— Nå har jeg bare parkeringshuset på Kjevik igjen!

Ordene tilhører Åse Michaelsen, Frps stortingsrepresentant fra Vest-Agder. I 10 år har hun sittet på Stortinget, i 20 år har hun hatt sentrale politiske verv, og nå er hun nesten fremme ved målet: Parkeringshus på Kjevik.

Hold an, dette er ikke tull. Dette er politikk.

For min del gir jeg blaffen i om Kjevik får parkeringshus. Jeg vil mye heller ha flere flyruter, og ikke minst et bedre rutetilbud til Oslo.

Det var etter at hun hadde vært med å presentere nyheten om at regjeringens prestisjeprosjekt, det nye veiselskapet, skulle plasseres i Kristiansand, at Michaelsens kommentar om parkeringshuset kom. Og akkurat der, da jeg så og hørte måten hun sa det på, tenkte jeg et øyeblikk at jøss, nå blir det jammen meg parkeringshus på Kjevik, gitt.

**Ordene kom fra en politiker som har fått smaken på suksess, smaken på resultater, smaken på at det nytter. Og den smaken er så god at du umiddelbart vil ha mer.** Dette er politikkens rus. Det første skuddet er den første saken du vinner, så er du hekta. Og da går du langt for å få et parkeringshus på skrytelista.

For min del gir jeg blaffen i om Kjevik får parkeringshus. Jeg vil mye heller ha flere flyruter, og ikke minst et bedre rutetilbud til Oslo. Og det kom jeg i skade for å nevne til Michaelsen da hun snakket om parkeringshusets fortreffelighet for en flyplass.

Alle som har snakket med Michaelsen, vet at hun kan snakke fort, og de neste sekundene fikk jeg et miniforedrag om politikkens spillerom. Oppsummert: Flyselskapene bestemmer flyruter, politikere bestemmer parkeringshus.

Selvsagt kan ikke politikere bestemme at SAS eller Norwegian skal starte en kveldsrute fra Kristiansand til Oslo, men jeg ønsket likevel å nyansere bildet litt. Michaelsen kom meg i forkjøpet.

Jeg liker politikere som har dette sultne blikket. De som har konkrete mål. De som vil.

Michaelsen sitter i transportkomiteen, og hun kan fly. Ikke bokstavelig, men hun har greie på fly. Hun har jobbet i SAS i mange år. Og plutselig var det håp om bedre flyruter likevel, for Michaelsen har en plan. Hun vil sørge for at det blir lempet på proteksjonistiske regler som hindrer utlendinger å fly innenriks i Norge. Hun vil at KLM for eksempel kan fly Amsterdam-Krsand-Oslo-Krsand-Amsterdam. Sånne ting kan politikere påvirke. Og plutselig er det håp for både parkeringshus og flyruter.

Jeg liker politikere som har dette sultne blikket. De som har konkrete mål. De som vil.

Og plutselig har vi flere av disse på Sørlandet. Hva har skjedd?

Kjell Ingolf Ropstad fra KrF har hatt blikket lenge. Hans store seier denne våren er fengselssaken. Svein Harberg fra Høyre har fått blikket etter at han ble leder i familie— og kulturkomiteen. Han er sentral i mange viktige nasjonale saker og er en politiker det lyttes til. Hans Fredrik Grøvan (KrF) er en svært erfaren politiker, men han har ikke sittet fast på Stortinget i mer enn to år. Han har markert seg bedre enn de fleste debutanter gjør. Han sitter i transportkomiteen og har bidratt vesentlig til at sørlandsveiene er prioritert. Han sitter også i kontroll- og konstitusjonskomiteen og har vært tydelig i flere store høringer denne våren.

Hva har de fått til?

I forhold til hva vi er vant til, er det mye. Fengsel, veiselskap, sørlandslab og ikke minst prioriterte, nye veiprosjekter. Alt dette har tikket inn på to år. For Sørlandet er dette som den berømte ketsjup-effekten. Først kommer det ingenting, så kommer det ingenting, så kommer alt.

