Neida, det gjør jo ikke det. Bunad og overgrep har ikke noe med hverandre å gjøre. Sånn uten videre. Det er egentlig bare skrevet for at du skulle gidde å lese mer enn ingressen på denne saken. At du skulle gidde å gå i gang med å lese den 'nte kommentaren om det kjedsommelige og masete temaet likestilling. Gjeesp. Sutring og klaging. Samme gnål. Dobbeltgjeeesp. Ingressen var bare lokking og luring. Litt småljug for å dra leseren videre inn i teksten, det eldste trikset i journalistboken. Det skulle heller stått: Det begynner med bunad og ender med personalansvar. Men det er ikke riktig det heller. Det begynner lenge før bunaden.

Gjeesp.

Sektor med penger og makt

Denne uken ble det støy rundt likestillingen i næringslivet igjen. Den siste skansen, tenker mange, men det er jo egentlig ikke det. Det er manglende likestilling mange steder, i mange sektorer, om det er for få eller for mange kvinner. Men næringslivet er et viktig område, det er en sektor med mange penger og mye makt. Nå sementerte imidlertid næringslivet den skeive kjønnsfordelingen ytterligere. Yara, Statoil og Telenor har nettopp ansatt nye sjefer og til ingens overraskelse er de alle menn. At ingen blir overrasket betyr likevel ikke at ingen blir oppgitt. Skipsreder Elisabeth Grieg twitret dette da nyheten om Telenor-sjefen ble kjent: «At Svein Aaser ikke ønsker en kvinnelig konsernsjef i Telenor er ingen bombe, men resten av styret? Ingen mangel på kvalifiserte kandidater! Makan!!»

Det begynner lenge før bunaden.

En konkret og umiddelbar respons på et mannsvelde som rekrutterer menn. Og det er bra at Elisabeth Grieg gjør anskrik, skyter fra hofta — altfor mange kvinner i den sektoren gjør ikke det. De sitter stille i båten, tenker sitt, men orker ikke ta belastningen med å si sin mening. For de kan nemlig risikere å få en reaksjon som nettopp den Elisabeth Grieg fikk i retur fra styreleder Svein Aaser: «Jeg kjenner Elisabeth Grieg. Hun er en kvinne med meningers mot, og det må hun få lov til».

Man må le

Man vet jo ikke om man skal le eller gråte. Men man må le, for gråting og sinne vil raskt bli stemplet som kvinnelig hysteri. I hvert fall fra dette segmentet som altså mener at kvinner er søte når de er sinte og benytter seg av hersketeknikker som er såå forrige århundre. Det er imidlertid et avslørende svar, det gir kanskje en pekepinn om hva slags tankemønstre som befinner seg bak de lukkede dørene til styrerommene. Men burde ikke menn som skal være fyrtårn i landets næringsliv være klokere, mer innovative og moderne? Er ikke det nesten helt nødvendig for å gjøre en god jobb som styreleder, kan man undres.

Kvinnene er de myke sjefene.

Næringsminister Monika Mæland er ikke helt tilfreds. Hun uttalte at hun i fremtiden vil bytte ut styremedlemmer som ikke sørger for kvinner i toppledelsen i selskaper hvor staten har en betydelig eierandel. NHO-leder Kristin Skogen Lund er heller ikke veldig imponert over likestillingsfremgangen om dagen, og er glad for at de topplederne i en mannsdominert i regjeringssfære i hvert fall er kvinner. Og Skogen Lund påpeker videre at Norge - som vi jo ofte lulles inn til å tro er fremst i likestilling - faktisk har et av de mest kjønnsdelte utdannings- og arbeidsmarkedene av OECD-landene. Litt forenklet handler det om at kvinner går til offentlig sektor. Menn snur nesa mot den private.

