I løpet av de årene jeg har jobbet som psykolog, har jeg flere ganger opplevd å møte klienter som har mistet en av sine nærmeste. Det kan være at deres partner har dødd, det kan være et samlivsbrudd, en nær venn som har gått bort eller et ødelagt vennskap.
Det gjør alltid inntrykk på meg å oppleve sorgen, forvirringen — nesten desorienteringen - mange mennesker føler i en slik situasjon. Derfor har det også interessert meg å prøve å forstå og beskrive hvilke mekanismer som settes i gang når et menneske mister adgang til et annet viktig menneske.
Pusterom
Jeg tenker ikke bare på dette som viktige tanker for oss som prøver å få andre på beina etter et slikt tap - det er også disse mekanismene jeg prøver å få mine klienter til å ta tak i etter hvert som det verste sjokket har lagt seg. Det å klare å skape litt avstand til den egne prosessen midt i all elendigheten, kan ofte fungere som et pusterom og gi grunnlag for en aksept av egne reaksjoner og av den situasjonen man har havnet i.
Jeg har ofte hørt folk i sorg og sjokk si at det føles som om en del av dem selv er blitt borte. Jeg mener dette er en helt presis beskrivelse av det som har skjedd.
Respons
Det er nemlig slik at vår opplevelse av oss selv skapes som en funksjon av den andres opplevelse av oss. Det er dette som gjør oss til sosiale vesener. I praksis betyr det at responsen til den vi er glad i gir oss en følelse av å være en helt unik utgave av oss selv.
Det er bare dette ene mennesket som klarer å fremkalle akkurat denne følelsen vi har av å være oss selv. Den responsen denne ene elskede personen gir oss — så å si speiler tilbake på oss - er det bare denne ene som er i stand til å gjøre fordi denne opplevelsen tilhører akkurat bare denne ene relasjonens unikhet for oss.
Vi kan si at denne personen fremkaller en «meg» som bare kan skapes under innflytelse av denne ene - på godt og vondt, egentlig. Hans unikhet fremkaller min unikhet sammen med ham. Med andre ord kan vi si at han forvalter denne delen av oss. Dersom han skulle dø fra oss eller forlate oss, vil vi bokstavelig talt ikke lenger ha adgang til akkurat den personen vi blir sammen med ham, altså er det helt korrekt å si at en del av oss er død - eller døde med den andre.
Redsel for å knytte seg
Jeg tror at mange menneskers redsel for å knytte seg for tett til andre henger nøye sammen med en slags underbevisst (eller for den saks skyld bevisst) forståelse av hvor farlig det er å elske et annet menneske.
Kjærlighetens glede er følelsen av det felles rommet to personer skapte sammen, av det å føle seg sett og kanskje forstått av det elskede mennesket. Jo sterkere denne følelsen er, jo større kan fallhøyden kjennes. Jo større grad av forlatthet og hjelpeløshet når den som speilet oss tilbake på en så god måte ikke lenger er tilgjengelig for oss.
Sorgens kjerne er at det finnes en del av oss selv som vi ikke lenger har adgang til.
Redningsbøye til de kjipe og selvopptatte
Å herske og bli hersket med