I dag går Europa til valg etter fem svært magre år. Tross tegn til bedring, preges kontinentet av massearbeidsløsheten blant unge.

For ett år siden møtte Aftenposten unge i de kriserammede landene. Hvordan har Francesca (31), Camilo (24) og Rachel (28) det nå?

Ved forrige valg til Europaparlamentet brukte bare én av tre under 25 år stemmeretten sin. Denne gangen har man prøvd å mobilisere de unge blant annet gjennom bruke sosiale medier og å banke på dører.

Men det skjer etter fem svært vanskelige år, spesielt for nyutdannede unge. EU har vært gjennom sin største krise, og mye av elendigheten forbindes med EUs institusjoner. Derfor er det ikke gitt at interessen blir større denne gangen.

Vekst igjen

Det er tegn til bedring i økonomien og den akutte eurokrisen ser ut til å være over. Fredag ble det kjent at internasjonale ratingbyråer oppgraderer kredittverdigheten for både Spania og Hellas. Det kan bety at den blytunge statsgjelden kan bli enklere å bære, selv om den offentlige gjelden i mange land øker. Den siste vårmeldingen fra EU-kommisjonen la vekt på at veksten vil øke neste år.

Selv om den akutte eurokrisen ser ut til å være over, kjennes konsekvensene fortsatt på kroppen for svært mange europeere. Arbeidsledigheten i EU ligger på rundt 12 prosent. Men blant de unge er den mange ganger så høy. I Italia er 42 prosent av unge under 25 år uten jobb. I Hellas og Spania er det enda flere.

Derfor er det ventet at mange vil bruke stemmeseddelen til å protestere over sparepolitikken og over tingenes tilstand. I

I Hellas ligger for eksempel det venstreradikale Syriza-partiet, som er i mot spareprogrammet, an til å bli størst.

Pessimisme

I Brussel gleder man seg over at det endelig er litt økonomiske vekst i kriselandene igjen. Portugal kunne for eksempel trå ut av redningsprogrammet forrige uke.

Men slike milepæler er likevel ikke nok til å gjøre noe med massearbeidsløsheten, som er det største problemet for Europas politikere. Ungdommene Aftenposten har snakket med målbærer mye av den pessimismen som råder i flere land.

«Jeg har måttet bruke opp alle sparepengene mine»

Navn: Rachel Emma Laxton

Bor: Watford, Storbritannia.

Yrke: Deltids kommunal omsorgsarbeider med særlig ansvar for små barn.

Utdannelse: Yrkesfaglig videregående skole.

Rachel Emma Laxton er alenemor til to og bor i Watford en drøy halvtime utenfor London. Hit flyttet hun for å gi barna et tryggere oppvekstmiljø.

— For min del har ikke mye endret seg siden sist jeg snakket med Aftenposten, utover at jeg har fått dårligere råd. Husleien min har steget, barnehageplassen er blitt dyrere og jeg har i samme periode hverken fått høyere lønn eller mer hjelp. Jeg har måttet bruke opp alle sparepengene mine for å få ting til å gå rundt.

Hun jobber deltid som kommunal omsorgsarbeider, en jobb hun tjener i underkant av 100.000 norske kroner på. I Storbritannia har lønningene stått stille de siste årene, og mange sosiale velferdsgoder er strammet inn. I tillegg har prisen på dagligdagse ting som mat, strøm og husleie steget, noe som gjør at mange i praksis sliter mer med å få endene til å møtes.

— Realistisk sett har jeg liten tro på at min situasjon vil bedre seg. Sannsynligvis blir jeg boende her vi er nå, men drømmen er å få seg en heltidsjobb. Det kan være mulig når begge barna blir gamle nok til å gå på skole, og da vil jeg forhåpentligvis tjene litt bedre. Men utover det? Tja, det eneste jeg kan drømme om er å møte en søkkrik mann med et stort hus og masse penger, ler hun.

Hun har brukt sin stemmerett i årets valg, slik hun alltid gjør. Som mange steder i Europa var det både mulig å stemme til EU-parlamentet og til det lokale kommunestyret, og for Rachel er det ingen tvil om hvilket av valgene hun var mest engasjert i.

— Jeg stemte også til EU-parlamentet, men det er ærlig talt lokalpolitikerne jeg har sterkest meninger om. Det er deres politikk som får størst konsekvenser for meg rent personlig. Jeg har stemt på de konservative i alle år, men ikke denne gang.

— Er du optimistisk med tanke på fremtiden?

— Selv om jeg personlig har det vanskeligere enn før, er jeg i bunn og grunn en optimistisk person som tenker at ting kommer til å ordne seg. Og for å se det på den positive siden, kan det jo egentlig ikke bli stort verre, så herfra kan det bare gå oppover.

«Vi er en uheldig generasjon»

Navn: Camilo Queipo

Bor: London, Storbritannia

Yrke: Fotograf og servitør på restaurant.