Myke sjefer

Og så er det en interessant ting. For hver gang næringsliv eller media teller opp og henter frem kvinnelige toppledere - hva ser vi da? Kvinnene er de myke sjefene. De står ikke i krigslinjen, i den helt sentrale produksjonslinjen eller er operative. De holder på med mykere ting litt på siden. De er HR-direktører, de er personalsjefer og kommunikasjonssjefer. De er ikke produksjonsdirektør, eller teknisk direktør. De er HMS-ansvarlige. De er ikke sjefredaktører. De er kulturredaktører. De er ikke finanssjefer. De er ansvarlige for designavdelingen og satsingen i sosiale medier. Hvorfor er de det? Vil de ikke i krigen, orker de ikke, gidder de ikke? Eller blir de ikke sett, ikke heiet på, ikke dyrket. Har de ikke det riktige nettverket fra studiedagene eller har en mammapermisjon eller flere satt dem litt tilbake på karrierestigen på jobben? For stort fravær i forbindelse med barns sykdom eller bleieskift på gamle foreldre?

Kvinnekampen må fortsatt kjempes på mange arenaer.

Forskere ved Institutt for samfunnsforskning har spurt 404 norske toppledere om ledelse, rekruttering, familieliv og kjønnsbalanse. Et av hovedfunnene er at norske kvinnelige toppledere har mer ansvar på hjemmebane enn menn i lederposisjoner. 94 prosent av norske kvinnelige toppledere sier deres innsats er avgjørende for hverdagslogistikken i hjemmet. 94 prosent av mennene at partnerens innsats er viktigst. Og - partnernes arbeidstid er svært ulik. 92 prosent av partnerne til kvinnelige toppledere jobber fulltid. Bare 60 prosent av partnere til mannlige toppledere jobber fulltid.

Hjemmets lune sfære

Dette understreker at kvinnekampen fortsatt må kjempes på mange arenaer. Fra hjemmets lune sfære til de høyeste topper i det tyngste næringslivet. Alt henger sammen med det meste.

Dra deg for eksempel tilbake en uke i tid, til 17. mai. Du står og ser på barnetoget. Første, andre, tredje klasse. Lykkelige små barn som vifter forsiktig med flagget og ser etter kjente langs veien. Femte, fjerde, sjette. Blide, glade, fulle av is og sommerfugler. Syvende, åttende, niende… Nå dukker plutselig bunadene opp for nå kommer de nykonfirmerte jentene. Lykkelige og stolte jenter med sølvbeslåtte folkedrakter og trange sko. Verd en hel liten formue. Stolte går de der og blinker, svinser med stakken og er glade for å være fine, pyntet. Blant dem går de like nykonfirmerte klassekompisene — i dresser. De har fått pengegaver. En plutselig full konto. Eller aksjefond. Sånn at de allerede nå kan begynne å spare til fremtidige investeringer. Sånt tenker ikke jentene på, ikke foreldrene deres heller. Jentene svinser videre i 17. mai toget til rytmer fra korps og de velspilte russesangene som dunker ut tekster som: «Knulla meg for lættis», «Bli med til fittefjellet», «Kom bli med ned på kne lille luremus, tar deg med til et fullstappa horehus». Sanger som i år har skapt stor debatt fordi de har vært så grove, leflet så med overgrep og voldtekt, objektivisering av jenter. Det har vært en vekker og fått oss til å stille spørsmål ved hvor likestillingen står i 2015? Hva skjer med synet på jenter, kvinner og damer?

Seksualisering av jenter

Det går en tråd fra de atskilte rosa og blå leketøysavdelingene, til bunadsgaver, til seksualisering av jenter, til utdanning og yrkesliv. Til manglende kvinnelige ledere, som har «sine meningers mot». Og selv om tråden noen ganger er usynlig er den slitesterk og får alt til å henge sammen med det absolutt meste.

Hvis du som har giddet å lese dette er lei av likestillingsmas og gnål, så lei at du blir helt syk av det, kan jeg røpe dette: Du er bare halvparten så lei som vi som stadig maser. Gjesp.