Astrid Hilde

Det ligger implisitt at man må være stor og større enn størst for å få det bra, og at det i fremtiden ikke vil være mulig å fortsatt være lykkelig som liten. Debatten glemmer at folk flest som en hovedtendens er mer fornøyde med tjenestene i små og mellomstore kommuner enn i de store (ref. innbyggerundersøkelsen utført av Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) Rapport 5/2015). Så hvorfor bli stor når man er lykkelig som liten?

Regionalt arbeidsmarked

Agder er i stadig økende grad blitt ett stort regionalt arbeidsmarked. Veldig mange innbyggere i randsonekommunene bor på bygda, nettopp fordi de ikke ønsker å bo i byen. De velger heller å pendle til byen til arbeid hver dag og trives med det — så lenge bilkøene ikke er for lange. For mange pendlere passer kollektivtilbudet dårlig i forhold til den enkeltes behov, arbeidstid og familiesituasjon. Privatbil blir fort det eneste reelle alternativet for de fleste, noe som er lite bærekraftig, sett fra et miljøperspektiv. Det er vårt ansvar som politikere å legge til rette for at transportbehovet begrenses til et minimum og at nødvendige reiser foregår på en mest mulig miljøvennlig måte med elbil, på sykkel og ved økt kollektivsatsing. En fremtidig kommunestruktur må derfor også handle om å lage levedyktige og gode lokalsamfunn der folk velger å bo og leve slik at det daglige transportbehovet begrenses til arbeidspendling. Det må være et overordnet miljøpolitisk mål at de som hverdagspendler kun skal måtte gjøre det EN gang om dagen.

Nærmiljøtjenester er tjenester man trenger i hverdagen og som man ikke bør reise for langt for å få dekket.

Å begrense det daglige transportbehovet til innbyggerne krever blant annet at innbyggerne har tilstrekkelig tjenestedekning i sitt nærmiljø. At de skal slippe å reise inn til byen etter jobb når de skal ha ungene på musikkskolen, gå til lege eller besøke bestemor på aldershjem. Vi må derfor begynne diskusjonen om kommunenes oppgaver med å definere hvilke tjenester som kan og bør være nærmiljøtjenester og hvilke tjenester som kan sentraliseres. Nærmiljøtjenester er tjenester man trenger i hverdagen og som man ikke bør reise for langt for å få dekket. Øvrige kommunale tjenester, tjenester som de fleste innbyggerne ikke trenger eller bare trenger av og til, kan med fordel vurderes sentralisert i en storkommune eller i interkommunale samarbeidsformer.

Fordeler og ulemper

Selv om det finnes stordriftsulemper ved en kommunesammenslåing, vil det også være stordriftsfordeler og synergier å hente. Når fagmiljøene blir større, blir de mer robuste - men gir det automatisk bedre tjenestedekning til befolkningen? Bedre tjenester til innbyggerne må være hovedpoenget med en eventuell sammenslåing.

Mange tjenester som kan sentraliseres kan i tillegg digitaliseres - Skatteetatens tjenester på Altinn er gode eksempler på offentlige digitale tjenester. Veldig mye kan i dag ordnes og effektiviseres via nettløsninger. En storkommune kan gi gode IKT-løsninger og ha gode nettbaserte tjenester til innbyggerne sine. Likevel må de som har behov for personlig veiledning ha krav på å få møte en saksbehandler i kommuneadministrasjonen uten å måtte reise urimelig langt.

Veldig mye kan i dag ordnes og effektiviseres via nettløsninger.

Geografidebatten om storkommunen er i realiteten en sentraliseringsdebatt. Skal Kristiansand ha håp om den største storkommunen må vi derfor snart få en debatt om hva som blir igjen av arbeidsplasser i de tidligere lokale rådhusene. Hva kan Kristiansand tilby oss utkantkommuner? I Danmark har sentraliseringen etter kommunesammenslåingene lagt mange utkanter øde. Er det slik vi ønsker å ha det i Norge?

Spredt bosetting

Arbeiderpartiet vil legge til rette for fortsatt spredt bosetting, vi vil dyrke jorda og ta i hele Norge i bruk. Man skal kunne bo og jobbe der man ønsker, men likevel ha krav på et visst minimum av tjenestedekning, skole og helse innen rimelig rekkevidde. Da må vi også opprettholde noen kommunale og statlige arbeidsplasser utenfor de store byene. Tangvall som handelssentrum vil neppe overleve en flytting av kommunale og statlige arbeidsplasser til byen. På den annen side; deler vi opp sentraladministrasjonen i en storkommune i ulike satellitter, lokalisert i de tidligere kommunenes rådhus, kan vi risikere å miste mye av stordriftsfordelene.

Det er stor handelslekkasje til de store sentrene i Sørlandsparken og til byen.

Vi ser en tendens til at Søgne og Vest-regionen sør/vest for Kristiansand stadig taper terreng mot økt aktivitet øst for Kristiansand. Det er stor handelslekkasje til de store sentrene i Sørlandsparken og til byen. Skal man tenke storkommune med flere enn bare en sammenslåing av Søgne og Songdalen, er det derfor ekstremt viktig å vite hva som blir tilbake av lokale tjenester/ tilbud til innbyggerne. Vi må ikke utradere handelssentrene og tjenestesenterne vi har i dag på Tangvall og på Nodeland. Vi må sørge for en bærekraftig utvikling som stimulerer innbyggere til å handle lokalt og tenke globalt, slik at de bruker bilen sin minst mulig. Vi må evne å se lokalpolitikk og kommunesammenslåing i et større perspektiv. Det handler ikke først og fremst om geografi, men om å gi et bedre tjenestetilbud til innbyggerne på en bærekraftig måte. «Robuste» -kommuner som ikke innebærer en bærekraftig utvikling, har ingen bruk for. Søgne Arbeiderparti er for en kommunesammenslåing, fortrinnsvis med Songdalen kommune, dersom det gir bedre tjenester til innbyggerne. Miljøhensyn må også inn i debatten.