Hvorfor skjer dette?

Den åpenbare forklaringen er at vi har en borgerlig regjering, og at Sørlandsbenken derfor blir lyttet til. 7 av 10 representanter fra Agder tilhører borgerlig side. I tidligere borgerlige regjeringer skaffet Jon Lilletun (KrF) universitet til Sørlandet og Ansgar Gabrielsen var en profilert næringsminister.

Til tross for at partiet faktisk ble stiftet i Arendal, fremstår Ap som et parti som knapt vet hvor Sørlandet er.

En annen forklaring er Arbeiderpartiets ignorante holdning til Sørlandet. Til tross for at partiet faktisk ble stiftet i Arendal, fremstår Ap som et parti som knapt vet hvor Sørlandet er. Det er en landsdel partiet gir blaffen i. Kanskje det endrer seg med Jonas Gahr Støre som partileder siden han har hytte i Kilsund og i hvert fall vet hvor Sørlandet er på kartet, men neppe. Ingen sørlendinger har sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet, og slik har det vært lenge.

Hvis vi ser på velgeroppslutningen, har Ap-velgerne grunn til å være provosert over at det er sånn. Ap ble største parti i Aust-Agder og nest største parti i Vest-Agder både ved valget i 2011 og i 2013. Ved forrige valg stemte over 40.000 sørlendinger på Arbeiderpartiet.

Erna Solberg kommer dessuten fra Bergen, som kjenner til den samme Arbeiderparti-arrogansen som vi gjør på Sørlandet.

En tredje forklaring er at vi nå har en statsminister som ikke kommer fra Oslo. Erna Solberg kommer dessuten fra Bergen, som kjenner til den samme Arbeiderparti-arrogansen som vi gjør på Sørlandet. Med unntak av Bondeviks to perioder har samtlige statsministre i Norge siden 1981 kommet fra Oslo-området. For disse har oslogrytas kunnskapsbase vært avgjørende premissleverandører i de fleste viktige sakene. Erna Solberg vet at det finnes kompetente miljøer også utenfor hovedstaden. Det er ikke et poeng at alle nye satsinger på død og liv må legges utenfor Oslo, ofte er det tvert i mot, men det er et poeng å erkjenne at det finnes kompetente miljøer og folk også utenfor hovedstaden. Det gjør Erna, og da blir det lettere å være distriktspolitiker.

Ketil Solvik-Olsen (Frp) er ikke fra Agder, men han har kjørt E 39. En fjerde forklaring ligger i myten om samferdselsministerens lokale adresse. Det er en sannhet i norsk politikk at «vil du ha vei, må du først få samferdselsministeren». Ketil Solvik-Olsen (Frp) er ikke fra Agder, men han har kjørt E 39. Han er fra Rogaland, og som han sier: «Ved å ha kjørt der selv, kjenner jeg forholdene og utfordringene».

Det interessante er at fra 2009-2012 het samferdselsministeren Magnhild Meltveit Kleppa (Sp). Hun er også fra Rogaland, og hun kjenner også til forholdene og utfordringene på E 39. **I den rødgrønne regjeringsperioden virket det likevel som om dødsveien E 39 ikke eksisterte, mens det under Solvik-Olsen har tatt to år å få veien prioritert opp og fram.** Og veiselskapet som skal administrere byggingen av veien er lagt til Sørlandet.

Til slutt er det viktig å se hva slags saker regjeringen har prioritert, og som har kommet Sørlandet til del. Justis— og samferdselssektoren er kjerneområder for Fremskrittspartiet, og Siv Jensen vet at hun må vise til resultater raskt. Derfor er politireformen, nytt fengsel og samferdsel dyttet frem i høyt tempo.

Oppsummert:

Frps behov for raske resultater, gode kompetansemiljøer på Sørlandet, lokale politikere som har smidd mens jernet er varmt, en samferdselsminister som har sittet med hjertet i halsen på E 39 og en statsminister som vet hvor landsdelen ligger.

Det skal ikke mere til.

Og snart parkerer du innendørs på Kjevik.