I artikkelen, som også har har stått i en rekke andre aviser, står det blant annet:
Barnevernets bakside
For snart to år siden sendte jeg et leserinnlegg til Vennesla Tidende med overskriften «Våg å vite eller våg å tie». Leserinnlegget resulterte i et stort oppslag i samme avis, og i kjølvannet av dette flere henvendelser fra mennesker som sjøl hadde opplevd barnevernets bakside. Den første som henvendte seg og takket hjertelig for innlegget og oppslaget var en kommunalt ansatt i en sentral posisjon i arbeidet med barn og ungdommer. Gang på gang hadde vedkommende opplevd at han eller andre i de berørte enheter sendte bekymringsmeldinger til barnevernet, uten å få noen tilbakemelding, eller å bli tatt med på råd i forhold til hvilke tiltak som eventuelt burde iverksettes.
Bare til moren i familien, som var alene hjemme med veslejenta si, kom det to barnevernsansatte og tre polititjenestemenn.
Jeg har nettopp i disse dager vært borte i en tilsvarende sak, der barnevernet etter en bekymringsmelding fra en annen kommunal instans iverksatte en politiaksjon mot en familie på fire ulike steder samtidig.Bare til moren i familien, som var alene hjemme med veslejenta si, kom det to barnevernsansatte og tre polititjenestemenn.Tilsvarende aksjoner ble samtidig iverksatt ovenfor barnefaren og to eldre søsken.Saken kokte bort i kålen før dagen var omme, men sårene og redselen etter denne traumatiske opplevelsen sitter enda dypt i familien — som er høyst oppgående, ressurssterke og med noen av de flotteste, tryggeste og mest harmonisk barn jeg noen gang har møtt.
Våg å tie
Jeg sitter på all dokumentasjon i denne saken, både fra vedkommende kommunale instans og barnevernet, så jeg vet helt nøyaktig hva jeg skriver om. Saken føyer seg inn i en hel rekke tilfeller jeg har fått kjennskap til, og i flere tilfeller blitt involvert i, de siste tjue årene. Nevnte debattinnlegg i Vennesla Tidende for snart to år siden avsluttet jeg slik: Inntil det skjer grunnleggende og fundamentale endringer i organiseringen av barnevernstjenesten vil jeg for egen del være tilbøyelig til å si:«Våg å tie».
Å sende bekymringsmeldinger til Barnevernet er en «risikosport» ingen bør ta sjansen på uten inngående kjennskap til den familien det gjelder.
Å sende bekymringsmeldinger til Barnevernet er en «risikosport» ingen bør ta sjansen på uten inngående kjennskap til den familien det gjelder.Barnevernet kan på bakgrunn av et såkalt internt «akuttvedtak» trenge seg inn i familiers hjem med politieskorte og hente ungene ut med tvang, for deretter å få sin velsignelse i Fylkesnemda - svært ofte med fatale konsekvenser for både barn og foreldre, og svært ofte basert på «mistanker» som ikke viser seg å holde stikk.
Lite å stille oppp med
Men er du først kommet i Barnevernets søkelys har du lite å stille opp med. Det fikk jeg sjøl erfare da jeg for første gang engasjerte meg i en barnevernssak, og senere har sett og hørt hvordan andre opplever det samme.
Statsrådene skriver avslutningsvis i sin artikkel i Fædrelandsvennen: «Manglende meldinger til barnevernstjenesten kan få alvorlige konsekvenser for barn og unge». Jeg vil snu på flisa og si: «Meldinger til barnevernstjenesten kan få alvorlige konsekvenser for barn og unge». Det er det siste som dessverre er min erfaring, og jeg er på ingen måte alene om det.
