— Vokste med 1000 i året
Sammen med Jens Vetland ledet Egil Remi Jensen Fædrelandsvennen i dens storhetstid, da alle piler gikk oppover. — Storhetstiden, slik det er blitt sagt om Fædrelandsvennen i vår tid, faller sammen med avisens vekst i 1960-, 70- og 80-årene. I perioder vokste opplaget med 1000 i året, og veksten var stabil inn i 1990-årene. Det var spennende å lage avis, spesielt for en som visste at han hadde havnet på riktig hylle. Det var også morsomt og stas når vi kunne fastslå milepæler; for eksempel når opplaget rundet 20.000, 30.000 eller 40.000. Det var gledelig å se redaksjonen vokse i antall medarbeidere, forteller Egil Remi Jensen, som delte sjefredaktøroppgaven med avdøde Jens Vetland i 15 år.
— Vi ville være «Avisen for Sørlandet», som hadde vist seg som et sterkt motto, og leve opp til tradisjonen som en avis som så ut over sine landegrenser. Kanskje det var en medfødt respekt for misjonstradisjonene i landsdelen og skipsfart på alle hav gjennom mange år da vi økte redaksjonens reisebudsjetter og reiste ut for å se de store begivenheter med sørlandske øyne.
— Det kan være riktig å karakterisere «storheten» med utgangspunkt i at det var enighet i redaksjonen om å konkurrere med oss selv, ikke mot konkurrentene i Agder-fylkene. Vi ble dristigere i valget av stoff og vi forandret avisens form. I en periode trykket vi avisen i tre legg (deler). Vi la vekt på at medarbeiderne skrev debattartikler om aktuelle tema. Dessuten samarbeidet vi med aviser i Danmark og Sverige og brukte deres utenriksstoff til våre egne artikler.- Alle nye journalister som kom til Fædrelandsvennen lærte fort at avisens målsetning var å fungere som limet i landsdelen. Vi ville lage avisen for alle. Og det som stod i avisen skulle være korrekt, sant og troverdig.
- Hadde avisa noen politisk tendens i din tid?
— Avisen ble jo stiftet som en meget erklært venstreavis. Til tross for splittelsen på Røros i 1972, som førte til at formålsparagrafen ble endret og frigjorde avisen fra partiet, ble ikke den politiske tendensen annerledes. Men avisen ble mer politisk, i den forstand at alle partier slapp til i spaltene. Redaksjonen dekket alle partiers fylkesårsmøter i vår landsdel og de viktigste landsmøtene.
- Hvordan var kontakten med leserne?
— Avisbygget lå i Kristiansands sentrum helt frem til brannen i 1972. Kafeen Bondeheimen var nærmeste nabo i Kirkegaten og dit kom folk på bytur for å drikke kaffe eller spise middag. Der traff vi journalister bygdefolk og bybesøk fra Mandal eller Lillesand når vi spiste lunsj. At vi lå midt i byens hjerte, fristet mange lesere med noe på hjertet til å oppsøke redaktøren.
- Satte du ditt personlige preg på avisa?
— Mitt forhold til Israel kom til å sette sitt preg på avisen, helt fra min første to måneders reportasjetur til Israel og nabostatene i 1962. Interessen for reportasjene ble enorm, ikke minst på grunn av sørlendingenes forhold til Jødeland-Palestina. - Er det noen sakstyper som var mer fremtredende den gangen enn nå?
— Avisens stiftere og de første redaktørene gikk i bresjen for de svakeste i samfunnet, i første omgang for de nederst på stigen i Kristiansand, som utviklet seg sterk innen skipsfart, tømmerhandel, eksport og engroshandel. Mange falt utenfor i utdannelse, bolig og helse. Det er holdninger som er bevart av redaktører og journalister hele veien i avisens historie. Derfor sendte vi medarbeidere til katastrofer i de fleste verdensdeler, og vi dro ut for å studere misjon og utviklingshjelp, og vi var åpne for å støtte innsamlinger til humanitært arbeide, spesielt i Afrika.
- Var tonen i tekstene annerledes i din tid?
— Det var «forbudt» å legge føringer i teksten, der det kunne skinne igjennom at journalisten hadde sin egen oppfatning. Noen vil kanskje i ettertid si at tonen i referatstoffet var kjedelig, at temperamentet uteble til fordel for nøkternhet.
