Her forleden inntok jeg , sammen med en kollega, en god middag på et av byens spisesteder. Mens vi ventet på maten ble jeg oppmerksom på et eldre par ved nabobordet. Praten gikk livlig, de snakket ganske høyt og jeg kunne høre omtrent alt de sa. Plutselig sier mannen entusiastisk: — Det er så godt å snakke med deg!
Kollegaen min, som også fulgte med i samtalen mellom de to, hvisket til meg: - Jeg var sikker på at de to levde i et solid parforhold, men nå er jeg sikker på at de ikke har en slik relasjon.
— Hvorfor det, spurte jeg.
— Nei svarte han, han ville aldri ha sagt noe så pent til henne om de levde i et langvarig ekteskap.
Jeg måtte si meg enig. Og min neste tanke var at det i grunnen er ganske trist.
Dagens tekst skal handle om bruk av ros. Temaet dukker opp hele tiden, i nesten alle sammenhenger, enten det er på jobb eller hjemme. Det er skrevet metervis av artikler og bøker om emnet, noen mer gjennomarbeidet enn andre.
Og det er ikke det minste rart, det finnes vel ikke en eneste psykologisk teori som ikke forholder seg til fenomenet på en eller annen måte. Det kan se ut som om mennesket er født med et behov for bekreftelse og anerkjennelse. Dypest sett en forsikring: Jeg liker deg, jeg blir hos deg. Anerkjennelse kan være så mye,- ros kan betraktes som en slags underavdeling i så måte.
Temaet dukker opp hele tiden, i nesten alle sammenhenger, enten det er på jobb eller hjemme.
Nesten daglig sitter jeg og lytter til mennesker som inderlig ønsker å høre noen gode ord fra sine partnere eller andre i hans/hennes nærhet. De savner følelsen av å bli sett og satt pris på for det de er, eller gjør.
Hvorfor er det så vanskelig å si høyt hva du verdsetter ved et annet menneske?
En ting er sikkert; det ligger omtrent aldri noen dårlig intensjon bak.
Vi mennesker har dessverre en tendens til å fokusere på de negative elementene i våre relasjoner. Dette er en naturlig mekanisme; Intuitivt føles det viktigere å slukke branner enn å påpeke det som tross alt funker. Med det resultat at det gis spesifikk og grundig kritikk og lite eller ingen ros.
— Tenk om flere hadde brukt mer tid på å svare på følgende spørsmål; Hvorfor liker jeg meg sammen med den andre.
Noen annet er at folk flest ikke har noen trening i å tenke over hva de faktisk liker ved andre. I stedet gripes det til generelle vendinger som «kjemien stemmer» eller «vi er så like». Folk bruker sjelden krefter på å formulere en spesifikk ros, i motsetning til negativ kritikk hvor man kan bruke ukevis på å formulere hva man ikke liker.
Tenk om flere hadde brukt mer tid på å svare på følgende spørsmål; Hvorfor liker jeg meg sammen med den andre. Hva er det han gjør som gir en slik god følelse. Og kan jeg beskrive følelsen?
Jeg spurte en god venninne av meg her om dagen om hva det var hun likte ved meg?
Hun svarte etter en tenkepause, at jeg var flink til å stille spørsmål når hun fortalte om ting hun opplevde. Kult, sa jeg, og hvilken effekt kunne det ha på henne? Jo, sa hun, det fikk henne til å føle seg både klok og betydningsfull.
Hmm, der lærte jeg noe om henne først og fremst, samtidig som jeg fikk en oppskrift på hva jeg kunne gjøre mer av. Det kunne jo komme godt med i andre situasjoner.
Så derfor inviterer jeg herved leseren til å gjøre følgende: Bruk helgen til å tenke over hva det er du liker ved et spesielt menneske. Så sier du det høyt. Da oppnår du to ting. Du lærer mer om deg selv og hva du liker, og den andre personen blir sannsynligvis et gladere menneske.
PS. Paret ved nabobordet var fetter og kusine. Vi spurte i det vi forlot restauranten.
Når man mister en del av seg selv