Som barnevernleder har jeg de siste årene opplevd økende faglig, politisk og offentlig fokus på vold i nære relasjoner. Mange ulike instanser, parter og interesseorganisasjoner har hatt og har sterke meninger vedrørende dette tema. Jeg mener det er grunn til å stille spørsmål ved dreiningen som har skjedd de senere årene hvor politianmeldelse, etterforskning, straff og soning har blitt de sentrale virkemidlene i forebygging av familievold. Den offentlige oppmerksomheten rundt flere tragiske enkeltsaker, der barneverntjenesten og andre ikke har avdekket og forhindret vold mot barn, kan ha gjort oss mindre fleksible i møte med den store bredden vi finner i bekymringsmeldingene til barnevernet.

Barn tar skade av alle former for vold

Monica Brunner

Dette er på ingen måte et ønske om å ufarliggjøre volden. Innen barnefaglige kretser har dokumentasjonen på de svært mange negative konsekvensene av vold i nære relasjoner blitt lagt frem med stor vitenskapelig tyngde og presisjon. Barn tar skade av alle former for vold og vold mot barn er under ingen omstendigheter akseptabelt. Dette gjelder om volden både er fysisk eller psykisk, eller barn som vitne til slik vold. Mitt anliggende i denne sammenheng er å stille spørsmål ved om prosedyretenkningen har overtatt for hva som er det enkelte barns beste.

Vi bør i mye større grad enn i dag differensiere og nyansere tilnærmingen vi anvender i lys av hva det enkelte barn forteller de har opplevd.

Barnevernet bør, av hensyn til hva som er best for det enkelte barn, nyansere hvordan vi arbeider med barn og deres familie når meldingen omhandler vold. Det er etter mitt syn viktig å være i stand til å møte barn og familier der barn har blitt påført mindre grad av vold på andre måter enn i situasjoner der barnet står i livstruende voldsrisiko. En slik differensiert tilnærming drukner i en tilsynelatende unison oppfatning av alt skal politianmeldes og etterforskes.

Les også: — For mange saker blir anmeldt

Les også: Agder er tregest i landet med å avhøre barn

Dagens prosedyreorienterte tilnærming, der politianmeldelse er det første vi gjør, gir ikke nok rom for denne type nyanserte diskusjoner. Vi ser dessverre også eksempler på at barn blir påført tilleggsbelastninger i en fra før sårbar situasjon, ved at familier blir fysisk splittet og følelsesmessig stresset over tid. Barnevernets intervensjoner kan bidra til dette, og barnevernansatte opplever også noen ganger å bli presset til å akseptere separasjon mellom barn og foreldre som et ledd i andre etaters arbeid. Selv om vi vet at separasjonen som påføres familien i seg selv gir store negative konsekvenser.

Nyansere tilnærmingen

Vi bør i mye større grad enn i dag differensiere og nyansere tilnærmingen vi anvender i lys av hva det enkelte barn forteller de har opplevd. Her er følgende konkrete eksempel på sin plass. Dersom et barn forteller at en i familien har vært sinte og holdt barnet hardt i armen og viser frem merker etter denne maktbruken vil det kunne føre til at den voksne «helsesøster, lærer, nabo» melder sin bekymring til barneverntjenesten. Så langt så vel - denne form for «innblanding» i barns hverdag ønsker vi oss. Denne type meldinger til barneverntjenesten har økt de siste årene, og vi ser dette som en positiv oppmerksomhet i retning barneperspektivet og at barn ikke skal vokse opp med fysiske avstraffelser i sitt miljø.

Les også: - Skal jeg fortelle alt? Absolutt alt?

Når tema i slike saker blir etterforskning, straff og soning blir tiltaksarbeidet for å endre de skadelige forholdene rundt barnet vanskeliggjort. Åpenhet om vanskelige tema f.eks grensesetting, bruk av makt og autoritet og impulskontroll medfører frykt hos de som står i en endringsprosess, fordi åpenhet om oppdragelsesformer kan medføre anmeldelse. Da er politianmeldelse og rettsliggjøring etter min mening ikke alltid til barnets beste. Vi hører også noen ganger at barn og ungdom formidler at «det var ikke dette vi ville», «vi ville ikke bli flyttet bort fra familien og nærmiljøet», «vi ville bare at pappa eller mamma skulle slutte å ….».

Avvergeplikt

Barneverntjenesten har en avvergeplikt. Hvordan sikre at vold avverges og opphører bør være det første barnevernet vurderer sine tiltak på bakgrunn av. Noen ganger er volden av en slik karakter at barn må flyttes umiddelbart og anmeldelse og avhør skjer fortløpende. Andre ganger må vi bruke noe mer tid sammen med politiet for å vurdere når anmeldelse bør sendes. Da er voldsbruken så omfattende at anmeldelse er både riktig og nødvendig. Men mange barnevernmeldinger er av en slik karakter at det bør gis rom for å vurdere hva som er barnets beste uten å bli «pålagt» politianmeldelse.