- Hva er ditt beste minne?
— Sykehussaken står sterkt i hukommelsen fordi avisen aldri hadde latt saken få ligge i ro. Vi tok standpunkt for et moderne, fremtidsrettet sykehus i byens nærhet på Egsjordene som kunne erstatte både det gamle sykehuset fra 30-årene i Kristiansands sentrum og bli en god erstatning for nedleggelse av de mindre sykehusene i Vest-Agder. Det var også fantastisk å sitte som ansvarlig hjemme i redaksjonen å oppleve at vår dristigste reportasjeplan noen gang ble en suksess som overgikk alt vi hadde våget før, da vi sendte journalist Oddvar Munksgaard og fotograf Trygve Skramstad til Østen for å fortelle om borgerkrigen som delte India i to stater.
— Men de største opplevelsene er utmerkelsene, blant annet Narvesenprisen, som i en sterk, offensiv periode i redaksjonen ble avisen, journalister, ledere og fotografer til del.
- Hvilke spesielle utfordringer var det i avisdriften i din tid?
— Overgangen til ny teknikk ble en strid i norsk presse som i noen grad dro oppmerksomheten bort fra det å lage det beste innholdet i avisen. Avisene, i første rekke journalistene, så det som en selvfølgelig rett kunne skrive inn sine artikler direkte i det tekniske system ved hjelp av pc-er. Men Grafisk Forbund hadde vunnet rettsaken som ga det tekniske personale enerett til å bruke moderne innskrivingsverktøy. Denne konflikten førte til mange problemer. Utfordringen var ikke å ødelegge det gode forhold det alltid hadde vært mellom avdelingene i en så gammel og tradisjonsrik avis som Fædrelandsvennen. Vi kom frem til avtaler som regulerte dette.
Egil Remi Jensen
- I hvilken grad ble du tynget av redaktøransvaret?
— I perioder var det tungt å bære redaktøransvaret når konkurrentene falt fra og aviser ble nedlagt. Var jeg og min avis medansvarlig? Ingen ropte hurra; vi hadde bare medfølelse. Noen av journalistene ble tilbudt jobb hos oss. I ledelsen ble vi enige om å gi ut avisen Sørlandet da tilbudet kom, men det ble ikke noe av fordi det ble forlangt at alle som jobbet i Sørlandet, særlig teknisk avdeling, skulle få arbeid hos oss.
— Redaktøransvaret ble dominerende i livet, en måte å leve på. I prinsippet har en aldri fri. En kan ikke fri seg fra nyhetsbildet, det som skjer eller det som burde skje. Det var ikke bare lett å ta beslutningen om å legge om livet og bli pensjonist.
- Ble meningsavis i min tid
I perioder var det tungt å bære redaktøransvaret når konkurrentene falt fra og aviser ble nedlagt. Var jeg og min avis medansvarlig?
Under Finn Holmer-Hoven startet opplaget å synke og nedbyggingen av Fædrelandsvennen som distriktsavis. — I min tid ble Fædrelandsvennen en klarere profilert meningsavis og spilte en større rolle i det offentlige ordskiftet i landsdelen enn tidligere. Hvis det var noe som særpreget avisen i min tid, måtte det være et kritisk blikk på lokalpolitikken i Agder gjennom reportasjer og kommentarstoff. Vi oppgraderte kommentarstoffet. Selv skrev jeg hyppig ledere og kommentarartikler.
- Hvilken rolle spilte avisen i samfunnet?
— En helt sentral rolle som opinionsdanner og meningsbærer i Agder. Sjefredaktøren i Fædrelandsvennen ble kåret til Sørlandets mest innflytelsesrike person av politikere og næringslivsledere på Agder på begynnelsen av 2000-tallet.
- Hvordan vil du skildre utviklingen av Fædrelandsvennen?
