Der barna forteller

— Skal jeg fortelle alt? Absolutt alt?

Et barn sitter på avhørsrommet til Barnehuset. Hun tvinner håret mellom fingrene, pirker på buksa, snakker først veldig lavt, nesten hviskende, så høyere, til avhøreren som lytter. Hun forteller om han som forgrep seg.

Det har vært en eksplosiv økning i antall barn som kommer til avhør her, fra 89 i 2010, til 285 i 2015. De nasjonale tallene for landets ti barnehus viser det samme, fra 1600 avhør i 2011 til 5000 i fjor. Statistikkene viser langt over 200 prosent økning på fem år. Selv tror de som jobber på Barnehuset at tallene bare viser toppen av et dystert isfjell.

— Barn forteller oss om så grove overgrep og vold at det kan overgå fantasien, sier leder ved Barnehuset, Anne-Lise Farstad.

Hun har hørt barn fortelle. Barn som blir låst ute i kulda, barbeint i snøen. Barn som blir slått med belter, sko, ledninger. Foreldre som stikker ungene sine med gaffel, som henger dem opp på kroker. Barn som blir slått, og som venter på neste slag. For det handler også om psykisk terror, belastningen ved å vente, forteller hun.

— Skjønner du? Det er tortur.

Alt filmes på avhørsrommet

Barnehuset i Kristiansand ble etablert i 2009, og ligger plassert midt i Kvadraturen. Tanken bak barnehusene er at barn som har blitt utsatt for vold eller seksuelle overgrep, skal få all hjelp på ett sted, i stedet for å måtte dra fra instans til instans. Barna får tilrettelagte avhør, medisinsk undersøkelse, barnevernstjenesten som ser på omsorgsforhold og politi som vurderer strafferammene.

Anne-Lise Farstad

— Ved at alle partene snakker sammen, utvider vi hverandres blikk. Vi har mulighet til å se helhetsbildet. Vi tilpasser oss barnet, i stedet for at barnet må tilpasse seg systemet, slik det var før, sier rådgiver ved Barnehuset, Nina Lindland Sletten .

Fori avhørsrommet står kameraer som filmer alt som sies, som igjen skal vises i en fremtidig rettssak. På Barnehuset får barnet en slags «mini-rettssak», hvor de forklarer seg for en avhører uten å måtte møte i retten. Barnet skal treffe færrest mulig, og slippe påkjenningen ved å vitne foran eventuelle gjerningspersoner.

Vegg-i-vegg med avhørsrommet sitter etterforskere, bistandsadvokat, forsvarer, avhørsleder og rådgivere rundt et langbord og ser avhøret direkte på en stor tv-skjerm. De noterer, nikker, ser. I pausen kommer de med innspill til spørsmål de gjerne vil ha svar på fra barnet. Etter avhøret diskuteres veien videre. Må barnet flyttes fra hjemmet? Må det få ytterligere oppfølging?

Ved behov tas det også krimtekniske bilder av barnets arr, ferske skader og blåmerker.

Startet på et røykerom

Ingenting av dette er en selvfølge. Da politiet startet med avhør av barn i Kristiansand på 1990-tallet, fikk barna det eneste rommet som var ledig på Tinghuset, røykerommet. I et mørkt rom, nesten et bøttekott, med en gammel, brukt sofa der armlenet var ødelagt, skulle barn fortelle om grusomme hendelser. Avhørerne ante ikke om barna fikk hjelp videre etter avhøret. Og hva skjedde egentlig når barnet tuslet ut av avhørsrommet etterpå, kanskje overgriperen satt og ventet på å komme til avhør i naborommet?

— Det var forferdelige forhold for barna. Røykerommet var så lite at jeg måtte sitte oppå en pult, for det var ikke plass til flere stoler.

Hun rister på hodet. Overlege ved Sørlandet sykehus Kristiansand, Unni Mette Stamnes Köpp, er akkurat ferdig med dagens tredje medisinske undersøkelse av barn på Barnehuset. Hun ser dem jevnlig, barna som kommer inn med svimerker, hodeskader, store blåmerker, brukne ribbein, åpne sår. Barna er blitt utsatt for vold fra sine nærmeste. Mange blir skadet, noen for livet.

Unni Mette Stamnes Köpp

Det er Köpp som utfører de medisinske undersøkelsene. I snart 15 år har hun og hennes kollega Kathinka Aslaksen prøvd å verve andre leger til å dele på jobben, uten å lykkes. I dag deler de to legene på en 20 prosent stilling på Barnehuset i Kristiansand. Altfor lite, mener Köpp. I fjor ble bare 75 av 285 barn undersøkt. Hun mener det er alvorlig at så få barn undersøkes i dag.

