– De har åpnet grensene. Immigrantene tar jobben våre, sa en middelaldrende dame til TV-stasjonen France 24 da hun skulle forklare utfallet av valget til EU-parlamentet sist søndag.
Valget til EU-parlamentet ble en fryktelig opplevelse for den politiske eliten i Europa. Ingen regjering var i nærheten av å miste jobben. Men de statsbærende partiene fikk et varsel om det kanskje kan forandre seg ved neste korsvei.
Ytterliggående nasjonalistpartier på høyre fløy ble største parti i Frankrike, Storbritannia og Danmark. I Hellas ble det venstreradikale opposisjonspartiet Syriza størst.
Tynnslitt troverdighet
De politiske lederne treffer ikke velgerne hjemme.
Budskapet fra EU-lederne det siste året har vært at eurokrisen er over. Selv kriselandene i Sør-Europa kan igjen låne ganske billig. Og mindre import og økt eksport skaper endelig balanse i utenrikshandelen i disse landene.
Men velgerne har sitt fokus andre steder. For dem var – og er – eurokrisens kjerne høy arbeidsledighet, fallende levestandard og offentlige nedskjæringer. De hører at økonomien omsider har passert bunnen. Selv merker de det knapt.
I Hellas og Spania er arbeidsløsheten tre ganger så høy som før landene fikk krisehjelp fra EU og IMF, og i Portugal dobbel så høy.
I gjennomsnitt har arbeidsledigheten i EU-landene økt med en halvpart, fra syv til elleve prosent av arbeidsstyrken, siden 2007, det siste året før vi fikk finanskrise og deretter eurokrise. I de 18 eurolandene er den i gjennomsnitt 12 prosent. Der ser den så langt ut til å ha bitt seg fast.
Europeisk oppvask?
– Nå må økonomisk vekst, arbeidsplasser og investeringer øverst på dagsordenen, sa president François Hollande da han og de andre stats— og regjeringssjefene i EU kom sammen tirsdag kveld i Brussel for å diskutere veien videre.
Dessverre er ikke dette nok til å fjerne skepsisen, av to hovedgrunner.
Hollande sa også at "Europa er Frankrike, og Frankrike er Europa". Slik uttrykte han i kortform den franske elitens tenkning gjennom mange tiår. Nøkkelspørsmålet for dem er hvordan Frankrike skal kunne dominere EU sammen med Tyskland. Det var og er viktigere med en felles valuta og en felles sentralbank enn hvilken pengepolitikk som føres.Derfor støtter Frankrike, når det kommer til stykket, den politikken som forbundskansler Angela Merkel til en hver tid definerer som politisk nødvendig ut fra innenrikspolitiske tyske hensyn. Det gjelder også eurolandenes budsjettavtale ("fiscal compact") som innebærer at den offentlige sparepolitikken må fortsette også i land hvor utenriksøkonomien hele tiden har vist overskudd.
Historiens dom
Den andre grunnen til skepsis er viktigere – og skiller ikke mellom euroland og andre land. Europeisk økonomi mistet fotfestet allerede på midten av 1970-tallet og har egentlig aldri helt kommet seg. Arbeidsmarkedet lider, riktignok i varierende grad i ulike land, av en sykdom vi bare delvis skjønner.
"Verdensøkonomien er i ulage", konstaterte Regjeringen Willoch i sitt langtidsprogram våren 1985. Allerede den gangen ble året 1973 sett som et skille i den internasjonale økonomiske utviklingen. Det var året da en flerdobling av oljeprisen utløste en industriell krise i Europa.
Langtidsprogrammet i 1985 presenterte tabeller som viste at arbeidsledigheten i Vest-Europa og USA i tiåret frem til 1973 lå på henholdsvis 3,0 og 4,8 prosent. Men i tiårsperioden etter 1973 var ledigheten i gjennomsnitt henholdsvis 6,8 og 7,3 prosent.
I 1984 hadde arbeidsledigheten i Vest-Europa passert ledigheten i USA med god margin og var kommet opp i 11,1 prosent.
Og det er faktisk temmelig nøyaktig så høy som ledigheten er i dag.
Mysteriet må løses
I de fire tiårene siden 1973 har de økonomiske konjunkturene gått både opp og ned. Arbeidsledigheten har også variert. Men vi har lært, som den norske samfunnsøkonomien Leif Johansen tidlig sa: – Arbeidsledigheten går lettere opp enn ned.
Som en konsekvens har selv språket vårt forandret seg. Tyskland regnes nå som en suksesshistorie – og er det i forhold til andre land – fordi ledigheten har falt til 5,3 prosent. Men før 1973 ville en slik ledighet ha vært regnet som en katastrofe for nesten et hvilket som helst europeisk land.
Når har vi delvis vendt oss til det. Vi snakker ikke om at ledigheten i Europa i dag er faktisk sammenlignbar med, eller høyere, enn den gjennomsnittlige ledigheten på 1930-tallet.
Spørsmålet – ikke minst for dagens EU-ledere – er hva som har skjedd.
Flere ledende økonomer mener at mye av forklaringen ligger i hvordan organiseringen av arbeidsmarkedet har endret seg i forskjellige land. Andre, som sosiologen Gøsta Esping-Andersen, fokuserte tidlig på at tapet av industriarbeidsplasser i rike, vestlige industriland gikk raskere enn fremveksten av nye, tjensteytende næringer.
Samfunnskontrakten som ble brutt
De europeiske landenes store suksess etter den annen verdenskrig var å skape et nytt velstandssamfunn og fjerne arbeidsløsheten som hadde ridd hele den vestlige verden som en mare frem til opprustningen på slutten av 1930-tallet.
Blant annet historikeren Mark Mazower har pekt på at dette skapte en ny samfunnskontrakt i løpet av 1950— og 60-tallet, basert på det doble løftet om økonomisk vekst og full sysselsetting. Som en bonus kunne så velferdsstaten bygges ut på 1960-tallet, takket være økende skatteinntekter.
Velstanden i Europa har fortsatt å øke, og tiltrekker seg fattige og forfulgte mennesker fra Afrika og Asia. Men arbeidsmarkedet har sviktet i nærmere førti år, og nå sliter også velferdsstaten.
Derfor tror velgerne i EU i stadig mindre grad på de svarene som de etablerte politiske partiene gir dem.
Følg Ola Storeng på Twitter: @OlaStoreng
Hvordan går det med Europas unge nå?
Én million grekere har ikke tilgang til helsevesenet