Tidlig morgen, fint vær. Luksus midt i uken: planer om fridag, rolig rytme og mye påskegodt. Så smeller det i Brussel, først på flyplassen og så på undergrunnen. Uroen tar over.

IMG_post3.jpg_1_1_FU42JL1.jpg Foto: Arkivfoto

Det er ganske langt til Brussel. Det er nesten like langt som til Paris, som for mange likevel oppleves nærmere fordi det er en typisk langhelg-by for oss nordboere.Færre drar til Brussel bare for å kose seg. Men desto flere er der på jobb. Som det politiske og byråkratiske senteret i Europa, representerer utrygghet i denne byen også utrygghet for svært mange enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter. Og for demokratiet.

Må ikke gi etter

Sørlandet har alltid vendt blikket utover, sørover og vestover. Internasjonal kontakt er selve grunnlaget for næringsliv og arbeidsplasser for mange av oss som bor langs kysten, og endringer i konjunkturer og etterspørsel ute leses direkte av på bunnlinjene her hjemme.

De færreste bransjer lever i en nasjonal boble. Mellommenneskelig og faglig kontakt med kolleger fra andre land må til for å skape gode resultater. I Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) jobber vi med å legge til rette for at elektronisk kommunikasjon skal være til nytte for folk og samfunn. Gode elektroniske tjenester og møteplasser kan være effektive supplement, men kan aldri erstatte behovet for å møte ekte mennesker på fysiske arenaer. Vi må treffes og ta hverandre i hendene.

Les også :

Da det smalt i Brussel i forrige uke, var ikke vi den eneste arbeidsgiveren som satte i gang et apparat for å få oversikt over om noen av våre kolleger var i byen. Og da det viste seg å være tilfelle, fant vi frem beredskapsplanene våre, for å huske det vi må gjøre i situasjoner der hodet må være kaldt og hjertet varmt. Kollegene våre kom trygt hjem til påske, og vi pustet lettet ut.

Men ingen går bare forbi en slik hendelse uten spor. Ikke de som var ute på oppdrag, og ikke vi som arbeidsgiver. Her møtes fornuften og følelsene. For selv om vi vet at det siste som må skje, er å gi etter for terroristenes ønske om at vi skal tilpasse livene våre etter frykten, er det krevende å gjøre det rette.

Les også:

Utenriksdepartementet utsteder såkalte reiseråd for områder der man bør ta ekstra hensyn når man oppholder seg. Et slikt råd er et signal om at man bør vurdere å bli hjemme i stedet for å reise, eller i hvert fall å være forsiktig. Tradisjonelt gjelder dette områder som ligger langt unna våre grenser, i andre verdensdeler. Men det er vanskelig å spå om fremtiden, også for UD, og det viktigste rådet er uansett alltid å være aktsom og fornuftig.

Les også :

Det siste året har det vært terroranslag mot steder i Europa der både reiseråd og skarpe situasjoner er en uvant tanke. Paris, København, Brussel.

Så hva skal vi gjøre? For oss som statlig virksomhet med klare oppgaver for fellesskapet, er det klinkende klart at det er viktig å bevare roen og opprettholde arbeidet, også på reise utenfor Norge. Vi følger med på de vurderinger som UD gjør og har kontakt med søstermyndigheter i andre land. Vi fortsetter å gjøre jobben vår.

Arbeidsgivers ansvar

Så er det oss som arbeidsgiver. I ledelsen har vi diskutert scenarier og erfaringer, og utvikler noen enkle sjekkpunkter for alle medarbeidere som er på reise. Tanken er den samme som i annet beredskapsarbeid: kjenn dine verdier, vurdér risikoen og gjør tiltak der det synes nødvendig. Vi skal bli flinkere til å drille hva som skal ligge i bakhodet når vi er på tjenestereise, selv om våre medarbeidere allerede har bred erfaring. Nye erfaringer krever dog justert oppmerksomhet, både fra arbeidsgiver og arbeidstaker. Det er uansett nyttig å gå over hvilke automatiske handlingsmønstre vi har og hvor vi kan bli bedre.

Les også:

Sist, men ikke minst, er den enkelte medarbeideren viktig. Hva kan vi forvente av dem som reiser for arbeidsgiveren, og hva skal man forvente av seg selv? Reiser i inn— og utland er i mange bransjer både nødvendig for å få best mulig resultater, og for faglig stimulans og egenutvikling. Som enkeltpersoner reagerer vi ulikt når verden oppleves mer utrygg enn før: fra matematisk kalkulasjon og konklusjon om at det tross alt er svært lav risiko for å komme ut for noe, og over til dem som rett og slett er redde.

For oss som arbeidsgiver er alle disse perspektivene viktige når vi skal utforme reisepolicy i en urolig tid. Da Norge ble rammet av terror i 2011, samlet vi oss i rosetog og i avisspaltene med budskapet om at mer demokrati og åpenhet er svaret når noen truer grunnvollene. Både før og siden har dette blitt kommunisert i ulike versjoner, men alltid med underteksten at vi ikke vil rokke ved friheten vi har både til å bevege oss, ytre oss og leve sammen i flerkulturelle samfunn.

Greit å uttrykke redsel?

Er det da greit å uttrykke redsel? Bør man snakke om det eller tie det i hjel? Det siste er neppe en god strategi på arbeidsplassene, der både personlighet og erfaring, livssituasjon og syn på livet former oss, i tillegg til den faglige delen av hver enkelt medarbeider.

Det kan føles krevende å bære selve demokratiprinsippene på skuldrene, hvis man i bunn og grunn er redd. Men alternativet er ikke å gi seg. Vi er bedre enn det.