— Johs. Seland (redaktørperiode: 1946 til 1979) bygget avisen opp fra å være en lokalavis for Kristiansand til å bli «Avisen for Sørlandet», som lenge var vårt slagord - lenger enn hva slagordet ga dekning for. Jens Vetland og Egil Remi Jensen fornyet avisen med god avisdesign og brakte den til nye høyder opplagsmessig. Da jeg overtok, la vi fortsatt vekt på distriktsstoff med redaksjoner i Flekkefjord, Lyngdal, Mandal, Evje, Lillesand, Grimstad og Arendal og en egen byredaksjon på Torvet. Men det var i min tid at nedbyggingen av distriktskontorene og distriktsdekningen begynte. - Hvordan var avisdriften?
— Vi hadde jevnt gode og stabile inntekter med økonomisk forutsigbarhet og en stabil, dedikert, journaliststab med høy kompetanse på sine stoffområder. Men frafallet av abonnenter i øst og vest gjorde at vi stadig måtte vurdere vår ressursinnsats og dekning fra distriktene. Det endte opp med at vi definerte hvor terskelen skulle gå for å trykke nyheter fra distriktene utenfor Kristiansand-området. Men fortsatt sendte vi ofte egne journalister på reportasjereiser til USA og Østen.
- Var journalistikken annerledes?
— Vi hadde nok større fokus både på nasjonal og lokal politikk. På 90-tallet fulgte vi også dansk politikk tett og var flere ganger i Folketinget. Ikke minst fulgte vi kommunepolitikken i Kristiansand ganske tett og hadde utførlig dekning av bystyre- og formannskapsmøtene og andre kommunale utvalg. Jeg føler vi hadde mer velskrivende journalister som behersket språket bedre enn dagens unge journalister gjør. - Hvordan var forholdet mellom journalister og sjefredaktøren i din tid?
— Tidvis turbulent. Avisredaksjoner kan ofte ha preg av å være små anarkier med aversjon mot å bli styrt.
- Og mellom avisen og leserne?
— Vår redaksjonelle linje og mine kommentarer førte ofte til reaksjoner, tilsvar og motinnlegg. Vår policy var at alle som var blitt gjenstand for vår kritiske journalistikk, skulle få rikelig plass til tilsvar. Det førte til at vi tidvis trykket lange motinnlegg in extenso over flere dager. Noen, særlig de kirkelige lederne, hadde for vane å skrive klagebrev direkte til styreformann Tinius Nagell-Erichsen. Han sendte meg alltid gjenpart av disse med sitt standardsvar som viste til Redaktørplakaten og redaktørens uavhengige stilling.
- Hva er ditt beste minne fra din redaktørtid?
— Da vi ved hjelp av Kjetil Anthonsens reportasjer fra sykehuset i Haydom, Tanzania, klarte å samle inn over fem millioner kroner til en ny avdeling der.
- Husker du noen morsomme historier?
— Flekkerøy kirke skulle få nytt kirkeskip, som det viste seg tidligere var blitt brukt til å smugle store mengde kjøtt. Eieren av skuta, en eldre Flekkerøy-fisker som også var medlem av menighetsrådet, ringte og spurte om han kunne få forklare meg saken. Hans ærend var å fortelle at smugling av kjøtt fra Danmark ble ikke sett på som smugling på Flekkerøya - det var allment akseptert. Jeg fikk et gudsord med på veien og Herta henger den dag i dag under taket i Flekkerøy kirke.
Finn Holmer-Hoven
- Var det ting du ikke ville ha på trykk?
— Banning og bannord var tabu. Og leserinnlegg som var vel private ble refusert. Men ellers ble vel avisen redigert som i dag med hensyn til hva som var trykkverdig.
- Hvilke tabber gjorde du?
— Sikkert mange, men de er stort sett fortrengt.
- I hvilken grad ble du tynget av redaktøransvaret?
— Jeg oppfattet det ikke som en tyngende bør, men som en interessant utfordring. Og jeg oppfattet det slik at min redaktørutøvelse ble verdsatt av mine fagfeller ved at jeg ble valgt inn som styremedlem i Redaktørforeningen og som styreleder ved Institutt for journalistikk et par perioder.
- Fædrelandsvennen er «Sørlandets svigermor»
Banning og bannord var tabu. Og leserinnlegg som var vel private ble refusert.
