Sven Egil Omdal

Innbyggerne i Oslo og Bergen har til tider følt at de visste for mye om hva de lokale politikerne foretok seg. I realiteten visste de altfor lite. Møter som skulle vært offentlige, ble holdt bak lukkete dører. Sakspapirer som alle skulle hatt anledning til å lese, ble holdt hemmelige. Byene ble formet og styrt i et system som var — og her må vi lene oss både på Sivilombudsmannen og Justisdepartementets lovavdeling - ulovlige.

Styres av lovbrytere

I lengden er det selvsagt ubeleilig at landets to største kommuner styres av lovbrytere. Noe måtte derfor gjøres. På Stortinget la fem representanter; Ingjerd Schou (H), Helge André Njåstad (Frp), Geir S. Toskedal (KrF), Ola Elvestuen (V) og Jorodd Asphjell (Ap) fram et representantforslag som gjør det ulovlige lovlig. Alternativet er nemlig mye verre: Å gi borgerne innsyn i de politiske prosessene. Vi vet jo alle hva det kan føre til av debatt og andre uønskete forstyrrelser.

Møter som skulle vært offentlige, ble holdt bak lukkete dører.

Sist tirsdag sluttet flertallet i Justiskomiteen seg til forslaget. Alle kommuner og fylkeskommuner med parlamentarisk styreform - det dreier seg om Tromsø, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Hedmark, i tillegg til Oslo og Bergen - kan heretter lovlig skjule politiske prosesser for borgerne inntil det er for sent å påvirke vedtakene.

Begrunnelsen for å gjøre politikken til et lukket kretsløp er at byene og fylkene på denne måten kan styres mer effektivt.

Demokrati et mas

Hvem kan opponere mot slikt? Noen vil kanskje hevde at det er en mangel ved den offentlige debatt at offentligheten ikke lenger har forutsetninger for å delta, men alle vet jo at demokrati er et ordentlig mas, med forsinkelser og uenighet, kompromisser og protester. Ved å late som om et byråd er en regjering med regjeringers behov for hemmelighold, senker en effektiv ro seg over rådhusene. Bergens byrådsdokumenter er hemmeligstemplet i 30 år.

På Stortinget la fem representanter fram et representantforslag som gjør det ulovlige lovlig

Én av dem som ble forundret over hvor elegant politikerne vred seg ut av ulovlighetene, er Arne Fliflet. Som sivilombudsmann sa han i 2012 fra om at Bergen og Oslo måtte gi offentligheten innsyn i alle dokumenter som skulle legges fram for byrådet. Til Kommunal Rapport sier han nå at Justiskomiteens egen argumentasjon burde ledet til motsatt konklusjon, og at prosessen på Stortinget ikke har vært preget av den åpenhet som en lovgivningsprosess bør være preget av. Den gamle sivilombudsmannen ber om for mye. Justiskomiteen ser selvsagt hvor urimelig det er å kreve åpen prosess om hvordan åpenheten best kan begrenses.

Politisk kaste

Som borgere er vi stadig mer uvitende om det system som i teorien arbeider på vår fullmakt, men la oss diskutere det vi faktisk vet: At også Norge er i ferd med å utvikle en politisk kaste. Byregjeringene og deres hemmelige arbeid er bare symptom på et større fenomen: Makten konsentreres og maktutøvelsen blir mindre synlig. Det skjer på kommunalt plan, det skjer nasjonalt , og det skjer internasjonalt, som i forhandlingene om handelsavtalen TTIP mellom USA og EU (med Norge som en ivrig båndhund som bjeffer: Ta meg med! Ta meg med!). Beslutningene flyttes fra åpne rom til lukkede, fra fora der mange deltar, til små sirkler av innvidde.

Bare hver 20. nordmann er medlem av et politisk parti. Det er på nivå med de fleste land i Europa. Men bare hver 100. nordmann deltar i nominasjonsprosessene som utpeker kandidatene til storting, byråd eller kommunestyre. Det er unikt lavt. I andre land har 1 prosent hånd om den økonomiske kapitalen, hos oss styrer 1 prosent den politiske. Rekrutteringen til politikken smalner også. Dagens partiledere og de fleste statsrådene har stort sett kommet seg til topps uten forstyrrende erfaring fra normalt arbeidsliv. De er formet og drevet frem av Civita og andre tenketanker, av partienes egne ledertreningsprogram og gjennom stadig mer krevende, og godt lønnete, politiske verv. Kommunereformen vil gjøre denne karrierevegen enda smalere. Kastens selvrekruttering vil bli styrket. I dag blir landets 428 kommuner styrt av rundt 11.000 folkevalgte. Svært mange stortingsrepresentanter har engang sittet i et kommunestyre og vært tett på virkningene av vedtakene de fattet. Denne nærheten er disiplinerende. Får regjeringen gjennomslag for sine planer, vil antallet folkevalgte gå dramatisk ned og mange kommuner vil bli så store at den parlamentariske styreformen vil virke forlokkende.

Innsynet blir stengt

Når kommunestyrene blir byråd, vil avstanden til borgerne øke, dørene til møtesalen vil bli lukket og innsynet i saksdokumentene stengt. Alt vil skje i tråd med den svakere Offentlighetsloven Stortinget nå kommer til å vedta. Det skjer seks år etter at loven fikk nye paragrafer som tvert imot skulle sikre mer innsyn, større offentlighet og et sterkere demokrati. Det var disse paragrafene som ble for brysomme for byregjeringene i Oslo og Bergen.

Både den rødgrønne regjeringen og den blåblå innså at lange høringsfrister for forslag om nye lover og regler er en uting. Får det sivile samfunn; næringsorganisasjoner, fagforbund og interesseorganisasjoner, for god tid på seg, finner de bare på en mengde argumenter som demper effektiviteten i forvaltningen. Derfor bryter regjeringen sine egne regler og lager frister så korte at høringen er over før noen får summet seg. Norsk Redaktørforening foretok en opptelling i fjor sommer, og kom til at halvparten av de 132 sakene regjeringen Solberg hadde sendt på høring, brøt regjeringens egen utredningsinstruks.Forslaget om å innskrenke Offentlighetsloven skulle ikke på høring i det hele tatt. Først etter heftige protester ble det arrangert en kjapp runde i Stortinget, der de misfornøyde fikk si sin mening. For døve ører, selvsagt.