— Alle politianmeldte saker burde gå til obligatorisk medisinsk undersøkelse. Og vi bør ha døgnåpne barnehus, sier hun.

Kurs i hvordan oppdage mishandling

Det er ikke etablert noe oppfølging for leger som gjør hennes jobb.

— Det som er vanskeligst å takle, er når jeg møter barn som forteller om en oppvekst hvor de har prøvd å gi beskjed til oss i helsevesenet eller på skolen, uten at noen har tatt tegnene. Noen historier er så sterke at jeg ikke klarer å holde dem unna sjelen min. Og noen av de fysiske skadene er så alvorlige at jeg ikke klarer å glemme dem. Det har hendt at jeg må ut på gata for å trekke frisk luft, og nesten kastet opp på fortauet.

Hun forteller om barnet som hadde brannskader på 80 prosent av kroppen, påført av moren. Om jenta som ble bortført av faren og voldtatt i dagevis. Så blir det Köpps jobb å se etter funn på barnets kropp som kan bekrefte det barnet forteller.

— Jeg har jobbet med dette lenge, men kan fortsatt bli sjokkert og tenke: Er det mulig?

Sykehuset har kurs i hvordan man skal oppdage barnemishandling. Ledelsen ved Sørlandet sykehus har gjort det obligatorisk for alle nye turnuskandidater å gjennomgå denne opplæringen, som ledes av Köpp.

— Voksne som utsettes for voldshandlinger og seksuelle overgrep, får alltid tilbud om medisinsk undersøkelse. Det gjør ikke barn. Det viser hvor lite rettssikkerhet barn har i det norske rettssystemet, sier leder av Barnehuset i Kristiansand, Anne-Lise Farstad.

Og:

— Hvor mye skal til for at man skal tro at et barn snakker sant? Min mening er at det ikke er større grunn for at barn lyver, enn voksne.

Tusen bekymringsmeldinger

Rundt ett av ti barn har opplevd grov vold hjemme, viser ny, norsk forskning fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Politiets tall fra 2015 viser at anmeldelser for vold i nære relasjoner øker. Kristiansand kommune mottok i fjor 197 bekymringsmeldinger om barn fra 0 til 3 år, noe som er en femdobling siden 2010. I fjor mottok barnevernet over tusen bekymringsmeldinger i Kristiansand kommune. Dette er meldinger om barn som ikke har vært i kontakt med barnevernet tidligere. I fjor handlet elleve av bekymringsmeldingene om barn som ennå ikke var født.

I dag sendes det rundt 50.000 bekymringsmeldinger til barnevernet i Norge hvert år, men veldig få av dem kommer så langt som til rettsapparatet. Men noen dømmes. I fjor slo Sørlandet sykehus i Arendal alarm da et par kom med sin nyfødte sønn. Røntgen viste alvorlige skader på den fire uker gamle babyen: Et brukket lårbein. Et brukket kragebein. Flere ribbeinsbrudd.

Tingretten beskrev handlingene som «grov og alvorlig voldskriminalitet mot et svært lite spedbarn. De har medført omfattende skader og har vært svært smertefulle for barnet». Mannen i begynnelsen av 20-årene ble i år dømt til 2 år og 8 måneders ubetinget fengsel for den grove volden.

Symbolsakene

Selve symbolet for at systemet også kan svikte barna, er saken om åtte år gamle Christoffer Gjerstad Kihle. Han døde som følge av hodeskader i 2005. Mishandlingen av gutten hadde pågått i lang tid, men verken naboer, medelever, lærere, barnevernet eller helsesøster på skolen skjønte hva som var galt. Ingen meldte fra. Politiet mente at skadene han hadde var selvpåført. De henla saken to ganger før Riksadvokaten beordret etterforskning. Først tre år seinere ble stefaren tiltalt og dømt for legemsbeskadigelse med døden til følge.

Også Monika-saken viser hva som kan gå galt. For da åtte år gamle Monika Sviglinskaja ble funnet kvalt i hjemmet sitt i 2011, henla politiet saken som selvmord og intet straffbart forhold. Etter lang tids kamp ble saken gjenopptatt, og jentas tidligere stefar er i dag drapssiktet.

De er bare to av barna i statistikken. I følge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har så mange som 350.00— 400.000 nordmenn opplevd grov vold mens de var barn. Mange har aldri fortalt det til noen. Forskere anslår at 13 prosent av befolkningen har vært utsatt for seksuelle overgrep, voldtekt eller alvorlig vold fra foresatte i barndommen.

