Vi vet at en 13 år gammel jente døde på en hytte i Valdres av sult og utmagring. Men vi vet ikke hvorfor hun døde. Vi vet at jenten snakket med besteforeldrene på mobil og sms samme dag. At de diskuterte NRKs julenøtter og snakket om nyttårsmat. Vi vet at hun hadde spart gaver fra julaften til nyttårsaften, for å spre gleden og spenningen, og vi vet at de åpnet hun aldri. For hun døde. Hun døde av sult i Norge på nyttårsaften 2015 mens snøen drev lett ute, mens lyset ble til skumring, mens et gammelt år skulle bli til et nytt og alle gjorde seg klar til fest. Antagelig rundt 19-tiden døde hun, da du og jeg nettopp hadde satt oss til bords kanskje, på festen med alle våre kjente og kjære. Hun døde av sult. Men vi vet ikke hvorfor hun døde.

Hele landets sympati

Først trodde man jo det var ren omsorgssvikt. I Bærum ble det hasteinnkalt til møte og samtaler mellom barn og foreldre som kjente 13-åringen, og hele landets sympati vellet innover dem. Ikke rart de har behov for trøst og prat, tenkte vi, mens skolemyndigheter og prest uttalte seg i generelle og vage vendinger. Veldig vage vendinger. For så snudde bildet. Kanskje handlet det om noe helt annet? Og etter hvert som mobbehistorien kom fram og morens beviselige kamp for å få hjulpet datteren ble kjent, var det sinne som vellet mot skolebarna i Bærum. Mot de som kan ha vært mobbere. Et hat og en avsky mot dem som kan ha gjort livet så vanskelig for denne 13-åringen at hun sultet seg inn i den evige søvn.

Fattigdommen som barn lever i klarer vi heller ikke kvitte oss med.

Ikke alle barn i Norge har det bra. Ikke alle barn opplever trygghet, har varme hjem med kjærlighet og mat, gode tilbakemeldinger, sunne aktiviteter eller fine samtaler. Barn lever liv hvor de ikke kan stole på sine egne voksne. Hvor mor er ruset, far slår og onkel voldtar. I følge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har så mange som 350.00-400.000 nordmenn opplevd flere typer grov vold mens de var barn. Mange har aldri fortalt det til noen, og forskere anslår at 13 prosent av befolkningen har vært utsatt for seksuelle overgrep, voldtekt eller alvorlig vold fra foresatte i barndommen.

Bare eksistens

Så er det hjem hvor det kanskje ikke er overgrep eller vold. Men hvor oppfølging og omsorg bare er fraværende. Det er bare kald og flat eksistens fra dag til dag, ingen nærhet, og helt tilfeldig om noen vekker eller legger eller kokker eller vasker. Ingen oppdrift. Fremdrift. Ingen plan. Bare eksistens.

Les også: Barn og unges strev

Fattigdommen som barn lever i klarer vi heller ikke kvitte oss med. Alle barn som lever med dårlig mat, gamle klær, brukte leker og som aldri meldes på aktiviteter eller begivenheter fordi det koster penger, som må legge seg syke når venner har bursdag fordi mor eller far ikke har den femtilappen som kreves. Tallene øker — i 2015 ble det talt 84.300 barn som levde under det man har definert som fattigdomsgrense.

I sosiale medier er det mobben som dømmer...

Noen barn våkner hver morgen og stålsetter seg for en skoledag hvor de skal være helt alene eller bli hundset med. Kanskje hånet i sosiale medier. Om lag 17.000 barn eller fire prosent av norske skolebarn opplever mobbing, eller det som nå er døpt krenkelser, i sin skolehverdag. I beste fall mister barna den selvfølgelige selvtillit og trygghet barn skal ha på sin ferd i verden. I verste fall er det dødelig. I verste fall får de lidelser og symptomer på mobbingen som driver dem inn i livsfarlige diagnoser. Depresjoner. Angst. Posttraumatisk stress. Spiseforstyrrelser. Og spiseforstyrrelser er farlig. Det er den mest dødelige psykiske sykdommen vi har, den tredje mest vanlige dødsårsaken for unge kvinner i Europa. Og det er ikke lett å kurere - den syke vil ofte ikke ha hjelp. Den syke ser ikke klart, tenker ikke klart, for hjernen blir så syk at den heller vil at kroppen skal være slank og død, enn frisk og fet.

Mobben som dømmer

Noen mener media har forhåndsdømt i saken fra Valdres. Men dette må media skrive om. For hvis det er slik at skole, helseapparat, barnevern og politi ikke har gjort nok for å hjelpe dette barnet, hvem skal skrike opp da, hvis ikke media gjør det? Det er kjernen i vårt samfunnsoppdrag. I sosiale medier er det mobben som dømmer, de har ingen vær-varsom plakat og sender skyts i alle retninger, også mot barn. Men når slikt som dette skjer skal vi alle holde speilet oppe.

For det kunne skjedd i vårt nabolag, på vår skole, på vår arbeidsplass. Det er storsamfunnet som har sviktet her, uansett. Kanskje burde moren sørget for at jenten var på sykehus denne julen, men kanskje var ikke moren i stand til å se det, vurdere det. Kanskje burde noen etater som kjente denne bittelille familien se det, vurdere det. Erkjenne at denne bittelille familien ikke burde eller skulle tilbringe julen bak en snøfonn i en hytte i Øystre Slidre.

13 år gamle jenter skal få tid til å åpne alle julegavene sine.

Tidligere fylkesmann Øystein Djupedal ledet i fjor et utvalg som la fram rapporten «virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø». Månedene har gått og i løpet av våren er ambisjonen fra utdanningsminister Torbjørn Røe Isaksen å sende noen av forslagene ut på høring. Det er blant annet snakk om bøtelegging av ikke å følge opp varslet mobbing, styrke helsesøstertjenester, få etater til å snakke sammen og å utdanne skoleverket i antimobbe-arbeid.

Vi vet ennå lite

Alle er enige om at barn i Norge skal ha det trygt og godt. I sin bok «Du er det ikke før du tror det» mener tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsen at denne konsensusen kan være et problem. Hun har rett. Denne brede enigheten om at barn skal ha det bra gjør diskusjonen helt flat. Det er ingen dynamikk, ingen friksjon, ingen diskusjon, ingen debatt, ingen sterke pressgrupper for det er ingenting å presse mot. Alle er enige. Vi har Barnas hus og stadig flere alarm- og støttetelefoner. Vi har fått lovfestede krisesentre og vi har skrevet om mobbing til vi blir helt utmattet. Men fortsatt vokser barn opp i elendighet, på skole og hjemme, omgitt av voksensvik fra de aller nærmeste eller fra andre voksne som skal gripe inn når det innerste nettet rakner.

Vi vet ennå lite om alt som har gått galt rundt jenta i Valdres. Men noe har gått fryktelig galt. For 13 år gamle jenter skal ikke dø. Ikke uten at alle har satt alt inn på å hjelpe. 13 år gamle jenter skal få tid til å åpne alle julegavene sine. Og noen 13 år gamle jenter hadde faktisk fortjent ekstra mange.