Som venndøl føler jeg meg ført bak lyset. Jeg håpet og trodde på en involverende offentlig debatt om fordelene og ulempene ved å bli med i en ny, slagkraftig storkommune i Kristiansand-regionen. I stedet har bygdas ordfører Torhild Brandsdal sørget for teppefall midt i forestillingen. Snakk om å bli snytt for en spennende siste akt.

Den garvede KrF-ordføreren har spilt en hovedrolle i sammenslåingsprosessen helt siden planene om en kommunereform ble sparket i gang av Solberg-regjeringen i 2014. Om og om igjen har Brandsdal kommentert spørsmål fra media om Vennesla skal gå sammen i en ny storkommune med Kristiansand og de andre fem samarbeidskommunene i Knutepunkt Sørlandet. Budskapet hennes har hele tiden vært det samme; hun ville ikke bestemme seg før alle fakta om fordeler og ulemper var på bordet.

Skal bestå som egen kommune, uansett

På mange av oss virket replikkene i overkant innøvd. Var det virkelig det hun mente? Eller hadde hun egentlig bestemt seg på forhånd: Vennesla skal bestå som egen kommune, uansett.

Like før sommerferien leverte en utredningsgruppe i Knutepunkt Sørlandet sin rapport om rammene og betingelsene for å skape en eller flere større kommuner. Rapporten skulle gi et beslutningsgrunnlag for valg av fremtidig kommunestruktur for kommunene i Kristiansandsregionen. Det var et viktig delmål at innbyggerne skulle få reell innflytelse og medvirke i en videre prosess. Det er ønskelig med mest mulig innbyggerinvolvering i hver enkelt kommune. Det er opp til kommunene, og de lokale politikerne, å skape lokalt engasjement , står det i rapporten.Men det ville Brandsdal og mange av hennes politiker-kolleger i Vennesla åpenbart ikke ha noe av.

I stedet for å gå videre med forhandlinger med samarbeidskommunene om nye kommunegrenser ble det full brems. Stopp prosessen! proklamerte Brandsdal og slo neven i bordet i plan— og økonomiutvalget onsdag 25. august. Hun mente det ville være å holde folk for narr å fortsette utredningen om en felles storkommune med samarbeidskommunene Kristiansand, Søgne, Songdalen, Lillesand, Birkenes og Iveland.

Forutsigbar slutt

Forestillingen om kommunereform var over. Det endte slik vi fryktet, en forutsigbar slutt. For Brandsdal var utredningen åpenbart en ren skinnprosess. Anbefalingen i utredningen om å åpne for innbygger-medvirkning og forhandlinger ble ikke tatt hensyn til. Vennesla-politikerne, med unntak av Høyre, trykket på stopp-knappen for en av de viktigste lokalpolitiske sakene på mange tiår, uten at innbyggerne fikk anledning til å si sitt.

Det kan virke som om mange frykter at lokalmiljøets identitet står og faller med hvor kommunegrensa går. Jeg blir ikke mindre venndøl om Vennesla inngår i en større kommune med nabokommunene. For politikere som velger å slåss for status quo, er det lett å spille på folks frykt for det ukjente. Det har vi sett flere eksempler på i media. Politikere har forsøkt å blåse liv i gamle motsetninger mellom venndøler og byfolk, by og land som for lengst er utgått på dato. Vi trenger politikere som våger å gå foran og skape endringer. Endringer som kan virke skremmende i øyeblikket, men som er riktig og viktig for framtiden. Det er 50 år siden Torhild Brandsdals opprinnelige hjemkommune, Hægeland, og en rekke andre småkommuner i landet ble innlemmet i større kommuner. Det er igjen tid for å tenke nytt og større.

Dobbeltkommunikasjon

Torhild Brandsdal har drevet dobbeltkommunikasjon på høyt nivå i saken om kommunesammenslåing. Hun synes å være vaksinert mot alle argumenter for en storkommune. Brandsdal står tilbake med svekket troverdighet som ordfører. Vil hun Venneslas beste eller bare sitt eget beste?

Brandsdal sier hun at hun er sulten på en ny periode som ordfører. Hun har sittet 16 år. Det er lenge nok.