Les også:

- For mange saker blir anmeldt

Forteller detaljert

Jenta sitter fremdeles inne på avhørsrommet på Barnehuset. I begynnelsen snakker de om hva jenta gjør på fritiden. Hvem som er hennes venner. Om hun har vært på ferie. Etter en stund beveger de seg inn på hvorfor hun er her i dag.

— En regel som gjelder her inne, er at det vi sier til hverandre må være helt sant, sier avhøreren til barnet.

Barnet nikker, ansiktet er alvorlig. Så forteller hun detaljert om redsel. Søvnløse netter. Trusler. Grenseløshet. Alt utført av han som egentlig skulle gi omsorg og trygghet.

Denne dagen skal fire andre barn også til avhør, før medisinsk undersøkelse og tannundersøkelse venter. Tannundersøkelse er tilbud som bare Barnehusene i Kristiansand og Tromsø har. Her tas rettsmedisinsk tannundersøkelse av barn som kan ha tegn på at har blitt utsatt for noe som har påvirket tannstatus eller kjeve, fra både vold og seksuelle overgrep.

— Hvordan spør man barn om overgrep og vold?

— Da spør man direkte. Det er utrolig detaljerte ting barna skal svare på. Som voksen tror jeg man ville hatt problemer med å fortelle om seksuelle opplevelser så detaljert som de må, sier Anne-Lise Farstad.

Anne-Lise Farstad

- Hvor direkte er man?

— Det er for eksempel ikke nok å si «nedentil». Barn kan måtte beskrive hva som skjer med penis, for eksempel. Og det kan være så små barn at de ikke vet hva de ulike tingene heter. Det samme gjelder slag. Alt blir detaljert. «Hvor ble du slått? Hvordan? Har du fått merker? Hva ble du slått med? Ledning? Hva slags ledning? Hvor mange ganger? Når?» Detaljene er viktige fordi juristen må vite hvilke av straffebestemmelsene som skal anvendes i saken.

- Det å spørre barn om overgrep, er det noe alle burde ta ansvar for?

— Ja, om man ser barn som strever, har alle et ansvar for å spørre om noe er galt. Noen barn kan få en atferd som endrer seg, eller de kan stadig komme med blåmerker. Noen barn forteller også, «i dag var pappa sinna igjen» eller «i dag slo pappa igjen». Og det er noen steder på kroppen man ikke får merker av å ramle, det kan være kjeven, halsen, steder på armen.

Økning i nett-saker

Barnehuset har også sett en stor økning i antall nett-saker, hvor overgriper kontakter barn via nettet og får dem til å utføre seksuelle handlinger på seg selv foran kamera, som igjen blir lagt ut og delt. Kripos advarer mot at én enkelt overgriper kan nå hundrevis av barn og unge på denne måten.

— Dette er overgrep som ikke var vanlige for få år siden, men som brer seg nå, sier Farstad.

I fjor fikk Barnehusene 90 millioner kroner over statsbudsjettet. I år får de 173 millioner. Den store økningen av barn som kommer til Barnehuset, har gjort at Barnehuset i Kristiansand nå får styrke bemanningen med to stillinger, og går fra seks til åtte stillinger.

— Men det er ikke nok å bare ruste opp her. Barnevernet trenger mer ressurser for å kunne håndtere alle som trenger hjelp, og det må også rustes opp i politiet. Alt må henge sammen, sier Farstad.

Eva Marit Gaukstad er en erfaren barneavhører i politiet og leder avnittet for grov vold og seksuelle overgrep i Agder politidistrikt. Hun hadde sitt første avhør av barn for 27 år siden. Når folk utbryter: «At du orker!», tenker hun: "Hvordan kan jeg orke å la være?"

— Det har vært en traurig vei å gå, for barn har kommet langt bak i rekka når det gjelder prioritering. Da Barnehuset kom til Kristiansand, etter så mange år, var det fantastisk. Nå kan politiet gjøre jobben sin. Barnehuset legger til rette, og så kan politi være politi. Vi kan komme inn, ta avhør med barnet, så trekke oss tilbake til politihuset og fortsette etterforskningen.

- Eksplosiv økning

Det første avhøret hun gjennomførte av barn, var i 1989. Så har det bare økt og økt i antall. I 2007 ble det avhørt 30 barn, året etter 50. I 2009 var de oppe i 78 avhør.

Eva Marit Gaukstad

— Det har vært en eksplosiv økning av saker der barn er involvert. Det har nok alltid har vært vold i hjemmet, men ingen meldte det til politiet før. Det var liksom innenfor husets fire vegger. Skoler og barnehager meldte heller ikke. Nå er det straffbart å la være å si ifra dersom et barn forteller om vold eller seksuelle overgrep som pågår.

