Vi hadde gledet oss til ferien hele vinteren. Vi skulle på bilferie og møte et vennepar og deres familie i Paris, deretter streife rundt noen dager og oppleve Frankrike. Bare kose oss med friheten og hverandre. Dette var en utvidet familieutflukt — med tre genererasjoner inkludert en bestemor i rullestol, to svigermødre og tre barn som både var hektet på hver sin iPad og fullstendig uforutsigbare.
— De sa ingenting - stirret bare fortsatt henført på hverandre og av og til brøt de ut i en trillende latter - som om de førte en samtale der ord var overflødige.
Det gikk ikke så verst i begynnelsen - men etter hvert ble både den ene og den andre litt strammere i uttrykket. Det var ikke fritt for at vi parene ergret oss over hverandre heller - det var noen som aldri sluttet å skravle, noen som var sure, noen som maste og noen som ikke satte grenser. Eller var for strenge. Men det gikk rimelig bra - det var jo kanskje ikke så merkelig at alt ikke var helt strømlinjeformet - vi var jo bare mennesker tross alt. Og heller ikke så vant til å være sammen på ferie, trøstet vi oss selv.
I denne litt slitte forfatningen ankom vi et lite pensjonat på landet, der vi hadde bestilt overnatting. De hadde en liten kafe i hagen og var spesialister på egenprodusert iskrem. Jeg var først ute av bilen og gikk i forveien for å kjøpe is og stjele litt tid for meg selv før de andre kom.
Kafeen var tom bortsett fra et vakkert ungt par i hjørnet. De strålte og kurret forførende til hverandre. De så hverandre dypt inn i øynene og strøk hverandres hender. Alt annet så ut til å være luft for dem. Jeg følte meg enda svettere og gråere enn vanlig, fikk min is og satte meg et stykke unna. De sa ingenting - stirret bare fortsatt henført på hverandre og av og til brøt de ut i en trillende latter - som om de førte en samtale der ord var overflødige.
Jeg kjente hvor misunnelig jeg ble - slik var det nok en stund siden vi hadde hatt det. Jeg hadde lyst til å gå bort til dem og slå i bordet og rope: "Dere tror dette vil vare evig! Men statistisk sett varer en forelskelse bare et halvt til to år. Deretter er det slutt på sødmen! Da blir dere like grå som meg! Hører dere?"
Heldigvis klarte jeg å bli sittende og spise isen mens jeg forsøkte å unne dem lykken etter beste evne. For jeg visste at statistikken ikke lyver. Hvis man tar et nyforelsket menneske og putter ham inn i en pet-skanner (hjernerøntgen) mens han ser på et bilde av sin elskede, vil man se at han har størst hjerneaktivitet i et område som ligger nært opptil der vi tror psykoser og andre irrasjonelle følelser har sine røtter. Hvis man derimot gjør det samme med en person som har vært sammen med kjæresten i 40 i år og sier at han fortsatt er like forelsket, vil et helt annet område vise forhøyet aktivitet — ett som er mer der vi tror rasjonell tenkning oppstår.
Antagelig har en ekte forelskelse et anstrøk av irrasjonalitet over seg. Det kan være en lengsel etter at den man er forelsket i skal være den man alltid har lett etter. Dette kan føre til en søken etter akkurat disse egenskapene hos denne personen. Og den som leter, han finner. Men bare for en begrenset tid. For de andre (negative) egenskapene trenger seg på. De egenskapene som venner og familie ganske raskt fikk øye på. At den nye flammen likner for mye på den gamle. Eller er den motsatte grøfta. At bråk venter rett rundt hjørnet.
Så det kan vi trøste oss med, vi grå og bitre i lange ekteskap vi ikke tør å forlate eller hva det nå er som kan gjøre det vanskelig for oss å unne de forelskede sin lykke: Det går over fordi forelskelse er et entydig positivt fokus. Og et entydig positivt fokus er umulig å holde over tid.
Den vanskelige rosen
Når man mister en del av seg selv