Utdannelse: Bachelorgrad fra Art University College Bournemouth.

Å jobbe som ubetalt assistent ved et fotostudio var den eneste måten han kunne skaffe seg erfaring i drømmeyrket fotografi på. Slik var situasjonen sist Aftenposten møtte Queipo i London. Og fortsatt må han sjonglere flere ulike deltidsjobber og spe på inntektene med jobb i restaurantbransjen. Men de siste månedene har fotojobbingen tatt seg opp.

— Helt siden nyttår har situasjonen min forbedret seg, og jeg har vært i stand til å gjøre mer av det jeg brenner for - som er fotografi og musikkproduksjon.

- Hva tror du må til for at du skal få en bedre hverdag?

— Det jeg virkelig trenger, er å slutte å bekymre meg sånn for økonomien. Om fem års tid håper jeg at jeg er i en situasjon der jeg slipper å spe på inntektene mine med ekstrajobber, og at jeg rett og slett bare kan leve livet mitt uten å måtte bekymre meg hver måned for om jeg kan få betalt regninger. Et økonomisk trygt og godt liv.

Camilo er født i Spania, er britisk statsborger og bor i London. Han har ikke stemt ved årets EU-valg fordi han var på reisefot.

— Men var jeg hjemme, ville jeg stemt. Det er trist at valgdeltagelsen er så lav, jeg tror bare 30 prosent av alle stemmer, og det gir ikke et korrekt eller representativt bilde av hva folk egentlig mener.

I likhet med mange unge europeere mener han EU er nødt til å endre seg. Han mener solidarisk hjelp og lokale tiltak er nøkkelen.

— Jeg ser daglig folk som kommer til London for å jobbe fra land som Spania, Polen, Romania, Italia og Hellas. Det er rett og slett ikke arbeid å få i hjemlandet. Mer må gjøres for å skape arbeidsplasser der folk bor, i deres eget land, slik at Europa blir mer jevnt på sikt.

Da Aftenposten sist møtte den unge fotografen, omtalte han seg selv som del av en fortapt generasjon. Han tror fortsatt jevnaldrende på hans alder vil slite, også på sikt.

— Vi må bare innse at vi er en av de første generasjonene etter krigen som vil få det dårligere materielt sett enn foreldregenerasjonen. Men slike ting går i bølger, og hvert 30. til 40. år vil det være noen som kommer uheldig ut, slik som oss.

«Jeg er ikke optimistisk på menneskerasens vegne»

Navn: Francesca Campanile

Bor: Roma, Italia, sammen med kjæreste i leid leilighet.

Yrke: Jobber i en frivillig organisasjon.

Utdannelse: Fem års universitetsutdannelse i språk.

Da Aftenposten møtte henne for et år siden, prøvde hun å få endene til å møtes med å ha fem forskjellige jobber. Hun var avhengig av kjærestens og foreldrenes inntekt og bodde i kollektiv. Hun opplevde situasjonen som svært deprimerende.

Nå har hun og samboeren klart å leie seg en egen leilighet. Hun er glad for at hun har fått seg heltidsjobb i en humanitær organisasjon, der hun får brukt den lange universitetsutdannelsen.

— Det er en interessant jobb. Så situasjonen min er blitt bedre. Men kontraktene de bruker, er usikre. Jeg kan få beskjed om å gå når som helst, forteller 31-åringen.

- Betyr det at du er optimistisk med tanke på fremtiden?

— Nei. Jeg håper, men er ikke optimistisk, sier den unge italieneren.

Hun peker på at det er kommet nye lover som skal gjøre det enklere å ha folk i midlertidige stillinger. Det mener hun gjør det verre for de unge.

— Jeg er ikke optimistisk på menneskerasens vegne. Her i Italia har vi en ny statsminister hvert halvår, og det blir bare verre og verre.

I fjor fortalte Francesca at hun hadde drømt om å få barn i flere år. Men hun sier hun ikke vil sette andre i samme situasjon som seg selv, og venter. Hun og kjæresten Stefano har ikke sjans til å få kjøpt noe eget hjem. Han mistet jobben sin i fjor, og jobber nå i et callsenter der han tar imot klager fra kunder.

Francesca Campanile er svært opptatt av likestilling og har funnet den perfekte kandidat til Europavalget: Lorella Zanardo, som har laget dokumentar om hvordan kvinner blir fremstilt i italiensk fjernsyn. Zanardo er på Tsipras-listen, som tilhører den kutt-kritiske venstreflanken i Europaparlamentet.

— Europa er ikke bare et økonomisk fellesskap, det burde ikke bare være et Europa av banker og lobbyister, men av folk. Måten de taklet krisen på, virket ikke, og jeg forstår ikke hvorfor de ikke endrer systemet. Men jeg er for EU og tror vi kan lære av andre land.

- Hva gjør du om fem år?

— Det vet jeg ikke. Det er vanskelig å se lenger enn til neste sommer.