- Er situasjonen for barn i Norge så alvorlig som vi får inntrykk av gjennom mediene?

— Det er verre enn mange tror. Tallene snakker for seg selv. Det er ikke lett å ta inn over seg eller forstå at foreldre slår og mishandler barna sine. Det er svært sjelden at barn ikke snakker sant i avhør. Barn lyver ikke mer enn voksne. Vi ser heller at det underrapporteres, at barn sier lite før avhøret. Men når det gis anledning til å snakke, så viser det seg ofte at saken er mer omfattende, og at bare toppen av isfjellet har kommet fram.

Politiet stiller spørsmålene andre synes er tøffe å stille, sier hun.

— Vi kan ikke gå rundt grøten. Når eldre barn forteller, setter de ord på følelsene og hva overgrepet har gjort med dem. Sviket de har opplevd. Truslene. Redselen. Mange barn kan gå med ting lenge, før de finner en person de stoler på og tør å fortelle.

- Synes du at saker som omhandler overgrep mot barn prioriteres høyt nok i politiet?

— Nei. Vi har behov for mer ressurser, for barn fortjener å bli prioritert først. Med mer ressurser kunne vi selvsagt gjort enda mer raskere.

Gaukstad forteller at barn er et felt det ikke har høy status å jobbe innenfor.

— Det undrer meg. Mange sier: «Jeg orker ikke, jeg blir så forbanna når jeg hører om sånt.» Men hvis ingen orker å høre, hvordan skal da disse barna få hjelp?

- Et samfunnsproblem

Tidligere barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen har skrevet boka «Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter». Hun mener vi lever i en tabukultur der vold og overgrep mot barn blir bagatellisert og oversett.

Inga Marte Thorkildsen

— Dette er et stort samfunnsproblem, og det har barnehusene vært med på å vise gjennom økningen de har hatt. Nå må de få ordentlige legeressurser inn. Det er en skandale at det ikke er prioritert av helsemyndighetene, alle barn må få helseundersøkelse. Selvfølgelig. Det er viktig for barns rettssikkerhet og trygghet. At dette fortsatt nedprioriteres er et svik mot barna. Antakelig betyr det at flere skyldige går fri, sier Thorkildsen.

— Men ingen er vel uenige i at barn ikke må utsettes for vold?

— Nei, og derfor er det lett å havne i en myr av velvilje. Men om vi er så enige alle sammen, hvorfor gjør vi ikke mer med det? Barn har sjelden forkjørsrett i politikken, det er lett å prioritere andre ting.

Hun mener barnehus bør utvikle seg videre, og ikke bare være for barn som går til det skritt å anmelde.

— Jeg er opptatt av de barna som ikke tør eller vil anmelde, eller der det er tvist om foreldrerett og bosted. Kan man bruke kompetansen man har på Barnehuset til å beskytte disse barna bedre, spør Thorkildsen.

— Barnehusene har ført til betydelig styrking av barns rettssikkerhet, sier Ivar Stokkereit , juridisk rådgiver i ­Unicef Norge.

Han mener at det høye antallet avhør viser at etableringen av barnehusene har vært riktig.

— Samtidig har det skjedd en endring, både når gjelder politiets fokus på vold og overgrep mot barn, samt at flere er flinkere til å anmelde. Det er veldig positivt.

Redd barn kan bli drept

— Barnehusene har vært en revolusjon i måten vi behandler barn på, sier Kjell Ingolf Ropstad (KrF), som sitter i Stortingets justiskomité.

Kjell Ingolf Ropstad

Han er redd flere barn kan bli drept om ikke flere griper inn når de mistenker at barn utsettes for noe straffbart.

— Mellom ti og femten barn blir drept av foreldrene sine i Norge hvert eneste år. Dersom ikke naboer griper inn, dersom ikke du og jeg varsler når vi er mistenksomme, om ikke barnevernet følger opp bekymringsmeldinger, kan konsekvensen være at barn fortsetter å leve i en forferdelig situasjon. I ytterste konsekvens kan de bli utsatt for grove overgrep og bli drept.

Avhøret er ferdig. I en time har de sittet i hver sin stol, sett på hverandre, og gjerningsmenn har blitt beskrevet. Avhøreren takker barnet, sier at hun har vært til god hjelp for politiet, at det var bra hun valgte å fortelle.

— Jeg er redd. Kommer han til å bli sint for at jeg fortalte, spør barnet.