Hvordan lykkes i det russiske næringslivet?

Moskva, en lørdag midt på 90-tallet:

Lederen for den daværende revisjonsgiganten Arthur Andersen, nordmannen Hans Jochum Horn, spaserer nedover Moskvas hovedgate Tverskaja. Før han kommer frem til Den røde plass går, han innom en kiosk. Der kjøper han den næringslivstunge avisen Kommersant. Raskt legger siviløkonomen spesielt merke til en av artiklene på førstesiden. Den har en sort ramme rundt seg, noe som fungerer som et skikkelig blikkfang. Artikkelen blir enda mer interessant da Horn i løpet av sekunder innser at han selv er hovedpersonen i den.

- Det var nesten som en nekrolog. Da ga jeg opp, og krøp til korset, sier Horn, som har over 20 år på toppen i russisk næringsliv bak seg, i dag til Aftenposten.

Senere skal Horn og den berømte oligarken som plantet artikkelen bli gode venner igjen. For selv om Horn tapte denne kampen, ga han på ingen måte opp Russland. Slik mange andre nordmenn muligens hadde gjort. For selv om Moskva, med kanskje rundt 15 millioner innbyggere, er Europas største by, finnes det knapt nordmenn her. Til tross for at metropolen blant annet kan by på et særdeles rikt restaurant— og kulturtilbud.

Pusset KGB-general på mini-oligark

Til sammenligning antas det å være titusener av nordmenn i London, Europas nest største by. Den første forklaringen på det lave tallet, er det særdeles krevende russiske språket. Men i likhet med mange andre, trekker Horn også frem det tøffe forretningsklimaet, hvor mange ikke er redde for å bruke korrupte byråkrater for alt det er verdt. Som da en mini- oligark for et par år siden forsøkte å fravriste Horn og hans medeiere treningsstudioet Gold’s Gym. Minioligarken mente tomten egnet seg til eiendomsutvikling. Da han ikke fikk gehør for sine ideer, truet han med å slå av strøm og vann gjennom sine «forbindelser».

Men Horn kjenner også noen, blant annet i FSB, gamle KGB. Dermed ordnet det seg.

- Jeg hadde visse kontakter, og plutselig dukket en FSB-general opp hos dem, sier Horn.

Et nøkkelord i forbindelse med tøft forretningsklima er pressmidler, eller utpressing.

- Noe av det russere er flinke til å finne frem til, er pressmidler. En nordmann som setter seg ned i forhandlinger vil tenke logisk, objektivt og definere målsettingene. Og så videre. En russer vil derimot tenke hvordan han kan finne et pressmiddel. Glem det med målsettinger. Han vil prøve å finne ut hvordan han på best mulig måte kan få motparten under press. Og når du sitter og tenker ut dine fineste strategiske målsettinger, så bygger han en skikkelig revefelle for deg som skal sette deg under press, sier Horn.

Da kan korrupte ansatte i de mange sikkerhets- og ordenstjenestene spille en rolle. For de kan selge «tjenester» på privatmarkedet. Det meste kjente eksempelet er kanskje den tidligere lederen av overvåkingsavdelingen til Spesialenheten for politisaker, altså internpolitiet, i Moskva. Han drev butikk i butikken, ved rett og slett å leie ut politiovervåking til private for rundt 500 kroner i timen. Det har sjefredaktøren i Novaja Gazeta fortalt. Den samme politiobersten er i dag tiltalt for å ha organisert drapet på Novaja-journalisten Anna Politkovskaja i 2006. - De bruker veldig ofte disse FSB-guttene, altså gamle KGB. Ikke for å være bøllete, men for å skaffe informasjon. De er veldig flinke til å skaffe alle verdens informasjon. Og så prøver de ofte å skaffe en innsider, altså en utro tjener, i en annen organisasjon. Hvis det er viktige forhandlinger med mye på spill, benytter russerne seg ofte av elektronisk overvåking. De avlytter telefonen og tapper e-posten, sier Horn.

Installerte romavlytting

Russlands største investeringsbank Renaissance Capital, hvor Horn var nestsjef i morselskapet, har flere ganger blitt utsatt for omfattende avlytting eller tapping av informasjon ved bruk av utro medarbeidere i selskapet eller andre uortodokse metoder.

- Ikke rart at det ble behov for installasjon av eget avlyttingsutstyr, sier Horn og legger til:

- Bruken av slikt utstyr er som sagt utstrakt og begrenses egentlig bare av kostnadene. Det er langt fra billig å tappe telefoner eller benytte seg av informanter.

Først og fremst er de som leter etter informasjon, på jakt etter det som her i Russland heter kompromat - kompromitterende informasjon. Gjerne utroskap, enten av den økonomiske sorten eller den mer private. Hvis ikke, kan det bare bli en ordinær svertekampanje ut av det, som artikkelen i Kommersant på midten av 90-tallet.

- Jeg kan ikke nevne navn, men jeg var da i voldsom kamp med en av Russlands mest kjente oligarker. Han fikk det ikke helt som han ville, sier Horn, og legger til:

- Kompromat brukes fortsatt stadig. Da tar du enkelte fakta som stemmer, og så blander du det med alt mulig annet slik at du ikke kan skille mellom snørr og bart. Da kommer det et skikkelig kompromat ut, sier Horn.

Men det forandret seg etter avisartikkelen.

