Tåkefyrste

Gullstol

Suge (…) ti ganger i døgnet

Det har ikke vært mangel på saftige utsagn denne vinteren. I to viktige saker, flyktningpolitikk og likestilling, har et par av de mest sentrale aktørene tatt i bruk uvanlig sterke ord for å understreke sine poeng. Debatten som kommer i kjølvannet, viser at noen mener ytringene er befriende og beskriver den dramatiske virkeligheten, mens andre markerer avstand og til og med avsky.

Tøffe ledere

Elisabeth Aarsæther Foto: Arkivfoto

Både Sylvi Listhaug og Kari Jaquesson er tøffe ledere som står på for sin og oppdragsgiverens sak. I kampens hete har Listhaug blant annet sagt at flyktninger ikke skal «bæres på gullstol» over landets grenser, og brukt betegnelsen «yppersteprest» om en politisk motstander. Jaquesson ble så opprørt i et debattmøte i forrige uke, at hun ba noen ungdomspolitikere om å «prøve å suge (…) ti ganger i døgnet», da disse foreslo å bytte ut en parole om sexkjøp i årets 8. mars-tog.

Både gullstolen, ypperstepresten og sugingen er uttalelser som falt i det man må anta er sterkt engasjement. For meg blir spørsmålet om klarheten i budskapet fører til tilsmussing av viktige debatter. Med den sørgelige konsekvens at færre vil være med og diskutere, og synes det er greit at viktige kamper overlates til de aller tøffeste.

Både gullstolen, ypperstepresten og sugingen er uttalelser som falt i det man må anta er sterkt engasjement.

Nedsettende prat er selvsagt velkjent også utenfor de heteste sakene, både i dagliglivet og på arbeidsplassene. Vi bygger indre fellesskap ved å beskrive de vi kjemper mot i lite flatterende ordelag. Det finnes alltid en fiende, og fiender omtaler vi ikke nøytralt. Tvert imot: følelsene snakker ofte et fargerikt språk og har lurt mange ledere på ville veier. Mikrofoner som ikke var slått av etter sending, sms-er som ikke var hemmelige likevel, sterke ord på nachspiel.

Forsterker det negative

Det er særlig makt i å tildele noen et klistremerke. Det sitter rett og slett fast. Selv om jeg intens prøver å la være å tenke på det, klinger betegnelsen «tåkefyrste» i ørene mine når Jonas Gahr Støre snakker, selv om det kan være aldri så urettferdig. Betegnelsen er vanskelig å bli kvitt, og jeg forsterker det negative bare ved å nevne eksempelet her. Det er rått parti.

En annen politiker, KrF-Hareide, ble over tid fremstilt som særdeles liten og svak. Hans mottrekk var elegant selvironi. I et intervju fortalte han at kona tidligere var sammen med en amerikansk soldat. Imidlertid trengte hun noe mer maskulint, og derfor valgte hun meg, sa Hareide.

Siden har jeg forstått at forventningen om å være solskinnsbarn ikke går godt sammen med å komme seg opp og fram.

Da vi var små, samlet vi klistremerker av fisk i søndagsskoleboka. Jeg synes fremdeles at forklaringen på hvorfor det akkurat var fisk, er tynn: vi barn var menneskefisker i garnet som Jesus samlet av troende. Selv om det var skummelt å tenke på å bli fanget i et fiskegarn, og kanskje til og med drukne, samlet jeg ufortrødent videre i håp om å bli det jeg lærte var den ultimate utgaven av meg selv: et solskinnsbarn.

Siden har jeg forstått at forventningen om å være solskinnsbarn ikke går godt sammen med å komme seg opp og fram. Likevel slår det meg at språklig utslag i den andre retningen ikke nødvendigvis samler flere tilhengere, som det i praksis handler om både i politikken og i arbeidslivet.

Ærlig med sjefen

På lederkurs lærer man at man skal være tydelig. Budskapet må være enkelt å forstå, og det må ikke pakkes inn i bomull. Hvis du er uklar, skjønner ikke medarbeiderne hvor du vil. De blir utrygge og til og med litt demotiverte, sier teorien, hvis lederen ikke formulerer seg slik at både forventninger, retning og mål er tydelige.

Det er ikke få historier om ledere som er så tydelige at medarbeiderne ikke tør å ta til motmæle.

Noen tar dette veldig på alvor. Det er ikke få historier om ledere som er så tydelige at medarbeiderne ikke tør å ta til motmæle. I boken «Omgitt av løgnere» skriver Arne Selvik (Norges handelshøgskole/AFF, 2005) at det er vanskelig å være dønn ærlig med sjefen. Han drøfter paradokset i at jo travlere ledere har det, desto større er behovet for å få tilbakemeldinger fra kolleger. Men det er det ikke tid til, for det er så travelt! Pass på, det er farlig når ingen lenger holder opp et speil for deg, for da kommer overtrampene, sier Selvik.

De beste retorikerne behersker kunsten å bygge bilder i andres hoder, og slikt blir det tilhengere av.

Jeg grunner på hva som er greit og ikke når vi diskuterer, både i arbeidslivet og i den store offentligheten. Svaret til meg selv er at mye er helt innafor, det skal være høyt under taket i vårt samfunn. Dét er også en personlig trøst når jeg rødmende tenker på de gangene jeg har lirt av meg både usakligheter og belastende uttrykk.

Bygge bilder i andres hoder

For klar tale har soleklare fordeler. De beste retorikerne behersker kunsten å bygge bilder i andres hoder, og slikt blir det tilhengere av.

Men det er kort mellom eleganse og fadese: De som går helt til bunnen av skalaen når de velger sine ord og uttrykk, må passe på at de ikke blir med ned i et sluk av tapt tillit. Derfra er det slitsomt å krabbe seg opp igjen.