I fjor bestemte jeg meg for endelig å male hytta jeg har arvet etter mine foreldre. Jeg rigget meg til med et dertil egnet utstyr og gikk løs på oppgaven. Til å underholde meg hadde jeg gått til anskaffelse av en radio, og nå gikk det et aktualitetsprogram.
Mange tusen var drept og såret på Gazastripen, og i den forbindelsen hadde NRK invitert den kjente tromsølegen Mads Gilbert som skulle møte det Mosaiske Trossamfunnets tidligere leder Anne Sender til debatt.
Først vurderte jeg å skifte kanal siden jeg hadde en helt klar formening om hva de begge ville si. Men så spisset jeg ørene idet jeg hørte førstnevnte si at han virkelig ønsket å høre refleksjonene til Sender. At han faktisk var oppriktig interessert i å forstå hennes synspunkter.
Høres bra ut, tenkte jeg. Her kan det komme opp nye elementer, men lurte samtidig på hvor lenge han kunne klare å opprettholde den målsettingen? Jeg må innrømme at jeg ikke hadde den helt store troen på at det ville vare så lenge.
Men det skal Gilbert ha, det startet pent med noe jeg tolket som en åpen og aksepterende holdning fra hans side. Dette så ut til å virke inspirerende på Sender, som på sin side engasjert la ut om hva hun tenkte.
Så var det slutt på velvilligheten. Det tok vel ca. tre minutter før han så ut til å kaste hele interessen for den andres synspunkter på sjøen. Deretter gikk det slag i slag med alle velkjente argumenter og en eventuell nysgjerrighet glimret med sitt fravær, fra begge parter.
— Jeg kunne ha uttalt meg på et bedre grunnlag og jeg hadde gjort det lettere for han å si hva han tenkte.
Diskusjonen var i og for seg underholdende, men akk så forutsigbar. Nyansene ble borte og min forståelse av temaet ble ikke tilført noe nytt.
Problemet er at følelsene løper løpsk og at beslutningen om å lytte til den andre, som man kanskje er sterkt uenig i synspunktene til, krever både stor grad av bevissthet og stålkontroll. Det å stille et vennlig og oppklarende spørsmål kan i en slik sammenheng fortone seg som fullstendig latterlig.
Dette gjelder i alle relasjoner. I vennskap og parforhold. Blodtåka senker seg og vips er det viktigste i hele verden å overbevise den andre om at JEG har rett! Men sjansen er da stor for at den andre slutter å lytte fordi hun på sin side ikke føler seg hørt, og vil være opptatt med å forberede motargumenter, med det resultat at ingen egentlig forholder seg til meningsinnholdet i diskusjonen.
Denne sommeren har jeg selv latt meg engasjere i en svært spennende diskusjon om behandling av spiseforstyrrelser. Og jeg har syndet. Jeg hoppet rett i strupen på en av mine kolleger og tenkte ikke et øyeblikk på at jeg kunne ha tolket ham feil. Noe som avstedkom en ørkenvandring av en utveksling mellom oss, før det gikk opp for meg at han hadde et par gode poenger.
Hadde jeg lyttet mer, og kanskje undersøkt ståstedet hans grundigere, ville jeg med stor sannsynlighet ha oppnådd tre ting: Jeg kunne ha uttalt meg på et bedre grunnlag og jeg hadde gjort det lettere for han å si hva han tenkte. Og kanskje signalet om vennlig interesse ville ha gitt de andre som var til stede mot til å komme med sine synspunkter?
På den måten ville det i ha kommet opp mer informasjon som både kunne belyse og berike den opprinnelige problemstillingen.
Men da måtte jeg hatt et helt annet grep om mine egne behov for å overbevise den andre.
Statistikk: Så lenge varer forelskelsen
Den vanskelige rosen
Når man mister en del av seg selv