Over det hele land foregår det nå «nabosamtaler» der kommunene drøfter mulighet for samboerskap eller ekteskap med nabokommunene. I de fleste tilfeller er det ikke snakk om ekte kjærlighet, heller en form for fornuftsekteskap. Så også i Kristiansandsregionen. Det har vekket en viss oppmerksomhet at fem kommuner, med Kristiansand som et utvilsomt senter, har formulert en intensjonsavtale om sammenslåing.Mye kan sies om denne avtalen, men det kan være interessant å dvele med et av avtalens mest interessant punkt, nemlig ideen om å opprette politiske bydelsutvalg.

Bydeler med beslutningsmyndighet

Et bydelsutvalg kan være så mangt. Forskere har vanligvis skilt mellom to typer: den foreningsbaserte lokalutvalgsmodellen og organer med delegert beslutningsmyndighet og tjenesteansvar. Den førstnevnte er egentlig ikke annet enn en møteplass for bydelens innbyggere og noen av deres representanter. I beste fall har disse en funksjon som høringsinstanser, men de har ingen egen beslutningsmyndighet. Stavanger og Sandnes er eksempler på større byer som har slike ordninger. I intensjonsavtalen for Kristiansandsregionen er det derimot snakk om at bydelene skal bli organer med beslutningsmyndighet.

Dag Ingvar Jacobsen

Slike løsninger har vi noen erfaringer med. Trondheim og Bergen har lang erfaring med bydelsutvalg. I korte trekk kan vi si at disse ordningene her ble oppfattet å være såpass problematiske og skape en god del konflikter at kommunene endte opp med legge ned ordningen. Spesielt ble utfordringer knyttet til økonomistyring trukket fem, men også at ordningen forsterket geografiske konflikter innenfor kommunegrensene. Begge byene er i dag organisert i bydeler, men ikke med politiske utvalg som styringsorgan.

Oslo har mer enn 30 års erfaring med bydelsutvalg. Bydelene er delegert en ganske betydelig myndighet på områdene barnehager, barnevern, helsetjenester og sosial tjenester, pluss en del andre oppgaver.

I Norge i dag er det egentlig bare Oslo som har en slik bydelsordning som den som skisseres i intensjonsavtalen for Kristiansandsregionen. Oslo har mer enn 30 års erfaring med bydelsutvalg. Bydelene er delegert en ganske betydelig myndighet på områdene barnehager, barnevern, helsetjenester og sosial tjenester, pluss en del andre oppgaver. Skole er ikke inkludert. Hver bydel har en egen administrasjon, og en egen leder — en «bydelsdirektør». I tillegg er det nå direkte valg til bydelsutvalgene. Både i struktur og størrelse ligner bydelene i Oslo mer på egne kommuner enn på det som kalles bydeler i andre kommuner.

Frafall av politikere

Hva slags erfaringer har så Oslo gjort med denne ordningen? Sett ut fra et demokratiperspektiv kan neppe ordningen sies å være noen suksess. Valgdeltakelsen til bydelsutvalgene er betydelig lavere enn valgdeltakelsen til bystyret, selv om valgene avholdes samme dag og i samme lokaler. De politiske partiene opplyser at de sliter ekstra mye med å få medlemmene til å stå på lister til bydelsutvalg, og frafallet av politikere i valgperioden er større enn i ordinære kommunestyrer i Norge.

Sett ut fra et demokratiperspektiv kan neppe ordningen sies å være noen suksess.

Likevel har Oslo bevart ordningen. Frykten for manglende økonomisk kontroll har ikke vist seg å være berettiget. Bydelene har fungert godt også i perioder der det har vært betydelige nedskjæringer. Mye av dette kan nok forklares med at Oslo har utviklet et svært sofistikert styringssystem, og at den parlamentariske styringsformen ytterligere forsterker den sentrale styringsevnen i kommunen.

At et slikt system også innebærer en betydelig bruk av ressurser til styring og kontroll, er også hevet over en hver tvil, uten at dette er konkret blitt tallfestet. Spørsmålet om kommunestørrelse kommer da opp igjen. Ut fra studier av flere ordninger med bydelsutvalg i større byer i Norden, konkluderer forskerne (NIBR rapport 2013:4, s. 25-26) med at det i mindre byer - en kategori der både Trondheim og Bergen er inkludert - «blir mer kompliserende enn forenklende å ha slike ordninger». I denne sammenhengen vil den eventuelt nye Kristiansandsregionen vil fremdeles være en liten by. Spørsmålet blir da hvilke kostnader et komplekst politisk og administrativt flernivå-system vil medføre, og om eventuelle gevinster kan rettferdiggjøre disse kostnadene.

Bydelsutvalg representerer en oppsplitting

Videre bidrar bydelsutvalg på et mer generelt nivå, stadig i følge de samme forskerne, til at tilknytningen til kommunen som helhet svekkes. Bydelsutvalg representerer en oppsplitting av kommunen, og et fokus på nærområdet heller enn kommunen som en enkelt enhet. Forskerne understreker også at «dette er en spesiell risiko i tilfeller hvor kommuner er slått sammen, og de gamle kommunene videreføres som kommunedeler». Bydelsutvalg bidrar altså til å fragmentere kommunen, spesielt kommuner som ikke har en historie knyttet til å være en helhet.

Bydelsutvalg bidrar altså til å fragmentere kommunen, spesielt kommuner som ikke har en historie knyttet til å være en helhet.

I en situasjon der storbyregionene sårt trenger et overordnet beslutningsnivå, er det i alle fall min konklusjon at det neppe er særlig klokt å arbeide for en storkommune med utstrakt myndighet lagt til eksisterende kommuner gjennom bydelsutvalg.