Dronning Margrethe hadde invitert til bankett, men gjestene uteble. De satt fortsatt i intense forhandlinger på Bella-senteret utenfor København denne desemberkvelden i 2002. Daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen hadde lagt inn høyeste gir for å få forhandlingene om tidenes største EU-utvidelse i havn. Noen timer på overtid satt de store ordene løst både hos ham og andre. Ti stater, åtte av dem tidligere Warszawa-paktland, hadde fått klarsignal om medlemskap i EU 1. mai 2004. ## Champagne

Vi var vitne til historie. I pressesenteret, der jeg satt, sprettet kolleger fra de nye EU-landene champagnen. De tyrkiske journalistene så ned i bordet. Enda en gang måtte de nøye seg med formuleringer fulle av forbehold om når medlemskapsforhandlingene med Tyrkia kunne starte.

Mens Tyrkia hadde snust på EU-medlemskap i nærmere 40 år, kom gamle østblokkland inn i ekspressfart.

Da, som nå, ble det sagt at EU var i krise. Flere av de gamle EU-landene, Nederland og Frankrike, skulle komme til å si nei til den nye EU-grunnloven. Noen år etter kom eurokrisen, som først og fremst rammet de gamle EU-medlemmene, men som også fikk store konsekvenser for de nye.

Ble EU for stort?

Dessuten manglet det ikke på advarsler mot hva den store utvidelsen ville innebære: Invasjon av billig østeuropeisk arbeidskraft, vestlige fabrikker ville bli utkonkurrert av lavkostland i øst, Finland ville bli oversvømt av billig estisk sprit, antisemittismen ville øke, det hele ville koste masse penger og EU ville bli fullstendig ustyrlig når 25 land skulle være med på enhver beslutning. For ikke å snakke om at de brakte ni nye offisielle språk til Brussel.

Riktignok hadde man innført kriterier for hva som måtte til for å bli medlem av EU. Men avgjørelsen om å gi klarsignal var politisk og ingen matematisk finregning på hvor godt de enkelte land tilfredsstilte kriteriene. Utvidelsen var den politiske nødvendigheten av Berlinmurens fall 15 år tidligere.

Fri flyt

Vi kjenner igjen mange av temaene ti år senere. Første ordentlige arbeidsdag etter 1. mai 2004 sto det lang kø med håndverkere fra Polen utenfor et av de største vikarbyråene i Oslo. I Storbritannia og flere andre EU-land er innvandringen blitt et hett tema foran Europavalget i slutten av mai, der alle nasjonale stereotypier er i fri utfoldelse.

Men EU består, dommedagsprofetiene slo ikke til. I dag er det vanskelig å forestille seg det gamle EU, «rikmannsklubben» som var forbeholdt landene i vest.

Utvidelsen var både nødvendig og riktig. Seks av landene er blitt med i euroen. Kjøpekraften har økt. Ifølge Erste Bank, som har sett på Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia, har produksjonen i disse landene, målt via kjøpekraften, økt fra 49 prosent av snittet i de gamle EU-landene i 2003 til 65 prosent i fjor. Men ingen er i tvil om at mye arbeid gjenstår.

Entusiasmen borte

Begeistringen fra maidagene for ti år siden er nok ikke like stor i dag. Hverdagen er kommet. Dessuten har EU en stor utfordring, både i øst og vest, som består i å skape folkelig engasjement rundt sitt eget prosjekt.

En ungarer jeg snakket med forleden, sa at tiårsjubileet ikke var noe stort tema der. Ungarns statsminister Viktor Orbán er blitt kritisert av Brussel en rekke ganger for det som blir sett på som udemokratiske reformer. Hver femte som deltok i valget nylig, brukte stemmen på et høyreekstremt parti som vil ut av EU.

En journalistkollega fra Litauen ser det annerledes. Der blir det mange markeringer. Folk ser hvor mye EU-medlemskapet har betydd i form av investeringer, vekst, bedre veier og bedre skoler, selv om mange er skeptiske til å bytte ut valutaen med euro neste år.

Når man snakker med folk fra de gamle østblokklandene er det én side ved EU-medlemskapet de verdsetter svært høyt: Friheten til å kunne bevege seg akkurat der de vil. Å bli medlem av EU var som å komme hjem igjen til Europa etter et århundre preget av krig og undertrykkelse. Det var det endelige beviset på samlingen av Europa.

Veien fra Sarajevo

1. mai kommer derfor politikerne til å hente frem de store ordene om hvor viktig dette var for Europas historie. Det har de all grunn til.

Den nye situasjonen i øst har gjort EU— og NATO-medlemskapet enda viktigere for landene i øst. Det som skjer i Ukraina, kunne ikke ha hendt i et EU-land.

Det er ironisk at det var Ukrainas tilnærming til EU som utløste krisen. Russernes fremferd minner mange østeuropeere om gamle dager. For dem som allerede er inne i EU-varmen, gir medlemskapet trygghet i møte med den store naboen i øst. Det går til kjernen av EUs kongstanke, å skape fred i Europa.

28. juni er det 100 år siden skuddene i Sarajevo. To dager før møtes lederne for alle EU-landene til et symboltungt toppmøte i Ypres, byen som forbindes med slagmarken under Første verdenskrig. Den store utvidelsen av EU, som i morgen er ti år gammel, er en god påminnelse om historiens lærdom for europeerne.

im@ap.no

twitter:@ingmoe