De eldste avisene i Norge var fire siders adresseaviser fylt med små rubrikker som innsenderne betalte for: Handelsmenn reklamerte for varene sine.

May-Brith Ohman Nielsen. Foto: Kjartan Bjelland

Private og myndigheter spredte bekjentgjørelser. Korte notiser fortalte om lokale skipsanløp, ildebrann, torvpriser eller hendelser ute i verden. Bladene var gjerne eid og redigert av boktrykkere som ville utnytte ledig kapasitet i trykkeriet. Nyheter var det neppe. Kunnskaper om hendinger i Nord-Norge, Amerika eller ved Middelhavet kunne i 1830 ta 5-6 uker for å nå Kristiansand eller Kristiania. Lesekyndige som ønsket kunnskap søkte den andre steder. Horisonten kunne likevel være vid. Rundt 40 % av stoffet i Kristiansands adresseaviser var «Udenlandske Efteretninger».1850— og 60-tallet endret forholdene dramatisk for avisene; nye rutegående dampbåter, tog, moderne postvesen og telegraf brakte informasjon over lange avstander i et helt nytt tempo. Aviser kunne sende reportere til steder de ønsket informasjon fra. Slik oppsto ”nyheten” som sjanger og den moderne opplevelsen av samtidighet med mennesker og hendelser langt borte.

Økt skolegang og leseferdigheter i store grupper ga fra omkring 1870 avisene et nytt og større publikum. Disse ønsket informasjon og lesestoff. For første gang leste store grupper av mennesker ikke-religiøse tekster samtidig og regelmessig. Slik vokste det frem fellesskap av lesere med felles referanser, felles oppmerksomhet og i økende grad felles politisk identitet og dagsorden. I avisene kom nå de første yrkesjournalistene og profesjonelle redaktørene. Disse var fremfor alt skribenter, gjerne forfattere eller lærere, engasjert i samfunnsliv, politikk og folkeopplysning.

De fremste blant dem var kulturradikalere som formulerte idealet om å sette samfunnsspørsmål under offentlig debatt på en uavhengig måte. Blant de største tema i denne nye offentligheten var spørsmålet om hvem som kunne og burde styre i stat og kommuner, og på hvilken måte.

Den fleste moderne norske aviser ble, som Fædrelandsvennen, startet som del av demokratiseringsbølgen mellom 1870 og 1890, da den store, sammensatte venstrebevegelsen, som ble til partiet Venstre i 1884, mobiliserte mot den gamle embetsmannsstaten og dens representanter, som dannet partiet Høyre. Slik oppsto de fleste avisene som partiaviser.

Fædrelandsvennen ble stiftet i Kristiansand i 1875 av boktrykkerne Petrus Emilius Johansen og Ole Christian Tangen. Avisen skulle fremme Katekismen, Grunnloven, fedrelandskjærlighet og folkeopplysning og være et billig alternativ til den konservative Christiansands Stiftavis. Allerede året etter fikk Fædrelandsvennen moderne redaktør, opplaget nådde 1400, den passerte Stiftsavisen i opplag og ble snart storavisen i landsdelen.

Tre radikal-liberale, allsidige og sterkt samfunnsengasjerte folkeskolelærere og venstremenn, var avisens redaktører fra 1876 til 1928. Organisasjonssamfunnet fremvekst kan følges gjennom en stadig strøm av referater i avisen.

Fædrelandsvennen vil gjøre leserne til venstremenn.

Som venstreavis tok den opp alle de store sakene: parlamentarisme, juryordning, stemmerett, konsulatsak og sosiale spørsmål, i stadig debatt med nye lokalaviser som høyreavisen Christiansands Tidende (1883), arbeiderpartiavisen Sørlandet (1906) og bondepartiavisen Agder Tidend (1919). Fædrelandsvennen vil gjøre leserne til venstremenn. Avisen var en sterk talsmann for unionsoppløsning før 1905, og ville innføre republikk som styreform i det selvstendige Norge. Kristiansand var i 1905 den største byen i landet med republikansk flertall. Avisen engasjerte seg også sterkt i kampen mot brennevinsforbudet i 1920-årene.