Fædrelandsvennens evne til å flytte folks meninger er ikke stor, men den evner å skape debatt mener Hans-Christian Vadseth. — Fædrelandsvennen er «Sørlandets svigermor»:Ikke alle liker henne, men alle mener noe om henne. Fædrelandsvennen har sin største betydning i at svært mange i landsdelen, og da særlig fra Lillesand og vestover, forholder seg til den på nesten daglig basis. Fædrelandsvennens evne til å flytte folks meninger tror jeg aldri har vært stor. Betydningen av å være den som fremmer sakene og synspunktene som mye av samfunnsdebatten tar utgangspunkt i, tror jeg derimot er undervurdert, sier Hans-Christian Vadseth.
- Hva særpreget Fædrelandsvennen i din tid?
— Min redaktørtid var starten på en gigantisk og fortsatt pågående omstilling der nett, brett og mobil overtok papiravisens hegemoni som nyhetsformidler og felles referanse. Leserne ble brukere. Vi opplevde et markant skille mellom yngre og eldre knyttet til hvor, når og hvordan de forholdt seg til Fædrelandsvennen. Det opplevdes mer som en krevende spagat enn en balansegang, dette å prøve å imøtekomme de ulike forventningene fra ulike grupper, sier Vadseth.
— Inntektene fra papiravisen ble gradvis redusert, og man klarte ikke å kompensere for bortfallet av disse inntektene gjennom det eksisterende på det digitale området. Derfor ble det nødvendig å utvikle flere og nye inntektsstrømmer, samtidig som den første av flere store nedbemanninger i Fædrelandsvennen ble gjennomført. Redaksjonelt var jeg opptatt av de stoffområdene og de sakene som ingen annen redaksjon kunne tilby sørlendingene. Det betydde at vi måtte bruke ressursene annerledes, sier han. - Hadde avisen noen politisk tendens i din tid?
— Ja, det håper jeg da virkelig! Som sjefredaktør ble jeg ansatt for å forvalte Fædrelandsvennens verdigrunnlag, og det var en oppgave jeg tok veldig alvorlig. For eksempel var det opplagt for meg at Fædrelandsvennen ut fra sitt verdigrunnlag skulle støtte en kjønnsnøytral ekteskapslov, selv om busslaster av våre lesere dro til Oslo for å protestere mot den. Og det var også i tråd med dette verdigrunnlaget at Fædrelandsvennen anbefalte folk å stemme sentrum/høyre-alliansen ved Stortingsvalget i 2009. En slik konkret stillingstagen ser jeg at verken min forgjenger eller min etterfølger har gjort.
- Er det noen sakstyper som var mer fremtredende den gangen enn nå?
— Journalistikken har ikke endret seg så mye på den tiden. Men fra første gang jeg var i Fædrelandsvennen, som ung journalist i 1985-1987, er endringene mange og store. Referatjournalistikken er borte. Saker som verken er tenkt ut av journalistene eller kommet i form av vanlige tips, er blitt flere. Ønsket om å grave gjør at også de uten evner til det prøver å gjøre det. Ofte ender det med dårlig journalistikk og at man graver sin egen eller andres grav, billedlig talt. - I hvilken grad satte du ditt personlige preg på avisa som redaktør?
— Mange forveksler synlighet med det å prege. Jeg var mest opptatt av at mine tanker og ideer skulle synes gjennom de redaksjonelle produktene. Jeg ønsket at både vår strategi og vår journalistikk skulle ha en lokal forankring. At vi ikke skulle prøve å være Aftenposten, The Guardian eller VG. Vi skulle være Fædrelandsvennen, og lage de sakene som ingen andre kunne gi sørlendingene, på en måte som ingen annen redaksjon kunne gjøre.
- Var det ting du ikke ville ha på trykk?
— Ja, bevares! Jeg har sagt nei til et utall av saker, både fra leserne og saker som er laget av egne ansatte. Blant annet sa jeg nei til å publisere en kommentarartikkel av Sven Egil Omdal som handlet om Kjell Kristian Rike, rett etter at Rike var død. En av de viktigste oppgavene til en sjefredaktør er å påse at ikke bare presseetikken, men også alminnelig anstendighet etterleves.
Hans-Christian Vadseth
- Hva vil du betegne som Fædrelandsvennens storhetstid?
— Fædrelandsvennen har i hele sin tid, også i dag, vært leverandør av viktig og god journalistikk. For papiravisen alene, tror jeg Fædrelandsvennens betydning for Sørlandet var størst i perioden 1970-1990, da den ekspanderte til å bli en regionsavis. For Kristiansand-området var gullalderen noen år tidligere.
