Dette ser vi også i den pågående debatten om husrekka i Tollbodgata. Alle vet at utbyggere og investorer ønsker størst mulig avkastning på sine investeringer og derfor høyest mulig utnyttelsesgrad. Vernemyndighetene og kommuneplanleggere på sin side ønsker å ivareta kulturminner og fellesskapets behov for estetiske og trivelige byrom. Til investorenes frustrasjon bringer derfor arealplanleggerne mønehøyder, grøntarealer og balanse mellom store og små leiligheter på banen. Samtidig er det offentlige avhengig av kapital for å fornye og utvikle byen, mens kapitalen er avhengig av at administrasjonen og til slutt politikere velsigner deres planer.

Motsetning mellom profitt og kollektive løsninger

Det er altså, og har alltid vært en underliggende motsetning i alle utbyggingsprosjekter mellom profitt og kollektive goder. Problemet er at denne konflikten altfor ofte får lov til å dominere prosessen. Dermed blokkeres gode og kreative løsninger som kan oppstå i dialogen. Prosessen blir en dragkamp og en mobilisering for to ulike syn uten at det skapes særlig mye nytt.

Det er altså, og har alltid vært en underliggende motsetning i alle utbyggingsprosjekter mellom profitt og kollektive goder

Det er ikke mangel på eksempler på denne forenklingen, verken i Kristiansand eller andre norske storbyer: Se på hvordan næringsinteressene iSørlandsparkenhar kjempet mot kommunen for å få utvidet reguleringsbestemmelsene, mens kommunen søker å begrense for å beskytte Kvadraturen for konkurranse. Konflikten var der i 1987 og den er der fortsatt. Eller se på hvordan grunneiere i Kvartal 2 i Kvadraturen i flere tiår har forsøkt å få til en bedre utnyttelse av bygningsmassen, mens byantikvar nekter riving og kommunen insisterer på lavere mønehøyde. Prosessen stopper opp og konfliktene vedlikeholdes.

Vern og omdanning

I den pågående debatten om «husrekka» i Tollbodgata dukker motsetningene opp igjen, mellom vern og omdanning, unge og gamle, butikkjeden Zara og «byens identitet». Her mener vi diskusjonen med fordel kan løftes og bringes inn i en overordnet strategisk tenkning.

150303 Kvartal 32.ai

Kristiansand har stilt seg selv noen utfordringer: Vi forventer 30.000-40.000 nye borgere i løpet av 20 år og vi skal bli en ordentlig universitetsby. Så skal Lund og Marvikssletta utvikles, mens byen gjøres om til en kreativ node innen teknologi og en attraktiv kultur— og konferanseby. Hvilken rolle spiller aktørene i Tollbodgata-saken til dette? Hva er Sødals, Fjermeros' og Bjørgum sitt bidrag?Strategisk byutvikling handler ikke om enten shopping eller «å ta vare på kulturhistorien», selv om begge deler kan være viktige bidrag. Vi må derfor utvide diskusjonen slik at alternativer får plass til å vokse fram. Vi registrerer eksempelvis at Bjørgum skyver magneten Zara foran seg. De finner seg angivelig ikke i å drive butikk fra et bolighus. Men er ikke kleskjeden åpen for dialog? Kan de ikke utfordres til å være strategiske og se utover egne vindusflater? Har de ikke interesse i kultur og identitet og hvordan dette kan skape liv i sentrum?

De eldste klokest?

Dette er kvartal 32. De fem bygningene merket med blått vil utbygger rive.

Spørsmålet er ikke så enkelt som en kan få inntrykk av og at de eldste er klokest gjenstår for Sødal å bevise. Debatten handler eksempelvis om hvem Kvadraturen er til for? Zara retter seg mot ungdom og unge turister, mens «kulturhistorien» retter seg mot — ja hvem? Sødal? Det handler også om hvordan vi skaper liv i sentrum. Hvordan kan et nytt kjøpesenter i Tollbodgata skape byutvikling på gatenivå og i Kristiansand, Bjørgum?Det er kjent stoff når utbyggere fortviler over sendrektighet og regelrytteri i det offentlige, mens de «taper penger for hver dag behandlingen av saken forlenges». Vern om «byens sjel» er heller ikke nye argumenter. Denne konflikten viser derfor mer enn noe at forenkling er et stort problem og at byen må søke å utvide rommet for dialog og kreativitet.

Strategisk byutvikling handler ikke om enten shopping eller «å ta vare på kulturhistorien», selv om begge deler kan være viktige bidrag.

Den vanlige kritikken mot planlegging går ikke på selve dialogen. Det er mer vanlig å peke på et «demokratisk underskudd» i byutvikling, altså at vanlige menneskers hverdagserfaringer ikke har innflytelse på hvordan byen formes. Planleggerne beskyldes for å løpe utbyggernes ærende og at de holder seg med et teknisk og fremmedgjørende språk. Vi mener at forenkling er et større problem og at det er her vi må forbedre oss.

Det pågår selvsagt debatter og planer legges ut til høring. Det som mangler er arenaer hvor de grunnleggende motsetningene legges til side eller vendes på en helt ny måte. Til slutt: Det kommer mye godt ut av diskusjoner mellom representanter for innbyggere på den ene siden og utbyggere på den andre, men byen har mye å tjene på at dialogen kompliseres. En god dialog kan både effektivisere planleggingen og skape bedre løsninger, og vi bidrar gjerne i arbeidet med å få dette til.