Sven Egil Omdal

Æresstraffen ble også kalt skamstraff, forteller Wikipedia. I tillegg til fysiske avstraffelser fantes det et bredt register av ydmykelser som skulle sørge for at den dømte — og aller helst også den dømtes familie - kjente skammen velte over seg. Den som ble dømt til ærestap etter Christian Vs Norske Lov, ble kalt mindremann. Leksikonet lister opp de mange variantene av skamstraff som ble mindremenn til del: Gapestokk, snauklipping, spissrotgang, dumrianhatt, jødestjerne, skammekrok og kirketukt. Ved en forglemmelse er ikke den mest moderne varianten tatt med: En forside i BA.

Norling skulle ydmykes skikkelig

BA tok et uverdig farvel med en mann som ikke fortjente å få skam føyd til skade. Rikard Norling er ingen metafor, skriver artikkelforfatteren. Foto: FAKSIMILE FRA BA

Torsdag var det denne straffen som ble valgt da Rikard Norling skulle ydmykes skikkelig, eller ferdigkrenkes som det vel heter nå for tiden. Det var en forside som nok kan vekke jubel i de hardeste tabloidkretser, men som like fullt kaster skam over avisen og klubben i dens hjerte.Norling ble mottatt som en frelser da han kom til byen, høsten 2013. Det var like før Bergens befolkning møtte fram med palmeblad for å se ham ri inn Fjøsangerveien på en eselfole. Gullet hadde vært hemom en tur etter 40 år i stort sett trøndersk utlendighet. Bergen hadde kjent på rusen av suksess. Nå skulle denne velkledde svensken sørge for at gullet igjen havnet på sin rette plass, i et glasskap på Brann Stadion. Lønnen han ble tilbudt, vakte oppsikt i svenske medier. Var det virkelig en forfremmelse å flytte fra Malmø til Bergen?

Helsvart førsteside

Historien om hva som så skjedde, er like kjent som den er trist. Først ble Norling spontanintegrert i Bergen. Allerede etter noen måneder i byen mer enn antydet han at Brann nok kunne komme til å vinne serien i 2014. Slike spådommer pleier jo å dukke opp i Bergen omtrent samtidig med at Skansen Bataljon slår vårens første trommevirvler, og de pleier å bli gjort til skamme i god tid før St. Hans.

Rikard Norlings karriere som Brann-trener endte i sølepyttene i Nord-Trøndelag.

Sesongen 2014 ble ikke noe unntak. Snarere tvert imot. God natt, Brann skrev BA på førstesiden 27. november, over et nattlig flyfoto av stadion. Bergens Tidende hadde en helsvart førsteside med de sørgelige årstallene 1964, 1979, 1981, 1983, 1985 og 2014. Det var bare 1349 som manglet. Siste håp var slukket, Obos-ligaen ventet, den som kalles 1. divisjon, men som i realiteten er 2. Rikard Norling ble værende. Han er ikke noen kaptein på Costa Concordia, som hopper i nærmeste livbåt så snart skuten (det heter skuten i Bergen) er seilt på grunn. Under hans ledelse skulle Brann rett opp igjen. Sesongen 2015 skulle bli som en tur med Fløybanen, uten stopp i Fjellveien og Skansemyren.

Karrieren endte i sølepyttene

Alle visste at det likevel kom til å bli et år med mange fornedrelser. Ikke sportslig, selvsagt, laget var jo åpenbart sterkere enn konkurrentene. Men begge byens aviser viste bilder av de stakkarslige arenaene hvor selveste Brann skulle spille sine kamper. Bergens Tidende tok turen til den tristeste av dem alle, Moan stadion i Levanger, og skrev det som ikke kan karakteriseres som noe annet enn en journalistisk elegi: En gul kunstgressbane, tapetsert av gult løv. Noen planketribuner, et tjuetalls plastseter forbeholdt fiffen, kanskje. Et klubbhus i en brakke ved kortenden av banen. Reportasjen ble innledet slik: I en liten brakke hevet over sølepyttene holder Levanger FK til. De som kan bli Branns likemenn neste år. Som vi nå alle vet, gikk det ikke slik. 4-1 er ikke et resultat mellom likemenn.

Kanskje er Norling blitt en mindremann, men fremdeles er han mye større enn BA.

Rikard Norlings karriere som Brann-trener endte i sølepyttene i Nord-Trøndelag. Onsdag fikk han sparken. Det burde vel være ydmykelse nok for en mann som har ledet AIK til sølv og Malmø FF til gull i Allsvenskan. Men BA hadde mer på lager. Torsdag var førstesiden dominert av et portrett av en bistert utseende trener. Under tittelen Norlings tre valg sto det listet opp dagens tre avganger fra Bergen til Stockholm med SAS, Finnair og Norwegian. Det manglet bare en oppfordring om å rulle ham i tjære og fjær før han ble satt på flybussen til Flesland.

Fotball er en metafor. Komplekst som livet selv, men fortsatt en metafor. Derfor aksepterer vi at fotball beskrives med ord som ville vært latterlige, eller farlige, om de ble brukt på andre av samfunnets arenaer. Fotballspillere vet at de kan bli omtalt som Judas om de velger feil arbeidsgiver, selv 16-år gamle guttunger må finne seg i å få hver bevegelse, hver ballberøring kritisert offentlig.

Fotball er politikk

Men fotball er også tung realitet, overtydelig demonstrert i Zurich onsdag morgen, der ni av Fifas ledere ble arrestert, mistenkt for grov korrupsjon. Fotball er politikk, svindel og, som i Qatar, nådeløs nonsjalanse med fattige menneskers liv og helse.

Pressen strever med å finne et språk som klarer å skille mellom disse to sidene av fotballen. Derfor klarer vi ikke alltid å se at en trener eller en spiller også er et menneske, som altså tilhører realitetens verden.

BA tok et uverdig farvel med en mann som ikke fortjente å få skam føyd til skade. Rikard Norling er ingen metafor. I all sin fremferd har han vist integritet og sosial intelligens. Han har vært svært godt betalt, men har også forstått hvilke verdier han forvaltet i en by hvor han bare er gjest. Derfor har han snakket med de som kjenner ekte lidenskap for klubben, og som har det vondt når laget ikke engang klarer å slå Nest-Sotra. Han snakket ikke bare med dem på de få gode dagene, men også på de mange dårlige.

Vek ikke unna ansvaret

Rikard Norling møtte nederlagene med hevet hode, vek ikke unna ansvaret, og forsto selv at hans tid var ute. Han fortjente ikke å bli spyttet etter på vei til flyet, og han fortjente mer enn avisens halvhjertede ikke-beklagelse. Kanskje er Norling blitt en mindremann, men fremdeles er han mye større enn BA.