- I hvilken grad ble du tynget av redaktøransvaret?
— Jeg mistet aldri nattesøvnen. Jeg er en altfor lyssinnet person til det. Men jeg tror en god redaktør alltid kjenner på både ansvaret man har fått og tilliten man er vist.
Gjør Fædrelandsvennen digital
En av de viktigste oppgavene til en sjefredaktør er å påse at ikke bare presseetikken, men også alminnelig anstendighet etterleves.
De første 20 årene som avismann gikk Eivind Ljøstad i opptråkkede spor fra sine forgjengere. De siste årene har han måttet tråkke selv. — De digitale utfordringene har vært helt sentrale i min tid. Jeg har forsøkt å flytte Fædrelandsvennen fra å være en digital sinke - fra å være en avis som lengtet tilbake til den hellige papirtiden - til å bli en avis som har en modig innstilling til de journalistiske mulighetene nettet gir. Det mener jeg vi har klart. Og jeg har bare opplevd støtte og entusiasme for dette i redaksjonen.
— I tillegg var det viktig for meg å løsne litt på det jeg opplevde som en veldig stram strikk mellom Fædrelandsvennen og våre lesere da jeg kom hit. Det hersket en oppfatning om at Fædrelandsvennen alltid skulle «ta noen», at vi «var ute etter noen», og det hadde ført til at det viktige tillitsbåndet mellom avisen og dens lesere var tynnslitt. En avis skal være som Fantomet, hard mot de harde. Men en avis er best når den kombinerer «hard» med «fair». Vi skal kikke makta i kortene, vi skal sette fingeren på urett, men vår journalistikk skal være basert på fakta, ikke synsing.
- Hva er den største utfordringen i dag?
— Å flytte inntektene etter leserne - fra papir til digitale kanaler. - Hva særpreger selve avisdriften nå?
— Det er en utfordring å finne papiravisens naturlige plass i vår digitale tid. Fortsatt har vi mange abonnenter som bare leser papiravisen, men de fleste leser oss også på nett og mobil, og derfor er det vanskelig å lage en avis som treffer begge disse gruppene.
- Overlever papiravisen?
— Jeg er blant dem som tror papiravisen vil leve lenge, men den må finne sin plass i en ny tid. Papiravisens fortrinn er at den har en naturlig start og slutt, den er i sin natur et redigert produkt, en samling av de viktigste nyhetene i kontrast til nettavisene som både er uendelige og uprioriterte. Det er derfor alle redaktører fortsatt elsker papiravisen.
- Hvilken rolle spiller avisen i samfunnet?
— For meg som kom fra Oslo og Dagbladet, ble jeg slått av hvilken betydning Fædrelandsvennen har for sine lesere. Vi gleder, provoserer og irriterer hver dag, akkurat som en avis skal gjøre. Vi har en imponerende strøm av engasjerte debattinnlegg hver eneste dag, året rundt. - Hvilken kontakt har Fædrelandsvennen med leserne?
— Jeg mener vi aldri har hatt bedre kontakt med leserne enn vi har nå. Det digitale universet er mer umiddelbart enn en papiravis - på godt og vondt. Jeg får fortsatt håndskrevne brev fra lesere, men det er først og fremst gjennom sosiale medier og e-post jeg får høre hva leserne våre mener om avisen.
- Har du vært i konflikt med lesere?
— Vi har kontinuerlige og til dels tøffe diskusjoner med grupper av leserne våre i saker - som for eksempel handler om likestilling, om innvandring eller om Israel.
- Hva er ditt beste minne?
— De er knyttet til store nyhetssaker der vi ser at vi er helt avgjørende for å oppfylle våre leseres informasjonsbehov. Dette handler som regel om store begivenheter og ofte om triste eller forferdelige hendelser, og derfor er det komplisert å snakke om «gode minner». Samtidig er det ved slike hendelser at behovet for nyheter er størst, og det er da vi minner våre lesere om hvorfor det er så viktig at vi finnes. Hvem skal ellers fortelle om det som skjer? Sosiale medier? Neppe.
- Hva har du fått til så langt?
