Sven Egil Omdal Foto: Roald, Berit

Kløktig har Politidirektoratet og Justisdepartementet utnyttet mystikken rundt de hemmelige trusselvurderingene til å flytte grensene for hva allmennheten aksepterer. Politiet sier de må bære våpen fordi det er grunn til frykt, mens sannheten er at frykten øker fordi politiets våpen signaliserer at vi bør være redde.Da al-Qaida i 2004 truet med å angripe Norge, trakk vi på skuldrene, smilte til de ubevæpnete politibetjentene og ble ikke det minste opphisset. Etter Utøya sa vi til meningsmålerne at vi faktisk var mindre redde for terror enn tidligere. Det var først da politiet i fjor sommer grep til våpen og stilte seg opp på fergekaier og foran offentlige bygninger at meningsmålingene registrerte en økende angst i befolkningen.

Terrorister på vei

Den gang innrømmet PST-sjef Benedicte Bjørnland, riktignok i kryptiske ordelag, at informasjonen om at terrorister var på vei mot det lille lykkelandet vårt, var feil. Vi var ikke spesielt truet.

Har 5800 politifolk bevæpnet seg med usikrete pistoler i tilfelle en enkelt person på impuls trekker kniv? I så fall må Jesus komme igjen før alarmen avblåses.

Det har vi derimot vært siden oktober i fjor, ifølge samme kilde. Og skal vi tro politiets krisesjef, Kaare Songstad, kommer denne trusselen aldri til å forsvinne. Til Morgenbladet sier nemlig Songstad at PST beskriver truslene som mulige handlinger fra enkeltpersoner med enkle virkemidler, for eksempel et knivangrep som oppstår plutselig og nærmest på impuls.

Har 5800 politifolk bevæpnet seg med usikrete pistoler i tilfelle en enkelt person på impuls trekker kniv? I så fall må Jesus komme igjen før alarmen avblåses. Skjønt, ettersom han kommer fra Midtøsten og forkynte radikale ideer, er antakelig heller ikke det noen garanti.

Større perspektiv

Mens vi venter på det som ikke kommer til å skje, er det lurt å se bevæpningen av norsk politi i et større perspektiv. Justiskomiteens leder, Hadia Tajik (Ap), Venstres Abid Raja og Senterpartiets Jenny Klinge er blant dem som har vist til de ubevæpnete britiske politifolkene som et forbilde. Skinnet bedrar. Britisk politi er først og fremst utstyrt for å hindre indre uro, ikke for å møte eksterne trusler, og de er slett ikke noe ideal.

Helt fram til 1970-tallet var politiets generelle parole under demonstrasjoner og opptøyer å vinne ved å late som de tapte

Bobbyen, ubevæpnet og vennlig tilstede i lokalsamfunnet, ofte på sykkel, har skapt et internasjonalt bilde av britisk politi som står i skarp kontrast til det mer militariserte politiet i latinske land og det tung bevæpnete amerikanske. Men det er ingen grunn til å tolke politiets tilsynelatende myke profil som et tegn på en iboende harmoni i den britiske befolkningen. Tvert imot ble strategien valgt, og forsterket gjennom 1900-tallet, for å dempe de dype sosiale konfliktene i et sterkt klassedelt samfunn.

Det britiske politiet ble opprettet og organisert i lokale enheter midt på 1800-tallet for å møte presset fra chartistbevegelsen, som marsjerte i gatene med krav om hemmelige valg og allmenn stemmerett for menn. Den myke profilen ble ansett som den mest effektive for å dempe demonstrantene.

Late som de tapte

Helt fram til 1970-tallet var politiets generelle parole under demonstrasjoner og opptøyer å vinne ved å late som de tapte. Ved å unnvike konfrontasjoner med demonstrantene klarte det britiske politiet å hindre at politiske protester utartet til revolusjon.

Den første kimen til endring dukket opp i 1976, under Labour-regjeringen til James Callaghan. Det kjente Notting Hill-karnevalet eksploderte i kaos og gateslagsmål etter at politiet arresterte en lommetyv. Fjernsynsbildene av ubeskyttede politifolk som måtte bruke lokkene på søppeldunker for å verne seg mot stein og flasker, utløste raskt krav om bedre utstyr.

Under Margaret Thatcher og Tony Blair kom stadig nye anti-terrorlover som innskrenket retten til å demonstrere, og ikke minst utvidet overvåking av befolkningen generelt og politiske bevegelser spesielt.Britisk politi har utviklet den såkalte kettling -taktikken mot større demonstrasjoner. Store menneskemengder, som ofte omfatter turister og andre tilfeldige forbipasserende i tillegg til demonstrantene, blir omringet av tung utstyrt politi og hold passive i timevis. I fjor sommer kjøpte London-politiet tre vannkanoner fra tysk politi. Tidligere har britisk politi bare brukt vannkanoner i Nord-Irland, men David Cameron truet med å hente de armerte bilene med vannsprøyter derfra under de sosiale opptøyene i britiske byer i 2011, de verste på over 100 år.

Forsamlings— og demonstrasjonsfriheten

Mye av det ovenstående er hentet fra et kapittel jeg har skrevet i boken Politiledelse, som ble lansert denne uken. Der har jeg sammenliknet utviklingen av politistyrkene i Spania, et svært ungt demokrati, med Storbritannia, ett av de eldste. Faktum er at politiets fullmakter, redskap og taktikk blir stadig mer lik i de to landene. Det samme blir lovene som begrenser forsamlings- og demonstrasjonsfriheten. Gatens parlament må ikke få true den herskende orden.

Norsk politi er med på samme utviklingen. Justisminister Anders Anundsen (Frp) og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) la i desember i fjor, med oppsiktsvekkende kort høringsfrist, fram forslag om å gi politiet vide fullmakter til å opprette såkalte mobilregulerte soner, som i praksis betyr at politiet kan overvåke all mobiltrafikk innenfor et bestemt område, hindre demonstranter i å kommunisere seg i mellom og med stor sikkerhet plukke ut lederne for demonstrasjonen. I sin høringsuttalelse skrev Nasjonal kommunikasjonsmyndighet at forslaget går meget langt i å åpne for både identitetsfanging uten rettskjennelse og støysending i et utall situasjoner, en hittil ukjent rettstilstand i Norge og de nordiske land.

Glocken på hofta er symbol på en større forandring i forholdet mellom politi og publikum, og det er ingenting midlertidig over denne prosessen.