Pål Friis Foto: Tore André Baardsen

Omdømmebygging er populært. I fjor høst kunne vi lese at Kristiansand kommune hadde hyret inn en konsulent som kunne gi råd om hvordan snakkisen om byen skulle bli mer som de ville ha den.

Omdømmeinteressen øker, men uavhengig kritisk journalistikk svekkes. Tell bare antall journalister i Sørlandspressen i forhold til for noen år tilbake. Antall informasjonsarbeidere øker. En stadig større del av den informasjonen vi mottar i offentligheten er tilrettelagt, dandert og vinklet for å oppnå oppdragsgivers ønsker om effekt. En stadig minkende del er resultat av uavhengig, kritisk, gravende journalistikk. Det er ikke bare de som har noe å selge som reklamerer. Alle virksomheter prøver å skape et bilde av seg selv, til egne ansatte og til omverdenen, slik ledelsen ønsker.

Styrke tilliten

Tillitt er viktig for sykehusene og de har et legitimt behov for å undersøke og styrke tillitten i befolkningen. Det er nærliggende å tenke omdømmebygging. Sykehusenes ønske om å bedre sitt omdømme henger nært sammen med regjeringens ønske om økt konkurranse i helsesektoren og systemet med innsatsstyrt finansiering. Pengene følger pasienten. Pasientene velger det sykehuset som har best omdømme. ...Men omdømme og faglig kvalitet i sykehus er to uavhengige størrelser, nesten uten sammenheng med hverandre.

... sykehuset er blitt storforbruker av konsulenter.

Sørlandet sykehus har heldigvis ikke mye om omdømmebygging i sine styrende dokumenter. Men sykehuset er blitt storforbruker av konsulenter. Det har antagelig gått med nærmere 20 millioner kroner i konsulenthonorarer for Utviklingsplan 2030. Og hva er resultatet av innsatsen? Vi er omtrent tilbake til den strategiplan som skulle gjelde til 2012. Tre sykehus, men de avanserte akuttfunksjoner må legges til befolkningssentrum i Kristiansand, sto det i den tidligere planen. Det er vel omtrent det som ligger i dagens litt uheldige betegnelse hovedsykehus. Det var inntil daværende styreleder Peder Olsen i 2010 satte denne delen av strategiplanen til side for å få gjennom en enkeltsak i styret. Ingen husker lenger hvilken sak. Etter 20 mill. konsulentkroner er vi altså tilbake. Men journalistikken på Sørlandet, som skal grave og stille vanskelige spørsmål når det planlegges for framtida, er fraværende. Sykehusjournalistikk på Sørlandet er kampanje eller referat.

Intern laugstenkning

Den medisinske profesjon kommer fra en kultur for lukkethet og intern laugstenkning. For noen tiår siden var denne ideologien fortsatt dominerende. Feil ble holdt hemmelig innad i standen. Gjennom systematisk arbeid har de medisinske miljøene beveget seg ut av denne taushetskulturen. I dag er åpenhet om feil, og en lærende kultur idealet. Det anses som nødvendig for forbedringsarbeid, særlig i forhold til pasientsikkerhet.

Pengene følger pasienten. Pasientene velger det sykehuset som har best omdømme.

Førsteamenuensis ved UiA, Terje Mesel, er også er forsker ved Sørlandet sykehus og sekretær i klinisk etikk-komité ved sykehuset. Han gav i fjor høst ut en viktig bok: Når noe går galt. Fortellinger om skam, skyld og ansvar i helsetjenesten. Han har gjort grundige intervjuer med 23 helsearbeidere som har vært delaktige der noe har gått galt. I boka presenteres 9 av disse fortellingene og på bakgrunn av dem analyserer og drøfter Mesel ansvar, skyldfølelse og skamfølelse. I helsetjenesten er det aldri slik at systemet bærer hele ansvaret. Møtet mellom pasient og behandler er alltid personlig, og i alle avgjørelser i ligger det et personlig ansvar. Helsetjenester kan ikke reduseres til prosedyrestyrt samlebåndsvirksomhet. Ikke minst når vi er syke er vi individuelle.

Pasientenes sikkerhet trenger åpenhet om feil.

Noen ganger er det gjort klanderverdige feil, men det kan også gå galt der alt er gjort riktig. Ingen systemer fanger opp alle usikkerhetsmomenter. Og også i helsevesenet gjør flaks og uflaks seg gjeldende. Heldigvis fører ikke feil og uheldige hendelser alltid til skade på pasienter. Men feil må oppdages, påpekes og diskuteres hvis helsevesenet skal bli sikrere.

Åpen erkjennelse

Terje Mesel viser oss i boka hvor viktig det er at helsepersonell påtar seg ansvar. Og han viser, gjennom fortellingene og drøftingen, hva som skal til. Et godt kollegium klarer å stå sammen i åpen erkjennelse av at feilbarligheten er en felles yrkesskjebne. Alle vil vi kunne risikere å påføre våre pasienter skade. Alle kan før eller siden bli del av noe som ikke går så bra. Ledelsen og kollegiet må bygge en kultur som er åpen og felles om det som kan gå galt. Da påtar man seg ansvar og man evner å påta seg skyld der noe klanderverdig har skjedd. Men Terje Mesel forteller også om noen som havner i skamfølelsen. Det er en følelse som vender en vekk fra ansvaret og søker dølgsmålet.

Pasientenes sikkerhet trenger åpenhet om feil. Omdømmebygging er å pynte fasaden. To tankesett er i kollisjon på sykehusene. Fagmiljøene må bygge en kollegial kultur som er ærlig og ikke skjuler feil og mangler. Samtidig blir de administrert av et system som fremmer konkurranse og belønner økonomisk de som bygger seg det beste omdømmet.