Jeg blir femti år i år, og selv om femti liksom er de nye førti, er det ugjenkallelig slik at det meste av det jeg skal oppleve her på jorda, ligger bak meg. For eksempel har jeg vært leder i flere år enn jeg har igjen på samme måten, tror jeg, så nå er det virkelig på tide å være klok og moden.
50 de nye førti
De som sier at «femti er de nye førti» og sånn, er selvsagt femtiåringene selv. Eller de som vil trøste deg når du med frykt i øynene sier at nå er du mindre attraktiv på jobbmarkedet. Neida, sier de, nå er du på toppen og er ferdig med nattevåk og syke barn, så nå er du bedre enn noensinne.
Men så enkelt er det ikke, altså. Det tar for eksempel stadig lenger tid å åpne ansiktet om morgenen. Jeg må stå opp nesten midt på natta hvis jeg skal se opplagt ut til et viktig morgenmøte, og det gir ikke spesielt optimistiske fremtidsutsikter. De nye pensjonsreglene sier at vi som er 50 nå, bør jobbe til vi er 70. Hvis jeg skal prøve å se våken ut til morgenmøter i 20 år til, må jeg til slutt bare la være å legge meg, tenker jeg, slik at jeg ikke sover på meg det trøtte morratrynet som møter meg i speilet.
Annerledes i virkeligheten
Alt som ser lett ut, er egentlig vanskelig. For eksempel å legge marsipanlokk på kake, det googlet jeg her om dagen fordi jeg skulle bake til en konfirmasjon. Det var utrolig lett i teorien, og helt annerledes i virkeligheten. Jeg fikk på et lokk etter hvert, men det var slett ikke glatt og elegant slik som på bildet på nettet.
Jeg må stå opp nesten midt på natta hvis jeg skal se opplagt ut til et viktig morgenmøte
Sånn er det med ledelse, også. Det høres så lett ut når kjente ledere forteller om sine prinsipper og om hvorfor de har kommet så langt. Men hardt og mye manuelt arbeid ligger bak et godt resultat, det er mitt bestemte inntrykk av dem jeg respekterer høyest. De som gjør en hel masse arbeid selv, og er ærlige på at det slett ikke er mulig å sitte på kontoret og tenke store tanker om fremtid og strategi. Det må til, det også, men god ledelse kommer ofte som et resultat av at man øver seg i praksis, og at øvingen består i å gjøre mye av det de andre på jobben også gjør. Å gå gradene er fortsatt en god oppskrift.
Seltzer tar med seg en klagestorm
Når det har vært ekstra krevende på jobb en stund, eller når jeg lurer på om jeg fortjener lønna mi, får jeg sterk trang til å gjøre noe skikkelig arbeid. Sånn at jeg kan se resultatet fort. Baking og vasking står høyt på lista mi. Å klippe gresset er også bra, det er utrolig deilig å se den lurvete plenen underordne seg meg og min manuelle makt. Og jeg nyter å sortere søppel og tenke at jeg bidrar til et bedre miljø, selv om en stor forskningsrapport denne uken konkluderer med at sortering er helt bortkastet og ikke monner i miljøkampen i det hele tatt. For noe tull: å gjøre det som føles riktig må ikke undervurderes, og selvsagt er det bra å gjøre noe positivt også i et mikroperspektiv.
Kaker kan kjøpes
Men det kunne jo vært lettere, selvsagt. Kaker kan kjøpes i butikken, engangskluter finnes i mange varianter og jeg kan få meg en sånn kjekk liten robot som klipper gresset på helt eget initiativ. Men gleden over mestringen og det ekte arbeidet — det mister jeg jo, da.
Baking og vasking står høyt på lista mi. Å klippe gresset er også bra
Det hender ledere er på kurs for å bli enda bedre ledere. Slike har jeg vært på noen av, og jeg har hørt på forelesninger og lest bøker og pugget ulike teorier. Det er krevende å lede, er budskapet, og jeg noterer og prøver å huske den nye kunnskapen når kurset er over.
Og det er sant at det er krevende. Men jammen gjør vi det mer mystisk enn det som er nødvendig, også. Den som sier dette best her i landet, er professor Ingvard Wilhelmsen. Han er spesialist i hypokondri, og vet mye om det å se komplisert og mørkt på saker og ting. Hans budskap er klart: gjør ting enkelt. I livet og på arbeidsplassene. Svært mye er helt unødvendig komplisert, og ofte foregår det komplekse inne i hodet og ikke i virkeligheten. En konflikt som får utvikle seg fordi man ikke sjekker hva som egentlig er problemet, er selve klassikeren på en situasjon der man handler ut fra hva man tror. Ikke rart det baller på seg.
Satte meg bakerst
For en tid siden var jeg på et møte der noen skulle legge frem en rapport. Det var et litt kjedelig tema, så jeg satte meg bakerst i den store salen, slik at jeg kunne oppføre meg dårlig og sjekke e-post og være ukonsentrert. Dårlig selvledelse og dårlig representasjon, helt klart. På veggen var det et ark som bar preg av å ha hengt der en stund, og som nok var skrevet av noen som var lei av at de fremste stolene alltid stod tomme. «Vær snill og sett deg foran», stod det.
Jeg kjente det enkle budskapet midt i magen, og har tatt det til meg. Heretter skal jeg sitte foran under presentasjoner, slik at jeg viser ekte og udelt oppmerksomhet til den som har noe på hjertet. Det skulle bare mangle, for å vise interesse er lederregel nummer én. Såpass burde jeg ha lært. Og med et komma og et annet verb på plass, er setningen blitt min påminnelse om hvordan jeg vil lede i årene som kommer. Så takk og farvel, alle kompliserte lederteorier jeg likevel bare glemmer. Her er min huskelapp, enkel og grei: «Vær snill, og gå foran».
So long, Seltzer!
Doffen har daua