Butikker har kommet og gått gjennom alle tider. Handelsyrket har eksistert siden steinalderen og bør følgelig kunne konkurrere med det du vet om å være verdens eldste. (De er jo for øvrig beslektet.)

Varers vandring

Handelens funksjon er å sørge for at varers vandring fra produsent til sluttkunde foregår rasjonelt. Så for den som måtte være i tvil: Handel er en konkurranseutsatt næring. Derfor har vi fått selvbetjeningskonsepter, strekkoder, skanning og de siste 30 års revolusjon innen alt som har med varestrømmer, transport og lagersystemer å gjøre. Landhandel med disk og barteprydet ekspeditør finnes nå kun i teateroppsetninger. Grosserere med stor mage, vest og sigar likeså.

Sørlandsparken er en suksess.

På 1970-tallet jobbet 250.000 mennesker i norsk handel. I dag ligger sannsynligvis tallet et sted rundt 400.000. Industrien er forlengst passert, kun helse— og sosialsektoren har vokst mer enn handelen - for øvrig en av få gjenværende næringer hvor det er mulig å gjøre karriere uten mastergrad.

Men ettersom både omsetning og varevolumer har økt enda mye mer enn tallet på sysselsatte, er handelsnæringen effektivisert. Produktiviteten har skutt til værs. Det, sammen med voldsomme strømmer av proppfulle varecontainere, ikke minst fra verdens fabrikk Kina, inngår i kjernen av den globaliseringen vi kan takke vår tids historiske velstandsutvikling for.

Gode, gamle Adam Smith hadde rett: Arbeidsdeling og spesialisering er veien til materiell fremgang. (Og lykke?) Så får det heller være at globalisering samtidig betyr at Ikea, H&M og McDonald's selger de samme, kulturforflatende varene i Kristiansand som i Mexico City,

Moskva og Shanghai.

Slik er hovedtrekkene i det store bildet.

Åpenbar overetablering

Så ser vi en åpenbar overetablering innen detaljhandel i vår egen region. I det monstrøse Sørlandssenteret avvikles butikker hyppigere enn vanlig, uten at alle de ledige lokalene fylles opp igjen. Den gamle Oktanten-delen av senteret er blitt trist, naboen Avenyen nesten litt spøkelsesaktig.

Flere tusen mennesker strømmet til åpningen i Amfi torsdag ettermiddag. Foto: Jarle R. Martinsen

Allikevel var Rona Senter nylig på plass i samme nærområde med svær Meny-butikk, apotek og det tilsynelatende uunnværlige treningssenteret. En rekke små og halvstore kjøpesentra i og utenfor Kvadraturen i Kristiansand sliter i varierende grad.Lillesand Senter ekspanderer, Mandal Amfi er i sving. I Lyngdal har man satset tungt og ser ut til å befeste posisjonen som Vestfylkets handelssenter. Allikevel kommer det visst et senter i Farsund også. Og i Vennesla — symbolsk nok på Hunsøya, hvor generasjoner venndøler slet ved papirmaskiner som ikke lenger er der.

Så butikker er og blir det sannelig nok av; jeg tipper at Sørlandets handelskapasitet rekker til å betjene tre-fire ganger dagens befolkning.

Er det bra?Tja. Konkurranse er i alle fall av det gode; det fremmer effektivitet og nyskaping, og ikke minst gir det forbrukervennlig prispress. Og så er det jo (nærings)livets gang at noen kommer og noen går. Butikkdrivere og -eiere, etter hvert også eiendomsbesittere, må innse at der hvor intet er, har selv keiseren tapt sin rett.

Men historien viser at ting går seg til over tid. Det var mye skriking om overkapasitet da Sørlandssenteret åpnet i tre omganger på 1980-tallet også, men både befolkning og kjøpekraft vokste, og forbausende raskt ble kapasiteten absorbert — selv om noen tapte penger underveis, særlig de minst profesjonelle og velfunderte i en slik nådeløs, merkantil turnering.

Det bestes fiende

Samtidig er det fullt mulig å velge motsatt innfallsvinkel. At regningen for all denne overkapasiteten havner hos oss forbrukere til sjuende og sist.

Og alvorlig talt: Nå får det holde.

Vi er i ferd med å få så mange og store butikker at det gode blir det bestes fiende. Det får være måte på hva vi skal betale for, selv om sportsutstyrs-, kles- og dagligvarekjeder slår hverandre i hodet med løp-og-kjøp-priser. Jeg vurderer seriøst å danne Facebook-gruppen Nei til flere sjapper i Vestre Sørlandet handelsdistrikt. Tenker det kunne bli en schläger!

Kvadraturen er nevnt, denne handelsmessig hardt pressede bykjerne på én ganger én kilometer. I september i fjor kikket jeg 42 handels— og servicebedrifter fra nettopp Kvadraturen nærmere i regnskapskortene. Ikke overraskende viste det seg at de slet, for å si det mildt.Årsakene kan være flere. Bomring, dyr parkering og stadig flere enveiskjøringer vanskeliggjør det folk flest ser som en naturgitt rettighet, nemlig å kunne kjøre bil til byen og parkere der. Konstant forvirring om åpningstider gjør ikke saken bedre.

Men å skylde på Sørlandsparken blir for enkelt. For hvor skulle vi ha plassert alle arbeidsplassene som har vokst fram innen handel og service i kristiansandsregionen de siste 30 årene, om ikke i en velregulert, konsentrert næringspark som Sørlandsparken? I Kvadraturen? Rundt om på Tinnheia og Hortemo, i Vågsbygd og Tveit?

Glem det! Mange av bedriftene i Sørlandsparken, Ikea inkludert, hadde aldri etablert seg på Agder om ikke nettopp Sørlandsparken hadde eksistert.

Netthandel-trusselen

- Netthandel kan komme til å ta knekken på mange Kvadraturen-butikker, skriver artikkelforfatteren. Foto: Tore-Andre Baardsen

Så Sørlandsparken er en suksess.Nei, som venn av Kvadraturen er jeg mer bekymret for den snikende netthandel-trusselen. I en næring hvor marginene er så små at volumene må opp på et visst nivå for å sikre overlevelse, kan netthandel komme til å ta knekken på mange Kvadraturen-butikker som allerede lever på eksistensminimum én dollar dagen.

Og som mann er jeg faktisk i stand til å ha to tanker i hodet samtidig: Jeg gleder meg over netthandelens velsignelser, men gremmes samtidig på Kvadraturens vegne. Den kan ikke overleve på små kafeer alene.