Men Venstres historie som folkeparti er slik: Etter store reformsaker partiet fikk gjennom fulgte ofte splittelse, avskalling av velgere og dannelse av nye partier. Etter tur Frisinnede Venstre, Arbeiderpartiet, Bondepartiet, Kristelig Folkeparti. I 1935 var Venstre blitt et middels stort parti. Partiaviser rettet oppmerksomheten mot politikken på riksplan og i kommunestyrer. Det internasjonale stoffet krympet, sidetallet økte.

Unntakene var de virkelig store begivenhetene. Første verdenskrig var gjennombruddet for avisene som hovedsakelig nyhetsorganer. I nyhetstekstene ble prinsippet om fallende viktighet innført. Overskriften skulle speile nyhetsinnholdet og tekstene kunne kuttes bakfra, slik at lesere kunne skumlese stadig flere sider.

Fædrelandsvennen var på andre del av 1930-tallet blant de aviser som sterkest og oftest tok til orde mot Hitler-Tysklands politikk og krigshissing. At avisen klarte å få ut en tosiders avis om den tyske invasjonen morgenen 9. April 1940, altså mens invasjonen i Kristiansand pågikk, er kanskje avisens største bragd. Like etter kom den som andre norske aviser under streng tysk sensur og press fra NS-statens ensretting og idealer. Avisen var såpass gjenstridig at den på nyåret 1943 ble satt under en NS-redaktør for resten av krigstiden.

Etter frigjøringen ble demokratiet gjeninnført, men Venstre var på vikende front. Avisene hadde fått konkurranse av radioen som nyhetsformidler og på 1960-tallet også fra fjernsynet. Antallet aviser var på sterk retur. I 1969 innførte Stortinget pressestøtte og papirsubsidier for å opprettholde en variert presse.

I mange redaksjoner gikk diskusjonene høyt mellom eldre og yngre.

Fjernsynet forandret også journalistikken og partipressen. Journalister hadde tidligere gått i lære i avisene og lært yrket av eldre kolleger. I 1965 kom den første journalistutdanningen og underviste idealer om kritisk undersøkende journalistikk og uavhengig presse. Det oppsøkende, pågående intervjuet slo igjennom som journalistisk metode. I mange redaksjoner gikk diskusjonene høyt mellom eldre og yngre.

De nye idealene sto i konflikt med rollen som partiaviser. Før stortingsvalg inviterte NRK-fjernsynet alle partiene til politisk debatt. Avisenes valgdekning med bare ett partis synspunkter fremsto nå som kjedelig og gammeldags. Redaktøren av Fædrelandsvennen og andre gamle venstreaviser visste at flertallet av leserne ikke lenger var venstrevelgere. De kom neppe til å bli det heller, men det gjaldt å holde på dem som abonnenter og annonsører.

De nye, store folkebevegelsene på 1970-tallet, kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen og folkeaksjonen mot EF, fulgte ikke partiskillelinjene. Flertallet i folkeavstemningen i 1972 sa nei til norsk EF-medlemskap, men at 4/5 av de profilerte avisene var redigert etter partiledelsens ja-standpunkt. Fædrelandsvennen var blant dem. Avisene var ikke lenger var på parti med sine lesere. Venstrepresselaget frigjorde seg fra partiets organer. Venstre sprakk i to. Fædrelandsvennen valgte etter noen år som de fleste gamle venstreaviser å kalle seg ”uavhengig”.

Bruddet med partiene påskyndet identitetsendringen til regionaviser, der regionen nærmest tok partiets plass i vinkling og utvalg av stoff og fortolkning av samfunnsspørsmål. Hundre år etter at venstreavisene hadde manet til fedrelandskjærlighet kunne en ikke gjøre leserne til venstremenn lenger. Kunne en kanskje gjøre dem til Sørlendinger?

Les også: