du i Adresseavisen sist fredag. De bygget seg kompetanse, trinn for trinn — fra små oppsetninger til større. Er det rart at fotball sliter med å vinne akseptert som seriøs næring?

Av dem som har gått rett fra fotballkarrieren til treneryrket de senere årene, er Ståle Solbakken den eneste med udiskutabel suksess. Mons Ivar Mjelde kan trene Brann til seriemesterskap i år, men har vært nær ved å bli tuppet ut flere ganger.

Enkelte av dem som fikk et ublidt møte med treneryrket forsvinner. Andre kommer tilbake. Noen vil om noen år stå frem blant våre dyktigste på treningsfeltet. Det kan like godt vise seg å bli Petter Myhre og Stig Inge Bjørnebye. De to er kanskje er blant dem som har mest å fare med, tross alt.

Jeg har hørt Nils Arne Eggen uttale seg ganske selvkritisk om sine første famlende steg som trener. Han ble ganske flink etter hvert. Det kan Stig Inge Bjørnebye også bli. Du kan lite på at han har lært en hel del det siste året.