— Fædrelandsvennen har ligget langt fremme i den digitale transformasjonen, og har på tre år vunnet to prestisjetunge innovasjonspriser i Schibsted-systemet. Vi innlemmet digitale kanaler i vårt abonnement som den første store avisen i 2012. Nå er dette standard hos alle.
- Hva er det beste du hittil har gjort i Fædrelandsvennen?
— At vi våget å innføre brukerbetaling på nettavisen, og at det umiddelbart viste seg at det slo an hos abonnentene våre. Det vi gjorde i 2012, vil alltid bli stående som et epokeskifte i norsk pressehistorie. Vi slo fast at journalistikk har en verdi også digitalt.
- Hvilke tabber har du gjort?
— Den teknologiske løsningen var ikke godt nok testet. Alt for mange av våre lesere har opplevd problemer med innlogging på nettavisen vår.
- Hva er din største opplevelse som redaktør?
— Mitt mål er at jeg har den opplevelsen til gode: Det er å kunne si at avisen er loset trygt inn i en bærekraftig digital økonomi. Det jobber jeg hardt for hver eneste dag.
- Er det noen sakstyper som er mer fremtredende nå enn før?
Eivind Ljøstad
— Nett og mobil gjør at vi er mer hendelsesorienterte enn vi var tidligere. I 2015 preges journalistikken av at alt publiseres raskere enn før. Tidligere hadde vi én deadline i døgnet, nå er det deadline hele tiden. Dette gjør nyhetsformidlingen mer fragmentert. En tendens er at alt blir øyeblikksbilder, og at refleksjonen forsvinner. Tidligere var avisene preget av et mer elegant og gjennomarbeidet språk, men det handler mest om at man hadde bedre tid før.
- Er det ting du ikke har villet ha på trykk?
— Ja, jeg har stoppet flere saker, og jeg har satt saker på trykk jeg i ettertid har angret på.
Tidligere var avisene preget av et mer elegant og gjennomarbeidet språk, men det handler mest om at man hadde bedre tid før.
— Hvilke nye utfordringer kommer? - De neste årene vil bli preget av nye store endringer med mer personifisering av innholdet og krav om langt bedre teknologiske løsninger, særlig på mobile plattformer.
- Har Fædrelandsvennen noen politisk tendens i dag?
— Jeg er dypt fasinert av at jeg kan være sjefredaktør i Fædrelandsvennen i 2015 og slutte meg til det vår første redaktør, Halvor Bagge, erklærte om avisens politiske ståsted i 1875: «Stillingen må kaldes central, dog med retning mot venstre. Saa bliver vel vor plads efter parlamentarisk udtryksmaade Venstre centrum. Men vi agter ikke at slutte os til noget udprægte politisk parti. Efter vor opfatning bliver det nødvendigt for en redaktør at holde sig lige langt fra jag om folkegunst som fra frygt for stormænds uvilje.»
Selv om de politiske sakene er annerledes i dag, 140 år senere, ligger avisens linje fortsatt trygt plassert i dette sitatet. — Hva vil du betegne som Fædrelandsvennens storhetstid?
— Papiravisen hadde sin storhetstid fra 1985-1995. Den nådde nesten 50.000 i opplag og hadde nesten ikke konkurranse. Vi har langt flere lesere i dag, menkonkurransen er mye tøffere, og økonomien er mer komplisert. Samtidig er jeg glad for at jeg er redaktør i dag og ikke på 80-tallet. Jeg mener det er et privilegium å få lov til å lede en avis i den medierevolusjonen vi opplever nå. Jeg pleier å si at jeg gikk i opptråkkede spor fra mine forgjengere de først 20 årene i min karriere. De siste årene har vi måttet tråkke sporene selv. Det er mer krevende, men samtidig langt mer inspirerende.
- I hvilken grad blir du tynget av redaktøransvaret?
— Skal man beholde nattesøvnen i denne jobben, må man være kompromissløs i forhold til én ting: Man må stå inne for det avisen publiserer. Aviser har makt, og redaktøren må være bevisst hvordan vi utøver denne makten. Det er viktig for meg at de vi skriver om skal oppleve at de er fair behandlet, også når de misliker det vi skriver.
Utvalgte førstesider gjennom 140 år
Fædrelandsvennen har vært på nett i 19 år