Elisabeth Aarsæther

Mennesket er født til å kommunisere. Men jo bedre jobb man har, og jo mer ansvar man får — desto lavere tillit synes ledere å ha til at de selv kan snakke i offentligheten.Kommunikasjonsrådgivere vet at mange er redde for kontakt med journalister, og at ledere har en underlig trang til å formulere seg komplisert. Rådgiverne sørger derfor for at målgruppene får svar på det de lurer på og mere til, og for at hjemmesider og sosiale medier holdes levende.

Antall kommunikasjonsfolk har vokst mye de siste årene. Det er bra at særlig det offentlige forstår er at det ikke eksisterer for sin egen skyld, men har kunder og innbyggere som har krav på kontakt og informasjon.

Jobbe i fred for offentligheten

Det er etter min mening likevel forhastet å opprette egne informasjonsavdelinger som svar på press utenfra. Ofte er det slett ikke nødvendig. Kommunikasjon er tross alt en fellesmenneskelig egenskap man kan utøve på toppen av sitt fag. Å snakke om det man jobber med, bør være overkommelig. Selv om det er bra at vi har en profesjonell yrkesgruppe med kommunikatører, er det betenkelig at andre fagfolk og ledere synes å tro at de ikke selv er gode nok i det offentlige rom. Eller enda verre: at de vil jobbe i fred for offentligheten, og at de mener seg fritatt fra å ta ordet.

Å snakke om det man jobber med, bør være overkommelig.

Noe må ha gått galt på veien til vårt kommunikasjonssamfunn, når folk som både har stort ansvar og høy kompetanse, og som sikter mot topplederposisjoner, vegrer seg for kontakt med offentligheten. En av årsakene synes å være at det oppleves som risikosport å snakke med en journalist, selv om de fleste til syvende og sist synes det er stas å komme på trykk.

Et moderne argument er at god kontakt med publikum og media er så viktig at man trenger profesjonelle folk til å ta seg av dette.

Men det er da ikke mangel på profesjonalitet som er problemet. Norges befolkning er høyt utdannet. Mange har jobber der det stilles store krav til kunnskap, beslutningsstyrke og ledelse. Og i nesten alle lederstillinger kreves det gode kommunikasjonsevner. Likevel blir dette viktige ansvaret stert delegert, noen ganger slik at lederen blir helt usynlig.

Godt omdømme

Kommunikasjonsstillinger blir selvsagt opprettet for at organisasjonen skal ha bedre kontakt med omverdenen. Et godt omdømme er viktig for å være aktuell og relevant, og for å tiltrekke seg den beste arbeidskraften. Og for en rekke organisasjoner er det mye å gå for å bli bedre. Ett eksempel er pasienter på sykehus. De er åpenbart som svamper for å få informasjon om sykdomsforløp osv. Like åpenbart er det at helsepersonellet selv er den beste avsenderen for de alvorlige budskapene, men at mye annet kan tilrettelegges av de som har kommunikasjon som fag. Legen bør tross alt operere mer enn hun snakker.

Det er like fullt et demokratisk problem at lederes møter med kunder og brukere, journalister og debattanter, i stadig større grad ivaretas av kommunikasjonsrådgivere.

Men: det er like fullt et demokratisk problem at lederes møter med kunder og brukere, journalister og debattanter, i stadig større grad ivaretas av kommunikasjonsrådgivere. Og hvor i all verden kommer tanken fra, om at kontakt med mediene er så farlig at ledere må kjøpe seg trening og rådgivning? Det er virkelig et depressivt tegn når ledere ikke vil stå frem uten at budskapet er tygget og reformulert, veid og vurdert.

Jeg lever godt med motargumentet om at jeg ikke forstår hvilken risiko som ligger i at saker kommer skjevt ut i mediene. Og at jeg heller ikke forstår hvordan profesjonell informasjon og kommunikasjon kan bringe organisasjoner og bedrifter mange steg fremover. Men det er rart med det: det som kommer negativt ut i media, gjør ofte det fordi selve saken er kritikkverdig.

Faget har vokst seg stort

Kommunikasjonsfaget har uteksaminert nye årskull fra høgskolene i over tjue år. Faget er ikke lenger lite og ukjent, men har vokst seg stort og allestedsnærværende. Og når ledere ikke kan klare seg uten, men presser inn et par stillinger i en ellers krevende stillingskabal - da har profesjonen lykkes i å gjøre seg uunnværlig.

I disse tjue årene har en rekke informasjonsavdelinger sett dagens lys, og særlig i det offentlige. Samtidig ser vi at både avisene og andre medier sliter med inntjeningen. Nedbemanning i redaksjonene og oppbemanning i kommunikasjonsbransjen er en skjevhet demokratiet vårt bør være særlig oppmerksom på, fordi dette åpenbart forrykker maktbalansen mellom kilde og journalist. Når forhåndsredigert informasjon møter medier som har færre ressurser til å grave, må de som bryr seg om offentlig debatt, følge ekstra nøye med.

Nedbemanning i redaksjonene og oppbemanning i kommunikasjonsbransjen er en skjevhet demokratiet vårt bør være særlig oppmerksom på

Ledere, eksperter og politikere bør være varsomme med å ha buffere mellom seg og media. Det er noe ekte og positivt med selv å være kilde i saker der man faktisk har ansvar. Det er en vanlig, men tynn forklaring, at media er så uetterrettelige at man ikke tar sjansen. De fleste liker å være gode kilder, og den posisjonen kommer man lettest til hvis man ikke er så åpenbart medietrent at ingen journalist orker å ta i sakene man har på hjertet.

Ledere: kom ut, kom fram. Kommunikasjon er for viktig til å overlates til kommunikasjonsrådgivere alene.