- Jeg visste utmerket godt hvem det var som sto bak, og kontaktet vedkommende. Bakgrunnen for artikkelen var at jeg ble beskyldt for å ha plantet opplysninger i presse og/eller myndigheter om at den angjeldende oligark hadde stukket unna mange hundre millioner dollar i forbindelse med et stort infrastrukturprosjekt. Opplysningene kom så visst ikke fra meg, men jeg forsto hvor de kom fra. Etter at «misforståelsene» var oppklart, ble vi gode venner igjen, sier Horn.

Elsker det russiske folk

Til tross for heller rå forretningsmetoder her, er Horn veldig glad i det russiske folket.

- Det jeg liker best her er den menneskelige kontakten og varmen. Menneskene her er noe helt for seg selv. Og når du tenker på hvor tøft det er for mange å klare seg her borte, så er det imponerende å se på det sosiale nettverket de har. Hvordan de hjelper venner, familie og naboer. Det jeg liker minst er selve systemet og retts­usikkerheten. Rettsusikkerheten er blitt verre de siste ti årene. Selv under Boris Jeltsins kaos på 90-tallet på var den bedre, sier Horn.

Men nå har de sluttet å drepe forretningsforbindelsene hans. Som da en av Russlands mest kjente utenlandske forretningsmenn i 1996 ble skutt med 11 skudd av egne livvakter i hodet og nakken. Slik at de unngikk å treffe den skuddsikre vesten.

- På 90-tallet ble i gjennomsnitt en klient i året likvidert. Det har ikke skjedd siden 2000. I dag er det mye mer sofistikert. De går ikke til fysisk angrep, lenger. De bruker rettsapparatet, sikkerhetsstyrkene, og politiet for å skape problemer for folk, sier Horn.

Eller det korrupte byråkratiet:

Moskva midt på 2000-tallet: Horn er på vei gjennom passkontrollen. Kontrolløren ber ham etter hvert om å tre til side. Han tas med til et rom, hvor han strippes helt. Dog får han beholde underbuksen. De går gjennom alt han har på seg, inkludert lommerusket. Og hvert eneste papir han har med seg. Med et nødskrik rekker han flyet. Den samme rutinen gjentar seg ved hver grensepassering det neste halvåret. Inntil han finner ut at det var en general han hadde noe utestående med som sto bak .

I løpet av dette halvåret turte han aldri å reise med innsjekket bagasje, fordi noen kunne tukle med den.

- Hvis ikke hadde nok denne historien vært helt annerledes, sier Horn.

Å takle skitne triks er ikke tilstrekkelig for å lykkes i russisk næringsliv. Språket må også sitte.

- Dette er viktigere i dag enn da jeg kom hit for over 20 år siden. For da var det så få som snakket russisk, at det ble akseptert at du snakket tysk eller engelsk. Det tror jeg ikke er tilfelle lenger. Nå går blant annet styremøtene på russisk, sier Horn.

Selv begynte han å lære russisk etter flere år her borte. I godt voksen alder, og primært er han selvlært. Nå anbefaler han heller nordmenn å dra til Afrika.

- Hvis du sitter hjemme og ser på globusen og lurer på hvor du kan gjøre karrière, så kommer du ingen vei om du velger Russland. Det kunne du gjøre i 1990, da jeg kom hit. Fra 2000-2005 ville jeg sagt Kina, og i dag Afrika, sier Horn.

Norsk laks herjer

Men selv om det er få nordmenn her, finnes det også lyspunkter for norsk næringsliv. Russerne elsker norsk fisk, og i 2011 passerte Russland Frankrike som den største importøren av norsk fisk. Bare siden 2009 har importen doblet seg. I fjor kjøpte russere norsk fisk, primært laks, for 6 milliarder kroner. I tillegg har Statoil inngått avtale om å lete etter olje, noe som kan føre til investeringer på mange milliarder kroner, om de finner noe. Men foreløpig har de ikke mer enn syv norske ansatte her. Det er uklart om de har lest nettsidene til Innovasjon Norge. Der kan de i så fall finne en åtte punkts liste til dem som lukter på Russland, som heter «Hard talk» til deg som vurderer Russland».

Europas høyeste bygg, sommeren 2013: Horn åpner vesken som ligger på kontorpulten i 31. etasje i Føderasjonstårnet, som når det blir ferdig blir 354 meter høyt. 445 meter hvis en tar med spiret. Uansett blir det Europas høyeste bygg. I dag er det nabobygget, Mercury Tower. Først legger han frem en mobiltelefon. To. Tre. Fire. I tillegg har han to til, forteller han .

- Jeg er fullt klar over at telefonen min blir avlyttet, sier Horn.

- Hvordan er det å leve med at du blir overvåket?

- Det er ikke noe problem så lenge du vet det. Problemet er hvis du ikke vet det, da går du i fella. Du er nødt til å bygge opp ditt eget personlige informasjonsapparat. Jeg har i mange år hatt et meget godt slikt apparat rundt meg, slik at jeg får advarsler i tide. Hvis du ikke får det, har du et problem, sier Horn, og legger til:

- Et slikt informasjonsapparat kan brukes både til forsvar og angrep.

- Dette med moralsk standard er typisk norsk. Forretningskulturen er noe helt annet ute, og ikke bare i Russland. I Norge måler vi alt opp mot en såkalt norsk moralsk standard. Og det går bare ikke. Hvis du prøver å jobbe 100 prosent etter det som er norsk forretningskultur, så kommer du ingen vei, sier Hans Jochum Horn.